Til topps i eget liv

Gaustatoppen= helt magisk! Jeg gikk den for første gang i sommer. Det spesielle med Gaustatoppen er at man ser målet hele tiden. Du ser toppen fra bunn i bakken ved parkeringsplassen, det er bare å gi gass.

 

 

 

 

 

I overført betydning så tenkte jeg på tematikken «mål i sikte» knyttet til eget liv. Hvor viktig det er å sette seg mål i hverdagen. På jobben. I familien. Trening. Som religiøs, gir tema også en tilleggs dimensjon. Jeg er ganske god på kortsiktige mål. Det jeg kan gjøre unna i et jafs mens jeg»har kick». Langsiktige mål er vanskeligere. Når jeg nærmer meg slutten på et prosjekt og jeg er veldig fornøyd over eget driv, hender det ikke sjeldent at futten går ut og målet blir nådd senere enn antatt..

Jeg opplevde noe som illustrerte dette på turen til Gaustatoppen. Jeg var med som ungdomsleder, til sammen var det ca 70 jenter og damer fra kirken min som satte i marsj. Jeg hadde et bra driv og passet på jentene mine som lå langt fremme. Noen lå lengre bak, så jeg pendlet litt frem og tilbake mellom gruppene. Ca 15 min før toppen tetnet det seg til med folk. Jeg irriterte meg (ikke så mye da) over å måtte gå bak andre som sinket tempo og jeg ville tøffe meg litt for jentene som lå foran ved å komme raskt frem. Jeg gikk derfor av stien og fulgte min egen «offpiste løype»

 

 

 

 

 

 

Den siste biten er bare steinrøys og beina var rimelig tunge. Jeg hadde ikke gått veldig langt før en av jentene, som hadde ligget bak meg, plutselig jogget forbi! Hun hadde fulgt stien hele veien og nå jogget hun altså forbi meg med fornyet superkrefter. Også jeg som skulle ta en short cut!! Det var altså denne nydelige spirevippen som kom først til toppen, ikke meg som skulle gå min egen vei og være smart…

Men jeg kom tilslutt frem til målet jeg også og jubelen var stor! Enda større da jeg i allefall slo søsteren min, haha!

På toppen var det en helt fantastisk utsikt. Med sine 1883m.o.h. raget fjellet høyt over landskapet og man kan se 1/6 av Norge. Jeg var så glad for å være der sammen med søsteren min. Datteren min. De andre jentene jeg var leder for. De andre voksne jeg var leder sammen med. Tyskeren med det gedigne kameraet på magen. Den lille gutten som gråt fordi han var sliten. Den gamle damen med vandrestav å støtte seg på. Den utrente mannen som gispet etter luft. Den søte hunden. Nedlenderen som jogget opp og ned i rekord fart. Babyen i bæresjal. Jeg har aldri vært i fjellet med så mange mennesker samtidig!

Det kule var at alle sammen, i hver sin form og farge, skulle på toppen. Jeg heiet på dem. Jeg gledet meg over å dele den storslagne naturen og felles måloppnåelse med folk jeg var glad i og ikke kjente i det hele tatt.

De eldste jentene på leiren, ungdomslederne, hadde fått i oppgave å støtte de yngre jentene som trengte motivasjon. Og som de sto på. De sang sanger, bar sekker, stilte spørsmål, holdt i hånden, dyttet i ryggen og pushet de fremover med smil og godt humør. På den måten vil jeg tro de glemte sine egne tunge bein og slitne lår.

Jeg tror vi har synlige og usynlige hjelpere for å nå målene i livene våre. Noen ganger er det vi som hjelper, andre ganger mottar vi hjelp. Til de hverdagslige og korte målene, til de lengre og overordnede. Hjelp til å flytte beina. Reise oss når vi faller. Komme tilbake på stien. Snøre skoen. Bære sekken. Dette er et samarbeid, påtross av hjelp må det være et personlig ønske til stede for å nå målene.

Vi skal alle til topps i eget liv. Hva dette innebærer vil være individuelt. Vi kjemper oss dit i eget tempo og med de avstikkene som livet byr på. Men alle skal med!

-Eline

GOD´S HIDDEN TRIBUTE TO MOTHER EVE

«Grasrota», dvs vanlige folk som meg, er menighetens talere under gudstjenesten/nadverdsmøte. Her følger et utdrag.

GOD’S HIDDEN TRIBUTE TO MOTHER EVE: THIS WILL CHANGE THE WAY YOU SEE WOMANHOOD

Av Dustin Phelps, oversatt med tillatelse av Sidsel Amundsen

«Morsdagen er rett rundt hjørnet, og jeg har tenkt en del over den store innflytelsen kvinner har hatt i livet mitt. Det er vondt å tenke på hvordan man gjennom historien har hevdet at kvinner er mindre verdt enn menn, og at Gud mener det samme. Det er også vondt å tenke på at mange kvinner selv har lurt på hvilken plass de har i Guds plan, og om han virkelig mener at døtrene hans er av like stor verdi som sønnene.

Så i dag vil jeg fremlegge for dere det kraftigste beviset jeg noen gang har funnet på at Gud alltid har hatt et mer storslagent syn på kvinner enn vi har kunnet fatte ut ifra oss selv.

Jeg tenker på et av de mest kjente skriftstedene om Moder Eva. Det aktuelle verset er av mange blitt brukt for å bevise at kvinner er mindreverdige, men som dere vil forstå, er det tvert imot en hyllest til Eva og alle kvinner. Da jeg oppdaget dette, fikk jeg en enda dypere respekt for kvinner og tenkte at vi bare så vidt begynner å forstå den fantastiske visjonen Gud har for kvinnen og hennes rolle i Kirken og i samfunnet.

Men før jeg gjør det, er det noe jeg må poengtere.

Den oppdagelsen jeg nå skal fortelle om, blir mye mer fascinerende om man har litt bakgrunnskunnskap. Derfor ber jeg dere om å lese litt grundigere enn vanlig og få med dere hele teksten min. Jeg lover at det vil lønne seg!

Innledning

Da min kone Brittney var gravid med vårt første barn, spurte selvfølgelig alle hva han skulle hete. Da de fikk vite at mellomnavnet hans skulle være Ebenezer, så folk litt spørrende ut. “Skal dere kalle ham opp etter Ebenezer Scrooge?!» (Fra A Christmas Carol) De trodde vi spøkte og mente at han kom til å bli hetende “Scrooge” resten av livet. Men faktum var at det handlet verken om et plutselig innfall eller en forkjærlighet for Charles Dickens.

Som vi skal se, har Eben-Ezer, et hebraisk uttrykk fra Bibelen, en spesiell åndelig betydning.

Vi kan lese i Det gamle testament at en enorm filisterhær på et tidspunkt angrep Israel. De var så overlegne i styrke at folk forsto de var dømt til fullstendig ødeleggelse hvis ikke Herren grep inn. Derfor gikk de til profeten Samuel og tryglet ham om å be Herren spare livet deres. Det gjorde Samuel, og Herren kom dem til unnsetning. Med hans hjelp klarte de israelske soldatene mirakuløst å bekjempe filisterhæren til tross for sin underlegne styrke.

Med denne seieren friskt i minne reiste Samuel et monument på slagmarken og kalte det “Eben-Ezer” (som betyr Hjelpesten) og sa: «Hittil har Herren hjulpet oss».

Samuel var nemlig redd for at folket skulle glemme hvordan de hadde vunnet. Han tenkte de kunne ta seieren til inntekt for seg selv. Profeten ville at de aldri skulle glemme at det bare var på grunn av Herrens hjelp at de hadde overvunnet fienden. Og hvis de skulle håpe på hans velsignelse og beskyttelse i fremtiden, måtte de fortsette å stole på ham.

Dere har kanskje hørt den kjære salmen «Come Thou Fount of Every Blessing» og lurt på hva forfatteren mente da han skrev: «Here I raise my Ebenezer. Hither by Thy help I´m come.» Nå vet dere det, i hvert fall. Og da kan vi se nærmere på min oppdagelse.

For et års tid siden ble jeg bedt om å tale på et arrangement i Hjelpeforeningen. Emnet var «Kvinnens guddommelige rolle». Som mann følte jeg meg ganske ukvalifisert for oppgaven og utrygg ved tanken på å skulle tale over et så stort tema –  særlig når det var kvinner jeg skulle snakke til.

Jeg var rett og slett ikke særlig høy i hatten. Mens jeg forberedte meg, tenkte jeg på Moder Eva, alle kvinners stammor. Et par år før hadde jeg skrevet en artikkel om hvordan budskapet i 1. Mos 2:18 av kulturelle grunner var blitt misforstått og forvrengt gjennom århundrene. Der står det: «Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.»

Jeg tenkte på den artikkelen jeg hadde skrevet før og nok en gang på 1. Mos 2:18 og bestemte meg for å se nærmere på om oversettelsen fra hebraisk kunne sette meg på sporet av noe. Jeg var interessert i det hebraiske ordet som var oversatt til “medhjelp», spesielt første del av ordet, «med» (eng. help meet).

Men da jeg gikk til den originale hebraiske versjonen, ble jeg mer oppmerksom på ordet «hjelp». Jeg la merke til at når Gud sier at Eva skal være en (med)“hjelp” for Adam, brukes ordet “Ezer” på hebraisk.

Vent litt. Ezer … som i Eben-Ezer? Ja, det var det samme ordet.

Hvis det ikke hadde vært for historien om Eben-Ezer, ville jeg ikke ha tenkt mere på det. Men jeg ble plutselig veldig nysgjerrig.

Jeg slo opp på ordets betydning og opprinnelse og fant ut at noen forskere knytter ordet «Ezer» til to grunnbetydninger. En betyr styrke og en annen refererer til redning, frelse og forsvar. Jeg lette videre etter “Ezer” i den hebraiske teksten og fant at ordet blir brukt tjuefire ganger i Det gamle testamentet.

Det som er spesielt, er at det alltid blir brukt i en militær kontekst (bortsett ifra når det refereres til Eva), og nesten hver gang blir det brukt for å beskrive Gud som Israels guddommelige hjelper og beskytter.

Det er det samme ordet som blir brukt for å beskrive Eva.

Mange kvinner har skrevet til meg og sagt at de alltid har følt seg mindreverdige  på grunn av dette bibelsitatet. De synes det høres ut som at Gud ser på kvinnen som en slags annenklasses «assistent».

Men her var det et sikkert bevis på at det var samfunnet som hadde lagt sin egen uvitenhet inn i verset.

Eva beskrives med et ord som over alt ellers i Det gamle testament blir brukt i en av to sammenhenger. Enten 1) for å beskrive Gud når han kommer for å stå sammen med Israel mot deres fiender eller 2) når andre nasjoner kommer for å marsjere sammen med Israels soldater når de står overfor en fiende.

Derfor har ikke ordet “Ezer” som blir brukt for å beskrive Moder Eva som en (med)»hjelp» for Adam noe å gjøre med en mindreverdig assistent eller hushjelp.

Et ord som brukes for å beskrive Universets skaper som frelser, styrke og “Israels Hjelper», kan ikke ha noen nedverdigende betydning. Gud velsigner sitt folk, han har kjærlighet og omtanke for dem, han står ved deres side …, men han er ikke underdanig.

I Det gamle testamentet blir Herren beskrevet som en Ezer når Israel er for svak til å møte fienden alene. Andre nasjoner blir også beskrevet som det når de hjelper Israel med å bekjempe fiendene.

Så også med Eva. Eva betegnes som en Ezer når Gud forstår at Adam ikke greier det alene. Eva var en Ezer fordi hun var Adams første allierte og venn og hans partner i kampen mot det onde og for å iverksette Guds hensikter med jordelivet.

Derfor er akkurat det verset som har vært brukt for å vise at kvinner er mindreverdige, egentlig en hyllest fra Gud til sine døtre. Det er sannelig på tide at vi erkjenner og tar til oss Guds eget bilde av kvinner.

Det skjer spennende ting i vår tid. Kvinner overalt i verden er i ferd med å reise seg, og Kirkens kvinner må selv reise seg og øve innflytelse. Neste gang du leser 1. Mos. 2:18 og får tanker om en underdanig hushjelp, skal du derfor tenke på en kriger med et trukket sverd. Tenk på en som kan gjøre forandringer. Tenk på en leder. Tenk på en tante, en søster, en datter, en venn, en mor, en hustru, en leder i Unge Kvinner eller en søndagsskolelærer

Deres innflytelse har forandret meg, og den har forandret mennesker dere har kommet i kontakt med. Takk for at dere er en Ezer. Takk for deres tjeneste, for deres stemme, for deres lederskap, for deres mot og ofre.

Vi greier oss ikke uten dere.»

20180804_221832.jpg

Maria, sykepleieren som dro på misjon til Ecuador

Maria, sykepleieren som dro på misjon til Ecuador

equador

«Dear Sister Sjøvold, You are hereby called to serve as a missionary of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints. You are assigned to labor in the Ecuador, Quito mission.” Å åpne kovolutten med denne informasjonen skulle forandre livet til Maria, trønderjenta oppvokst i Moss.

Når man sender inn søknad om å få reise på misjon, så får man ikke selv bestemme hvor man vil reise. Spenningen er derfor stor når den store, hvite konvolutten kommer i posten og man skjønner at «nå skjer det virkelig». Maria har laget en video fra dette store øyeblikket, se bare her:

I tillegg til å proselytere og lære seg et helt nytt språk, fikk Maria vite at hun skulle fungere som en «sykepleiermisjonær». I praksis betydde dette at hun skulle bistå misjonærenes helse. Være deres kontaktperson, samarbeide med lokale leger, holde orden på forsikringspapirer osv.  Det siste «oppdraget» var hun godt forberedt til. Maria er utdannet sykepleier og hadde jobbet 5 i kommunehelsetjenesten.

Men hva med de andre misjonsoppgaven?! Når man skal flytte hjemmefra, bli kjent med en fremmed kultur, formidle egne tro til vilt fremmede, så tenker jeg på et ord det er viktig å ha fokus på under forberedelsene: SELVHJULPENHET.

Selvhjulpenhet

Maria holdt en superfin tale under en konferanse for menigheter på østlandsområdet like etter at hun kom hjem fra misjon. Hun fortalte om viktigheten av selvhjulpenhet og hvordan dette prinsippet hadde hjulpet henne selv og andre i Ecuador.

«Når vi snakker om selvhjulpenhet i kirken, så er det gjerne delt inn i to grupper. Åndelig og timelig selvhjulpenhet. Åndelig selvhjulpen er å ha nok tro på Gud, og stole på Han. Følge Han på tross av andres valg. Du er ydmyk, har integritet og har et vitnesbyrd som bærer deg gjennom vanskeligheter.

Timelig selvhjulpenhet dreier seg om å fikse hverdagen sin økonomisk og praktisk gjennom arbeid og innsats. Jeg er så heldig at jeg har flere nære familiemedlemmer som har lært meg mange nyttige ting under min oppvekst. Lage mat, sy i en knapp, strikke/hekle, vaske og stryke klær, skifte dekk på bilen, sjekke for olje etc.. Jeg har tjent mine egne penger og bodd alene.

Det er mange flere måter å være timelig og åndelig selvhjulpen på.  Jeg tenker at det viktigste er nettopp det at vi ikke bare kan hjelpe oss selv, men også andre. Det har jeg sett mange eksempler på fra misjon»

Alder, ingen hindring

Maria var selvhjulpen på mange områder i livet, noe som gjorde henne svært godt rustet til livet som misjonær. Hun var en stor ressurs for andre, både som sykepleier, lærer og medmenneske. Maria var 27 år da hun bestemte seg for å dra, det vanligste er mellom 18-19 år. Hun har i det store og hele ikke kjent så mye på aldersforskjellene. Men i visse situasjoner ble det tydelig: «-Jeg følte mange ganger at det ikke var noen forskjell. Vi var alle misjonærer, og jeg så at mange vokste på den rollen. Men som sykepleier var det enkelte ting som kunne være frustrerende. For eksempel telefoner fra misjonærer som ikke visste hvordan de skulle ta vare på seg selv. Mange kom rett fra hjemmefra med en oppdragelse som prinser og prinsesser av foreldrene sine. De visste derfor lite om f.eks. forkjølelse, at det er greit å føle seg sliten, men du trenger ikke ta deg 3 dager i senga for det! 😊»

 

 

 

 

Språkbarriere førte til mange komiske situasjoner 

Maria måtte lære seg spansk i rasende fart. Etter noen måneder med intensivt språk og misjonsopplæring i Mexico City, var hun hun så klar som hun kunne få blitt. «Learning by doing» ble stikkordet og det førte til mange komiske situasjoner! Her er noen historier som Maria, eller Hermana Sjøvold som hun ble kalt, har delt på bloggen sin:

«-Jeg spurte kompanjongen min (vi er satt sammen i par her på opplæringssenteret) om hun ville ha norsk sjokolade (krokanrull). Jeg sa:»It has «crocain» in it…» og hun svarte: «COCAIN!??» «NO! Like crunchy stuff!» 😊 Senere spurte jeg henne om hun ville ha «Satisfaction» fordi jeg ikke husket navnet på hånd-desinfeksjon på engelsk. HAHAHA! SANITIZER!

«-Chistoso betyr morsom, og vi har hatt noen skikkelig morsomme øyeblikk denne uka! Jeg snakket spansk med en undersøker på telefonen. Hun fortalte at hun var syk og på vei hjem fra jobb. Jeg svarte: «Es mejor que usted puede regresar a su casa y rescusitar.» Misjonærsøsteren jeg var sammen med, så på meg med STORE øyne og jeg skjønte med en gang at jeg hadde sagt noe feil! «DESCANSAR», lo hun, NO RESCUSITAR! Det betydde nemlig å gjenoppstå! HAHAHAHAHAH!!!! Jeg lo sååå godt etterpå!!!»

«-En misjonær ringer sent en kveld og fortalte (på spansk) at han hadde «DOLOR EN PENIS???» Misjonærsøsteren jeg var sammen med var på badet så jeg måtte prøve å finne på noe å si: «Elder, está bien que yo puedo llamarle en 5 minutos. Yo quiero hablar con mi compañera?» Jeg spurte om vi kunne ringe han opp om 5 min. Det var kompanjongen min som gjorde det: «Por donde está su dolor, Elder?», spurte hun forsiktig for å se om jeg hadde forstått riktig… «En mi apéndice..» HAHA! Han hadde smerter i blindtarmen! Takk for at jeg ikke begynte å si noe som ville gjort det SKIKKELIG flaut! Jeg digger at vi kan ha det gøy samtidig som vi gjør misjonærarbeid! Vi opplever stadig ting som vi ler av! 

Ecuador, mat og kultur.  Maria tilpasset seg fort det nye landet og kulturen. Hun savnet rent drikkevann og kanskje en god laksmiddag, men ellers var hun tilfreds og tilpasset seg også raskt misjonærlivet.  Som matelsker, måtte jeg spørre Maria om matkulturen! «-Jeg elsker maten i Equador! De lager de lager fantastiske brød bakeverk. Frukt er tilgjengelig over alt. Også spiser de alt mulig rart og spennende! Marsvin, levende larve, ku klove, kumagesekk (guatita) osv. jeg prøver å smake litt av alt! En matrett jeg liker spesielt godt heter Fanesca. Det er en klassisk påskerett. En suppe laget av 12 kornsorter, med fisk, egg, løk, tomat, ost etc..En annen favoritt er «Ensebollado». Det er en fiskesuppe med hvit fisk, løk, yuca (en grønnsak), og annet + POPCORN 😀

Hvordan syntes Maria det var å spise levende larve? Se her!

Her er noen morsomme historier fra bloggen til Maria som illustrerer noen kulturforskjeller:

– «Vi så en motorsyklist med en dame bakpå…. Hun satt på en litt rar måte, og vi så plutselig en BABY inni mellom dem, og HUN AMMET????!!!! QUE?! Det er virkelig en annen verden.»

-« I natt våknet jeg av at køyesenga vår ristet/vaiet frem og tilbake. Jeg skjønte ingenting, men husket at Hermana. Wyson fortalte meg om å våkne på natta av jordskjelv. JORDSKJELV? Jepp, det skjedde i natt.»

– «På vei fra Riobamba (som de forøvrig kaller Friobamba fordi det er så kaldt) så vi folk som brukte trær som tørkestativ for klær. Ja, en annen verden.»

Ellers var det en helt fantastisk natur i Ecuador som jeg kommer til å savne veldig.

To og to

 

Et kjennetegn på mormonmisjonærer er at de alltid er to og to. De bor sammen og arbeider sammen hele dagen. Hvordan opplevde Maria dette? «-For meg føltes det litt rart i starten. Men etter hvert føltes det veldig trygt. Man har alltid en å snakke med. Alltid en som er der for deg. Det er gøy å lære om andre kulturer. Og hvis det skjer noe, så har man alltid et vitne. Man har alltid en å rådføre seg sammen med, be sammen med.

Jeg glemmer ikke kvelden da vi fikk en telefon midt på natten. Siden jeg var sykepleier for alle misjonærene i min misjon, så ringte de til meg og min kompanjong/medarbeider når de ikke følte seg i form. Det var en søstermisjonær som ringte halv 10 på kvelden. Hun klaget over sterke smerter i magen og var i følge kompanjongen hennes veldig blek og hadde kastet opp flere ganger. Kompanjongen min og jeg ba en bønn etter telefonsamtalen. Var dette noe vi måtte ta tak i med en gang eller kunne det vente til morgendagen?

Vi så på hverandre og visste hva svaret var med en gang. 

Ca. 1 time senere var vi på sykehuset og hun ble innlagt på akutten. Hun begynte å utvikle feber og legene gjorde mange undersøkelser, men var ikke sikre på hva som foregikk. De kunne muligens se en cyste, men legene i USA var uenige.

Neste dag var hun såpass dårlig at misjonspresidenten måtte kontakte familien for tillatelse til å gjennomføre en operasjon så raskt som mulig. De måtte bare åpne henne opp for å se hva de kunne finne.  Kompanjongen min og jeg ventet spente og ba til vår Himmelske Fader om at alt måtte gå bra. Vi får en tlf opp på rommet hennes. De vil ha en av oss ned på operasjonsrommet. Hva er det som har skjedd? 

Kompanjongen min, som også var sykepleier, kom inn på operasjonsrommet og så henne ligge der med magen åpen. «Vi ville at dere skulle se hvor vanskelig denne operasjonen er», sa legen. Denne jenta hadde hatt en sykdom fra fødsel som gjorde at hun hadde vært gjennom mange operasjoner som liten, og kroppen hennes hadde derfor utviklet et arrvev som det var veldig vanskelig å skjære gjennom uten en høy risiko for å treffe feil.

I det kompanjongen min skal til å gå føler hun sterkt at hun må minne legen på å sjekke etter den eventuelle cysten… Legen svarte som om han hadde glemt det, og ba om noen timer til. 

Etter et par timer fikk vi beskjed om at de hadde funnet en stor cyste som hadde sprukket og forårsaket en infeksjon i buken hennes. 

Personlig utvikling

Maria kom hjem for ca 3mnd siden etter å ha fullført sin misjon på 18 mnd. Hun har satt dype spor etter seg og rørt ved mange menneskers liv. Voksne og barn. Jeg spurte om Maria også ville fortelle litt om sin egen personlige utvikling:

«-Maria før misjon: Jeg var selvstendig, men nokså usikker på meg selv. Jeg likte ikke å være i sentrum. Jeg likte ikke snakke foran en større forsamling. Jeg kunne være flau over å dele det jeg trodde på med andre. En motivasjon for å reise på misjon var at jeg ville bli utfordret på vanskelige ting for å bli bedre. Jeg ville lære mer. Jeg ville hjelpe andre. Jeg ville reise. Jeg følte sterkt at Gud hadde kalt meg.

Maria etter misjon: Jeg har fått en stor forståelse for at mennesker er forskjellige etter hvilken kultur de er vokst opp med. Det er utrolig viktig å ikke dømme ut i fra vårt eget tankesett og kultur! Jeg har lært å være mer tilbøyelig for ting som ikke betyr så mye. Jeg er tryggere på meg selv og ved det klarer å stå opp for mine meninger. Jeg har fått større tro på meg selv og min verdi. Jeg har en plass. Jeg er god nok. Jeg er en Guds datter. Jeg har lært å jobbe bevisst med mål som effektiv rettesnor. Jeg ønsker i større grad å ta vare på kroppen min slik at jeg har energi og føler meg bra. Å dele evangeliet gjør meg ikke lenger flau. Jeg har nå gode rutiner for bønn og skriftstudium. Jeg vet helt sikkert at Gud finnes.

Et kapittel er over, et nytt åpens.

Maria er en driftig dame og har planene klare. Etter misjonen har hun vært på reise for å treffe gamle og nye venner. Hun har fått ny jobb på Rikshospitalet og ser etter leilighet i Oslo. Hun har bestemt seg for å lære fiolin og et nytt språk. Kanskje også litt dans og date? 😊 For å avslutte med Marias egne ord og oppfordring:

Hasta luego! Husk å ha det gøy hver eneste dag! Livet er mye bedre med latter 😊

 

-Eline

Kan påskens budskap også være et symbol på sykluser i vårt eget liv?

Våren 2015 fikk familien den sjokkerende nyheten om at søsteren min var alvorlig syk. I denne surealistiske perioden kom jeg over en fortelling på bloggen til Joanna Bjerga som heter «Den hellige uken». (Her finner dere også originalversjonen på engelsk) Den berørte meg dypt på flere plan. Frem til da hadde jeg ikke reflektert så mye over påskens budskap bortsett fra det helt sentrale og «åpenbare». Men fortellingen satte i gang noen nye tankeprosesser og bilder:

Kan påskeuken også fortelle om, eller være et symbol på, sykluser/hendelser i vårt eget liv? Vi kjenner til bibelhistoriens hellige uke. Men hva med vår egen? Palmesøndag med vind i seilene, livet går som det suser. Skjærtorsdag og seilene rakner. Sorg og konflikter. Langfredag, byrdene som føles alt for tung til å bære. Korset kjennes utholdelig tungt. Vi faller. Steinen blir rullet for og livet slik vi kjente det på palmesøndag er begravet.  Vi famler i mørket. Arr etter sår som sitter dypt. Men påskemorgen kommer. Alltid. «Bær din byrde som best du kan. Tilgi. Stol på mørket. Husk for all del å tilgi. Hvis ikke kan det ta lang tid før morgenen kommer. Men samme hvor lang tid det tar, sa han. Samme hvor smertefull din langfredag er, samme hvor mørk din påskeaften er, vil jeg være der hvert øyeblikk, med et løfte om en strålende påskemorgen»

 

 

 

 

 

Siden 2015 har jeg flere ganger hatt min «langfredag». (Før 2015 også, selvfølgelig) Noe som er like vondt, er å se mine nærmeste venner og familie bære et kors jeg er redd skal knekke dem helt. En byrde så tung at det blir umulig å reise seg igjen. Denne fortellingen ga meg noen perspektiver som styrket meg. Jeg delte «Den hellige uken» med familien da søsteren min ble syk. Nå som vi går inn i påsken, har jeg lyst til dele den med dere. (Med tillatelse fra Joanna Bjerga) _______________________________________________________

Den hellige uken. 

Av Carol Lynn Pearson. Oversatt av Johannes Bjerga.

«I returadresse-feltet stod det ganske enkelt: «Din venn Jesus».

Jeg hadde aldri fått en så direkte henvendelse fra ham før, og hendene mine skalv da jeg åpnet konvolutten.

Du er herved invitert

til å være med på en reise til Det hellige land

for å oppleve den hellige uken.

Jeg vil banke på.

 Svar utbedes.

Jeg tok selvfølgelig i mot invitasjonen, overveldet av ærefrykt.

Da det banket på, gikk jeg bort og åpnet døren. Foran meg sto Herren i egen person.  Han rakte hendene sine mot meg.

-Jeg er klar, sa jeg smilende.

-Det er det ingen som er, sa han smilende tilbake.

Jeg så meg rundt etter bilen eller turbussen.

-Denne turen går til fots, sa han.

-Hvor er de andre, spurte jeg.

-Denne turen tar man alltid alene, svarte han. -Alle unntatt meg. Det er et enkelt opplegg. Jeg går først. Du følger etter.

-Skal vi til Det hellige land, spurte jeg, mens jeg så på de velkjente stiene jeg hadde gått på, hver dag, år etter år.

-Det er ikke noe land som er mer hellig enn dette, svarte han.

-Men det er den hellige uken vi skal oppleve? Jeg håpet jeg ikke hadde misforstått.

-Det er det, svarte han. Den hellige uken. Vi skal begynne her, med palmesøndag.

Jeg så dit han pekte, rede til å se bildet av en triumferende innmarsj til Jerusalem, Herren som ble ønsket velkommen med viftende palmegrener og blomster, en storslått markering.

-Men det er jo meg, sa jeg i det jeg så på det som skjedde foran meg. –Det var i forrige uke, da jeg fikk den utmerkelsen på jobben og ble forfremmet! Og så – der er det – den kvelden jeg ble forlovet til mitt livs kjærlighet! Hvilken dag det var!

-Ja, virkelig en minneverdig palmesøndag.

-Vent, sa jeg, med en merkelig følelse stigende opp i halsen. –Handler ikke dette om Den hellige uken? Dinhellige uke?

-Ikke min. Jeg merket at smilet hans kom fra hjertet.  –Din.

Jeg stivnet til og grep tak i armen hans. –Min? Jeg ble tynn i stemmen, for jeg hadde jo lest bibelhistorien. –Kommer jeg til å dø, snart, liksom…? Er det det dette handler om?

-Ikke den store døden, sa han. – Den kommer siden. Først kommer alle de små dødsfallene.

-Dødsfallene? Jeg hørte stemmen min sprekke. –Du sa dødsfallene – i flertall?

-En god del. Kanskje mange.

-Men, små håper jeg? De blir små?

-De vil ikke føles små der og da.

Jeg snudde meg og så meg tilbake, og lurte på om det det var for sent å takke nei til invitasjonen.

-Det går ikke an å snu nå, sa han mildt. –Jeg er ferdig med min Hellige uke, ikke bare for å sikre din oppstandelse fra den store døden, men for å gi deg et oppstandelses-mønster fra de små dødene også. Dine hellige uker vil komme. Ditt eneste valg er hvorvidt du vil gå gjennom dem alene, eller sammen med meg.

Armen min grep fatt i hans. – Ikke alene, hvisket jeg.

-Den neste dagen vi skal rette oppmerksomheten mot, er skjærtorsdag.

Jeg ville ikke åpne øynene. Jeg kunne min bibelhistorie. Jeg husket hva som skjedde denne dagen. Det siste måltid. Gethsemanes hage. Sviket. Smerten.

-Se! Herren åpnet forsiktig øynene  mine.

Bilder fra en hage. Ingen apostler. Ingen soldater. Ingen oliventrær. Meg. Og et svik.

Kreft. Med en usikker prognose…

Nedbemanning på jobben. «Ikke ta det personlig…»

Skilsmisse…

Barnet ditt sitter i fengsel…

Drept i kamp…

Skuffelse… Mismodighet…. Angst… Ensomhet… Nederlag….

Alene i hagen med et svik. Jeg så meg selv, alene, knelende, med et knust hjerte, gråtende.

Gråtende i hagen.

-Alt dette? Jeg så på Herren med vantro i blikket. –Vil alt dette skje?

-Du vil oppleve svik som dette, svarte han. –Du vil knele i din hage, og du vil gråte. Du vil ikke blø, men du vil gråte.

-Kommer du til å være der?

-Hvert eneste øyeblikk.

-Du kommer ikke til å sovne?

-Jeg kommer ikke til å sovne.

Han tok meg i hånden og vi gikk videre. –Langfredag, sa han og pekte.

Jeg så, og så meg selv med bøyd rygg, nedtynget.

-Uff, sa jeg. -Jeg skjemmes over å se meg selv med så bøyd rygg, på grunn av en så liten byrde.

-Jeg ble gitt mitt kors å bære, og du blir gitt ditt, sa han. –Hør nå. Overgi deg til den knusende vekten. Hendene dine er bundet og du blir ydmyket, befridd fra all stolthet. Når du faller, reis deg opp igjen. Du vil oppleve tretthet, du vil oppleve nederlag, men reis deg opp igjen. Dine kjære vil gråte for deg mens det pågår. La dem. Hender vil ønske å tørke bort dine tårer. La dem. Og la dine ord være tilgivende ord, for den som sviker deg vet ikke at han gjør det.

-Du er fremdeles sammen med meg?

-Hvert eneste skritt. Bærende på byrden sammen med deg.

-Og så – dør jeg?

-Livet slik du kjente det på palmesøndag – det er over.

-Begravet?

-En stor stein foran inngangen.

-Og nå er det mørke, sa han i det vi gikk videre. –Ikke kjemp mot mørket. En mørk lørdag er hellig den også.

Jeg så meg rundt. Jeg lå på sengen. Helt rolig, med øynene lukket, uten vilje til å stå opp.

-Hvil, sa han. -Reflekter. Vent. Stol på mørket.

Jeg ventet. Jeg så på mitt sorgfulle ansikt, fremdeles liggende i sengen. Ingen lampe. Intet stearinlys. Så mørkt. Så liten og alene. Jeg så mot himmelen etter en antydning av morgen.

-Påsken kommer, sa han. –Bare vent.

Vi gikk videre. Gjennom mørket. Skritt for skritt. Armene hans rundt meg.

Et lysskjær. Bittelite. Et til. Som om det var morgen – jo, det var blitt morgen – sakte men sikkert. Helt gradvis, umerkelig. Lyset som skinte på mitt sorgfulle ansikt – og nå skinte lyset fra ansiktet mitt! Kroppen min reiste seg opp fra denne lille døden. Sittende. Stående.  Anerkjente lyskilden. Ble selv en lyskilde.

-Jeg har aldri sett meg selv se slik ut før, mumlet jeg. –Jeg er mer enn jeg var før!

-Min venn – jeg kunne høre soloppgang i stemmen hans – dette er påskens hemmelighet. Livet etter døden er alltid større enn livet før døden.

-Oppstandelse. Jeg sa det med ærefrykt. Hvilken frihet. En stor sten, som er tatt bort.

-Legg merke til mønsteret, sa han. –Overgi deg. Bær din byrde som best du kan. Tilgi. Stol på mørket. Husk for all del å tilgi. Hvis du ikke gjør det, kan det ta lang tid før morgenen kommer.

-Men samme hvor lang tid det tar, sa han, samme hvor smertefull din langfredag er, samme hvor mørk din påskeaften-lørdag er, vil jeg være med deg hvert øyeblikk, med et løfte om en strålende påskemorgen. For jeg kom til verden i den hellige uken.

Vi gikk videre nedover stien.

Han gikk først.

Jeg fulgte etter.»

 

 

 

 

 

Carol Pearson er medlem av kirken og har har blant annet skrevet teksten til primærsangen: «Jeg går med deg». Hun er en ivrig feminist med friske meninger jeg digger. Jeg sendte henne en en melding og uttrykte hva teksten hennes hadde betydd for meg. Jeg fikk et veldig hyggelig svar tilbake med en oppfordring om å hilse til alle hennes venner i Norge.

-Eline

 

 

Whitney Jensen, solist ved Den Norske Opera og Ballett

På Instagram følger jeg en prima ballerina.

Et stjerneskudd som har verden for sine føtter. En kvinne som formidler kunst av ypperste klasse. Ved å la kroppen uttrykke sinnsstemninger, følelser og historier. Gjennom moderne og klassisk dans viser hun en smidighet, tøyelighet, styrke og råskap som er over min fatteevne av hva et menneske kan få til.

Men Whitney Jensen får det til! Så bra at hun for to år siden fikk fast ansettelse som solist på Den Norske Opera og Ballett. Å få fast ansettelse høres kanskje ikke så spesielt ut, men husk at vi er i ballettens verden. Her er nåløyet supersmalt og fast ansettelse er kun for de få på toppen.

På instagram får jeg innblikk i yrkes-ballerinaens verden. Whitney legger blant annet ut bilder/video fra trening og back stage før forestilling. Det er gøy å se transformasjonen med full sminke og kostyme. Eleganse og profesjonalitet til fingerspissen.

I kirken min, kom det en søndag for noen år siden en nydelig ung jente inn døren. Hun var flere år yngre enn meg og jeg fant liksom ingen naturlig anledning til å prate med henne. Hva skal jeg si til noen jeg ikke kjenner, liksom? Dessuten var hun fra USA og engelsk er ikke akkurat det jeg foretrekker å snakke. Tiden gikk og så ble det bare vanskeligere. For da BURDE jeg jo ha tatt kontakt for lenge siden! Men så en søndag skjerpet jeg meg, gikk ut av komfortsonen og presenterte meg. «Hei, jeg heter Eline, du må være Whitney Jensen!» Så klart visste jeg at hun var solist ved Den Norske Opera, jeg var jo litt starstruck! 😊

Nok en gang ble jeg påminnet om hvor utrolig koselig det er å bli kjent med nye mennesker. Og det er jo virkelig ikke noe stress når man først klarer å «get over it» og «smal talken» er i gang! Jeg ble varm i trøya for å si det slik, vips hadde jeg spurt om jeg kunne få intervjue henne til bloggen min!

Det hele ble gjort litt impulsivt. Jeg hadde glemt penn og papir så rablet ned i tegneboken til Sissel med tykke fargestifter. De notatene er uleselig nå…Men jeg trenger ikke notater for samtalen gjorde inntrykk. Utrolig flott jente! Whitney startet å danse som liten jente i morens dansestudio i Salt Lake City. Da hun var 12 år flyttet hun til New York for å ta dansen et steg videre. Hun flyttet inn til storesøsteren sin og fikk en svært dyktig russisk-amerikansk trener. Whitney vant konkurranser og priser. Hun ble solist i Boston. Etter noen år der, tok hun en pause før hun ble tilbudt jobb i Norge/Oslo.

Her er en mer detaljert biografi hentet fra dette intervjuet

« At the age of 10, she won a silver medal at Youth America Grand Prix. The following year, she won the Hope of America Award. At the ages of 11 and 12, Whitney was chosen to perform the role of Clara for the Radio City Christmas Spectacular in New York City. That same year Whitney relocated to New York and began training with Valentina Kozlova’s Dance Conservatory of New York. During her training with Ms. Kozlova, Whitney received 7 Gold Medals and one Silver Medal. In 2008, Whitney participated in the 23rd Varna International Ballet Competition where she won the highest award possible, an award which has only been given 4 other times in Varna’s 44 year history.

Tiden fløy fra oss og vi var innom mange tema:

Trening & kosthold: Holder kroppen i form ved jevnlig trening. Ingen dietter, spiser litt av alt. Ingen fanatiker. Viktig med fokus på sunn fysisk og mental helse i en bransje som krever at kroppen er «in shape».

-Kjærlighet: Kjæresten er også ballettdanser. Han bor for tiden i utlandet men de håper å komme nærmere hverandre snart.

Fremtidsdrømmer etter endt karriere: Jobbe med mote, noe innen dans, familie og barn.

-Bo i et fremmed land og ny kultur: Synes Norge er et veldig vakkert land og svært takknemlig for fast jobb. Spennende med så mange nasjonaliteter representert på jobben. Det er et større skille på jobb og fritid enn hva hun er vant til fra Boston og må gjøre en innsats for å være sosial på fritiden.

-Være mormoner på Operaen, religiøs minoritet: Åpen om dette, ikke noe problem. Akseptert og inkludert. Lite spørsmål. Danser med Garrett som også er mormoner og fast ansatt. De er barndomsvenner og gikk på samme danseskole da de var små. At de nå danser sammen i Norge, er veldig hyggelig og spesielt!

-Forberedelser før forestilling: -sminker seg selv, (noen ganger må andre gjøre det)

-Fall og uhell: Har falt mange ganger under forestilling. Da er det bare å reise seg opp igjen med et smil! Har aldri opplevd at en partner har mistet henne i gulvet.

Jeg følger en prima ballerina på Instagram og i kirken. I morgen kan DERE følge henne under premieren på «Mesteraften». Whitney`s danseglede har ført henne fra USA til Norge. Våger VI å la våre drømmer føre oss på ukjente stier?

-Eline

Ps. Her er noen fine intervjuer gjort med Whitney:

http://www.pointemagazine.com/grands-ballets-canadiens-montreal-femmes-2547501688.html

beyond the barre with whitney jensen

Whitney Jensen

Whitney Jensen

Så jeg holder munn. Til jeg ikke gjorde det lenger.

Det aller siste jeg hadde forestilt meg i hele verden, var at jeg skulle starte en blogg som satt meg selv i en religiøs bås! (oppdatert: Bloggen min «mormonkvinner» heter nå «et vindu»

Jeg har alltid ønsket å «være som alle andre,» blende inn og uten en spesiell merkelapp i panna. Jeg har aldri likt å diskutere eller være spesiell tydelig på egne meninger. Jeg oppleves nok som sosial og utadvendt, men kjenner på at jeg bærer en hemmelighet. Jeg vil nødig røpe hva dette er fordi jeg er usikker på mottagelsen. Vil jeg bli kritisert? Latterliggjort? Sett ned på? Må jeg forklare i det uendelige? Klarer jeg å forklare godt nok? Jeg orker ikke forholde meg til dette og unngår derfor visse samtaleemner og kan komme med unnvikende eller vage svar der jeg kunne vært klar og presis. Jeg kan unngå tilstelninger og invitasjoner. Nye vennskap kan bli overfladiske istedenfor nære. Jeg åpner meg ikke helt opp.

Jeg er personlig kristen med en universal tilnærming rammet inn av mormonismen. Hvorfor må jeg føle at dette er en hemmelighet? Fordi jeg er redd for møtet med avsløringen. Jeg er redd for å bli møtt med et stereotypisk bilde av meg selv og satt i bås. Jeg vil ikke bli ilagt meninger og holdninger på bakgrunn av andres forhold til mitt trossamfunn. Jeg vil ikke at noen skal overføre et eventuelt negativt tankegods fra andre medlemmer/ledere over på meg. Som om jeg ikke er et selvstendig, tenkende individ. Som om jeg er en nikkedukke og kun sier amen og ja takk.

Så jeg holder munn. Til jeg ikke gjorde det lenger.

Jeg har vært gjennom en periode der jeg ikke lenger ville være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, herunder klengenavnet Mormon kirken. Men så etter noen år, ville jeg det. Jeg fikk noen erfaringer disse årene som gjorde at jeg eide troen min på en annen måte. Jeg ble stolt. Jeg ble glad. Jeg ble trygg på egne opplevelser.

Samtidig ble jeg eldre. Mer livserfaring. Tryggere på meg selv. For hva betyr det egentlig å være som «alle andre»? Det går jo ikke! Vi har alle vår unike personlighet som er med å farge samfunnet vi er en del av. Jeg begynte å få en stemme. En stemme jeg ikke var så redd for å høre selv eller dele med andre.

Det ble en blogg. Mormonkvinner. Ved dette satte jeg meg selv i en religiøs bås, jeg tok tyren ved hornene. Jeg måtte stå for noe jeg delte med et mindretall. Jeg måtte skrive, jeg som hater å skrive. Det utenkelige var gjort!

Jeg husker fortsatt dagen jeg publiserte min første post. Det var «min» historie. Hjerte banket og hånden skalv der jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle trykke «enter». Jeg hadde en voldsom drivkraft i meg men var splittet i avgjørelsen. Så jeg diskuterte spørsmålet: «Eline, du har noe på hjertet. Hva er det verste som kan skje?» Det verste var som skissert ovenfor, mine grunner for å holde på «hemmeligheten». Mens diskusjonene pågikk oppdaget jeg til min forbauselse et naturfenomen på kveldshimmelen. Over fjorden var det den mest fantastiske solnedgangen jeg noen sinne hadde sett. Jeg ble fylt med fred og i det sekundet presset jeg «enter». Ingen vei tilbake. Nå var det bare å stålsette seg mot trollene.

Å utvikle denne bloggen og til stadighet være «offentlig mormonkvinne» har vært en stor selvutviklede prosess. Jeg så på et intervju med prinsesse Märtha Louise på Skavlan. Hun hadde fått råd fra kongen og siterte han: «Vær ærlig og sann, stå for den du er. Ellers blir du gjennomskuet.» Dette gikk til hjertet mitt og jeg vil tilføye, «ellers blir du ikke hel».

Så her jeg. Hele meg. DET er en deilig følelse det!

Og trollene har aldri dukket opp. Der fikk jeg en lærepenge. Jeg har faktisk ikke fått en eneste negativ eller stygg kommentar på noe vis. Hvordan møter vi personer som har andre synspunkter og tankesett enn seg selv? Jeg trodde det verste. Men har så langt erfart det beste. Som er respekt, åpenhet, nysgjerrighet, vennlighet og kjærlighet. Dette er idealer jeg strekker meg etter.

-Eline

Ser vi kun de mørke flekkene i livet vårt?

«Grasrota», dvs vanlige folk som meg, er menighetens talere under gudstjenesten/nadverdsmøte. Følgende er et utdrag:

«En professor delte ut en prøve til studentene sine. De fikk alle utlevert et ark med baksiden opp. Da professoren ba studentene snu arket, ble de svært overrasket over det de så. Det var nemlig kun en sort prikk i midten av det hvite arket og oppgaven lød: «Beskriv det dere ser».

Etter en stund samlet professoren inn besvarelsene og leste det høyt for klassen. Alle studentene hadde fokusert på den sorte prikken og prøvd å beskrive den på best mulig måte. Professoren la så bort prøvene og sa hun ikke kom til å gi karakter. Hun ville bare gi de noe å tenke på.

 «Dere alle fokuserte på den svarte prikken, ingen skrev noe om det hvite rundt. Sånn er det i livet også. Vi har et stort hvitt ark å se på og nyte, men vi fokuserer på de mørke flekkene. På å bli skuffet, krenket, ting skjer ikke etter planen osv.  De mørke flekken er uendelig mye mindre enn alt det gode i livene våre, men vi lar dem forurense sinn og sjel. Løft blikket bort fra den sorte prikken og vær takknemlig for alt du har. For naturen, jobben, livet og de små mirakler som skjer rundt oss. .»

Denne historien fortalte Eric Johnson på en gudstjeneste/natverdsmøte jeg var på for noen uker siden. Jeg liker å høre han tale fordi han formidler budskapene sine så godt.

Bildet med «den sorte prikken på det hvite arket» grep meg på en spesiell måte og har blitt værende i tankene. For det er så gjenkjennbart. Alt for ofte hisser jeg meg opp over bagateller. Ting som i den store helheten er uviktig kan fyre meg opp eller gjøre meg deppa. Hvordan kan vi klare å fokusere på alt det hvite når det topper seg? Det er jo da vi trenger det som mest, men etter min erfaring, da det er aller vanskeligst…

-Eline

Livet kan være tøft, men vi er ikke alene. Mikaelsfest i Steinerbarnehagen.

Det er høst og nok en gang St.Mikaelsfest i barnehagen.  Her kommer et innlegg publisert på denne tiden for to år siden. 

Jeg har barna mine i Steinerbarnehagen og er veldig fornøyd med dette valget. Først og fremst fordi barna trives og har det godt der. Leken blir tatt på alvor og pedagogene legger til rett for stemninger og aktiviteter som fremmer læring og utvikling av hele barnet. Det er også veldig godt å være mor i denne barnehagen. Noe som beriker meg personlig er årstidsfestene. På en hjemmeside leser jeg om dette:  «Årstidsfestene er selve ryggraden i vår årsplan. De feires i tråd med den kristne kulturarven som vi også er en del av. Men det må her presiseres at det ikke dreier seg om noen art forkynnelse av dogmer, men at hver fest feires på en så fri måte at et hvert menneske skal ha mulighet til å forbinde seg med dem, uansett trosretning. Bakgrunnen for hver fest blir verken forklart eller snakket om med barna. Det som blir gjort symbolsk i barnehagen, er en ren opplevelse for barna.»

Mikaelsfest i Steinerbarnehagen

I høst var jeg med på en Mikaelsfest. Her blir mot og styrke vekket gjennom fortellingen om ridder Georgs beseiring av dragen. Barnehagen beskriver festen slik i et skriv til foresatte: «St. Mikael står for oss som et symbol på mot og kraft og festen tar utgangspunkt i kampen mellom det gode og onde, som kommer til uttrykk i naturen på denne tiden. De mørke og kalde krefter trenger sommerens lys og kraft til side. Vi ønsker å gi næring til det indre lys og den indre varmen. Festen er på en måte vendepunktet, hvor sommerens lys skal hjelpes inn i menneskets indre, slik at hvert enkelt menneske selv er bærer av solens lys og varme gjennom vinteren.»

Jeg har vært med flere ganger tidligere på Mikaelsfest, men denne gangen gjorde den et spesielt inntrykk. Den store dagen kom og barna kunne kle seg ut som riddere. De skulle nemlig ha motsprøver hvor de fire elementene jord, luft, ild og vann skulle overvinnes. Sønnen min er ikke så glad i annerledes dager og gruet seg veldig. Han ville ikke være ridder eller gjøre motsprøver. Han gråt og gråt. Så jeg ble med han i barnehagen.

Det var et vakkert syn som møtte meg. To ulik årtidsbord var pyntet etter tema. Langbordet dekket til fest. Rundstykker på formet som små sverd.

Jeg var med på ringen hvor barna sang om mot, lys, drager og riddere. Så gikk alle ut i eplehagen for årets motsprøver. Dette var krevende og litt skumle oppgaver som krevde stort mot. For eksempel skulle de hoppe over brennende kull, krype gjennom en mørk tunnel langs bakken, balansere på stokk uten å falle i bøtter med iskaldt vann, klatre opp i et tre for så å hoppe ned på en madrass. Motet til sønnen min steg, han turte å utføre alle prøvene fordi jeg sto sammen med han. Det var nok at jeg vinket og heiet på han. Det var flere hjelpere bortsett fra meg der. Voksne som lånte ut sine hender, fang, støttet og oppmuntret. Slik at min sønn, og alle barna, opplevde mestring og klarte oppgavene.

Etter motsprøvene gikk barna inn. Der ble de slått til ridder og fikk utlevert sverdet de hadde spikket dagene før og en krone/stjernebånd. Gjett om dette var stas!

Ridder lekes hjemme også, helst med plastikk på hodet!

Uventet tankeprosess etter å ha deltatt på Mikaelsfesten

Jeg kom hjem fra barnehagen tankefull og rørt. Bildene fra  årstidsfesten satte i gang en uventet tankeprosess om mine egne personlige motsprøver. Jeg har hatt utfordringer i livet mitt de siste par årene som har krevd stort mot. Det har vært sykdom, og dødsfall i nær familie. Noen utfordriner i ekteskapet. Barna mine strever med enkelte ting. Fundamentet jeg har bygget livet mitt på fikk noen sprekker. Hvilken fugemasse skulle jeg bruke? Eksistensielle spørsmål i ny innpakning.

På samme måte som barna så måtte jeg selv, alene, gå gjennom det tøffe og vanskelige. Men jeg hadde hjelpere som heiet på meg, akkurat som i barnehagen. For meg har dette først og fremst vært familie, venner. Jeg har følt meg styrket gjennom min personlige tro på Gud og at Han har hatt en finger med livet mitt. Jeg tror også vi har andre usynlige hjelpere som står rundt oss når det stormer. Jeg synger noen ganger en vuggesang for barna mine. Den minner meg om mormor fordi hun sang den for meg da jeg var liten jente. Andre verset er slik:

Visst en engel du ser,

når i drømme du ler,

som i lysende prakt

ved din seng står på vakt,

og med kyss på din munn

vugger ømt deg i blund.

og med kyss på din munn

vugger ømt deg i blund.

I kirken min lærer vi at engler er våre forfedre, venner og familie som har gått bort, at de støtter oss og står rundt oss. Jeg har aldri sett en engel og vet jo ikke om de eksisterer. Men kanskje mormor og storebroren min holder vakt over meg. Det er en tanke som om ikke annet gjør meg godt.

Jeg er glad for å kunne være med på Mikaelsfesten denne dagen og for den nydelige ridder-sønnen min som klarte seg gjennom motsprøvene. Kanskje vi også en dag blir slått til ridder? Vi skal til topps i eget liv og hjelpe hverandre på veien. Livet kan være tøft, men vi er ikke alene.

-Eline

OM DØRER SOM LUKKES OG DØRER SOM ÅPNER SEG

OM DØRER SOM LUKKES OG DØRER SOM ÅPNER SEG

Da døren lukket seg bak henne og drømmen brast, visste ikke Norunn at en større og viktigere dør alt sto på gløtt.

Endelig! Målet var nådd. Lærersertifikatet, med sosialpedagogisk fordypning, var nå hennes. Etter alle disse årene. Etter alle skjærene i sjøen. Den lille, kvikke seksåringen som en gang hadde lest eventyr for de andre barna på Deichmanske bibliotek, hadde klart det til slutt. Norun smilte tilfreds når hun tenkte på det. Hun saknet farten for rødt lys. DA SMALT DET!

 Ekorn Buskehale i kalde vinternetter

Pappa lærte henne å lese da hun var fem, og etter å ha bevist sine ferdigheter og lest høyt for de andre barna på biblioteket, fikk hun overrakt sitt første lånekort av bibliotekaren. Det hadde 9-års grense. Norun kunne stolt forlate biblioteket med Ekorn Buskehale under armen.

Det var godt å ha noe å lese på hjemme. Det var isende kaldt og trekkfullt om vinteren i det 200 år gamle huset i Teatergaten 4. En hel sekk med ved gikk med om dagen for å holde på varmen. Om morgenen var det ofte is på vannbøtten. De la seg med tunge vinterfrakker og ekstra tepper i sengene. Da var det koselig å ha Ekorn Buskehale med seg. Bare hun ikke måtte opp på et visst sted! I så fall måtte hun gå forbi stallen hvor det kunne være både fylliker og hester. Og på utedoen var det best å synge og skråle høyt for skremme bort rottene.

Norunn med prikkete kjole sammen med søsteren sin

Men hjemme var nå likevel best, når hun tenkte på alle de lange seks månedene hun hadde vært på sykehuset som liten. Hun ble innlagt for meslinger, men fikk i tillegg skarlagensfeber, mellomørebetennelse i begge ørene, operasjon og meisling i ørene, halsbyll, kusma, betente mandler og lungebetennelse!

Mamma blir student

Sykdom hadde en tendens til å forfølge henne og skulle gjøre det til langt opp i årene. Men lærelysten forfulgte henne også. I barneskolen startet hun med liv og lyst og gode evner. Hun lærte alle leksene utenat og ville være klassens stjerne. Isteden ble hun uglesett av sin gamle «frøken» og møtte bare motgang, klyp og røde, såre ører. All motivasjon for å lære var borte.

Men den kom tilbake da hun kom på Berle Pikeskole. Hun følte at lærerne var på hennes side der. Etter fullført realskole ble det jobb og ekteskap og barn. Tre sønner skulle hun få og øse sin kjærlighet over. Men sytten år senere banket lærelysten igjen på døren, og det ble en vellykket eksamen ved reallinjen på Voksengymnaset. Den gamle drømmen om å bli lærer dukket opp. Hun forfulgte drømmen. Det ble lærerhøyskole og sosialpedagogikk.

Et smell og en ny dør

Med et SMELL brast drømmen. Påkjørsel bakfra. Omfattende Whip Lash. Smerter og delvis uførhet for resten av livet. Døren smalt tungt igjen bak henne.

Men en enda videre og to-fløyet dør åpnet seg. 24 år tidligere var det kommet to unge mormonmisjonærer på døren deres i en hektisk småbarnstid. Norunn hadde aldri hatt noen tro på Gud og mente at religion var for dem som ikke torde tro at det var slutt med døden. Men hun leste Mormons Bok likevel og knelte ned for å be til en Gud hun ikke hadde trodd på. Det var en underlig følelse. Men vissheten hun fikk var så sterk at hun etter det aldri senere har tvilt på at Gud lever og følger med henne.

Livsverket

Etter ulykken åpnet det seg en verden for henne som skulle resultere i et livsverk. Det begynte med at hun kjøpte seg datamaskin og startet med å granske egen og andres slekt. Ganske interessant!

På Riksarkivet

 

 

 

 

 

 

 

Folk oppdaget fort at Norunn var dyktig og ga henne flere oppdrag enn hun kunne rekke over. Et års misjon i Stockholm tempel åpnet øynene hennes for betydningen av det arbeidet hun hadde begynt. Kirken åpnet på den tiden slektshistoriske sentra over hele Norge, og Norunn ble primus motor og leder for dem gjennom 18 år. I Slektshistorisk senter i Hekkveien 9 systematiserte og katalogførte hun alle Kirkens norske mikrofilmer slik at man lett kunne finne frem i dem. Et enormt arbeid! Det balet på seg. Alle spørsmål som gjaldt slektsforskning ble rettet til Norun. Hun kunne svare. Hun var navet i hjulet. Og pedagogen. Tusenvis av navn i egen og andres slekt ble forsket på og sendt inn til tempelet slik at det kunne utføres stedfortredende ordinanser.

Norunn og konsulenter ved åpningen av slektsenteret i Oslo. Foran: Norunn, Sølvi, Karin. Bak: Reidun, Torill, Thelma, Caroline, Karin

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norunn fikk også en sentral rolle i DIS (nasjonal slektshistorisk forening som fokuserer på data i slektsforskningen). Der holdt hun foredrag og representerte foreningen på utstillinger. Hun deltok i paneldiskusjon om emnet slektsgransking på TV. Denne utadvendte virksomheten førte til at mange fikk riktigere informasjon om Kirken og endret sin holdning til den. På landsmøtet for DIS i 2004 ble hun kalt for «Slektsforskningsorakelet» av foreningens styreleder. Hun fikk også æresprisen for sin innsats i DIS-Norge gjennom mange år.

I de senere år var hun deltidsmisjonær i det landsomfattende prosjektet «Norway Project». Det går ut på å digitalisere alle bygdebøker i Norge og legge dem i en base som vil være tilgjengelig for alle gjennom Internett. Pedagogen fikk igjen anledning til å instruere og lære bort sine ferdigheter. Hun ble et holdepunkt for alle som deltok i prosjektet, en som kunne løse alles problemer.

Hva er det store bildet av livet vårt? Som regel det vi ikke kan se når vi er midt inne i slit, sorg, fortvilelse og sykdom. Men i tro og tillit kan vi føres av en hånd gjennom alt det vonde så vi kan finne den viktige veien.

 

-Sidsel Amundsen

(Andre artikler av Sidsel: her og her)

____________________________________________________________________________________________________________________________

Det er Margarethe Jacobsen som har intervjuet Norunn og Sidsel Amundsen (min kjære mor) som har ført det i pennen og forfattet denne flotte artikkelen. Jeg ringte til Norunn for å lese artikkelen for henne. Jeg var faktisk ganske nervøs og utsatte det en stund. Ville hun like det? Var hun/historien riktig framstilt? Visste hun hvem jeg var? Jeg har hverken sett eller snakket med Norunn siden jeg var ungdom. Hun kunne umulig huske. Men så tenkte jeg: Skjerp deg Eline, ring! Det var en svak stemme som svarte i andre enden. Jeg snakket ekstra høyt og sakte. Tenkte at dette kom ikke til å gå bra. Etter å ha presentert meg selv og hvorfor jeg tok kontakt, så fikk stemmen i andre ende fornyet kraft og hun utbrøt: «Ja, deg vet jeg hvem er og nå skjønner jeg hva du vil!» Jeg leste artikkelen for Norunn hun var sylskarp og husket alle detaljer. Kvinnen med den rustne stemmen våknet til liv og da artikkelen var ferdig lest utbrøt hun: «Men dette var jo fantastisk!»

Det var en ting jeg ikke hadde fått med meg og som hun gjerne ville nevne. Norunn var den første kvinnen i Norge som startet opp primær (søndagsskolen for barn) etter krigen. Først var det 3 barn som kom. Uken etter var det 30 barn! Og det tallet holdt seg jevnt. Norunn hadde ingen erfaring med barn før hun fikk dette kallet/ansvaret. Men hun takket ja og ble værende med barna i 10-12 år. Hun arbeidet sammen med blant annet Thelma Wysenback, Kari Holmtvedt, Ella Porsbøll og Sølvi Pedersen.

Da hun var ferdig i Primær, skrev Stein Pedersen en attest på at hun hadde jobbet med barn i over 10 år. Dette var utslagsgivende da hun søkte (og kom inn) på lærerskolen, utrolig kult!

Vi snakker sammen en god stund, før Norunn sier at hun snart må legge på. Det er vanskelig å prate for lenge med sykdommen hennes, Parkinsons. Hun var glad jeg leste artikkelen høyt, for hun har svekket syn og kan ikke lengre lese, hverken på pc eller bok. Norunn tenker på døden, men er ikke redd for den. Hun er mere redd for hvor lenge hun skal leve med den forferdelige sykdommen. Hun er avhengig av andres hjelp til alt i hverdagen og hun får hjemmesykepleie 4 ganger om dagen. Hun forundres over hvorfor siste kapittel i livshistorien ofte blir så slitsom for de eldre.

Norunn var så takknemlig for at jeg viste interesse for hennes liv. Hun siterte et kjent kinesisk ordtak: «Når et gammelt menneske dør, er det som et helt bibliotek brenner». Det er virkelig kloke ord. Vi i den yngre generasjonen har så mye å lære av de som har pløyet marken. Takk for alt jeg har lært av deg, Norunn.

-Eline

(Norunn har tidligere blitt intervjuet av Cathrine Apelseth-Aanensen på slektsforskerbloggen: Barnas hjerter til fedrene. Sjekk det ut! 🙂 Jeg har etter godkjenning fått låne to bilder derifra. )

 

En hyllest til de tre søstrene mine

En hyllest til de tre søstrene mine

Jeg har akkurat tilbragt en helg med søstrene mine. Vi har vært på et deilig spa-hotell, fått omvisning av guide i Vigelandsparken, spist eksepsjonell mat og nytt god drikke, vært på tur med lillesøsters seilbåt, sett på film og ikke minst det ALLER viktigste: PRATET, LEDD OG KOST OSS SAMMEN! Tenk at jeg har tre søstre, så utrolig heldig jeg er!! Jeg er ubeskrivelig glad i disse jentene og er så takknemlig for alt det vi deler sammen.

Den eldste søsteren min er 13 år eldre enn meg og flyttet hjemmefra etter videregående skole. Så hun var «voksen» og nokså perifer for meg i ungdomsårene. Lillesøster er tre å yngre enn meg. Det var ikke like gjevt for en 14 åring å henge med en 11 åring. Så det var hun på 16,5, den nest eldste søsteren min, som jeg hang mest sammen med i ungdomsårene. Jeg husker vi satt i den knirkete sengen hennes og hun innvidde meg i kjærlighetens hemmeligheter og mysterier. Jeg besøkte henne i Tyskland der hun var utvekslingsstudent og vi dro på interrail sammen i Europa. Å oppleve utlandet for første gang med søsteren sin, var stort. Å dele sine «første» (gutter, jobb, skole osv) med henne, likeså.  Vi knyttet bånd og delte minner som jeg aldri kommer til å glemme. Det sveiset oss sammen for alltid. Hun var min forlover og jeg hennes. Jeg så på henne som min nærmeste venninne.

 

 

 

 

 

 

Jeg husker mor sa: «Du må huske å ta deg av lillesøster. Dere er på mange måter så like hverandre og jeg vet at dere kommer til å få så mye glede av hverandre når dere blir eldre.»

Jeg ble eldre, og mor hadde så rett så rett. Jeg flyttet til Moss, lillesøster kom kort tid etter. Det var mye hun hadde opplevd i sin ungdomstid som jeg ikke hadde fått med meg. For da var jeg selv ute og reiste, opptatt av eventyr og gutter. Jeg hadde ikke så mange tanker på de der hjemme…Fikk stikk av dårlig samvittighet for denne egotrippen, fordi jeg hadde gått glipp av å bli ordentlig kjent med lillesøster.

Men nå skulle det bli annerledes. Det var fantastisk å ha en søster i denne fremmede byen. Nå ble vi kjent som «likeverdig partner», ikke som lillesøster og storesøster. Vi var sammen utrolig mye, hverdag og i helger. Vi var dagmamma for hverandres barn, vi hadde deler av mammapermisjonstiden sammen, vi var aktive i den samme kirken, vi fikk en felles omgangskrets, barna våre ble venner og vi jobbet med det samme yrke. Vi hjalp hverandre med «hverdagslige» ting og hadde det skikkelig gøy sammen. Hun inspirerte meg og jeg beundret henne. På denne måten utviklet vennskapet seg og i likhet med storesøster, så jeg på henne som min nærmeste venninne.

 

 

 

 

 

 

 

Etter 8 år så flyttet jeg til barndomshjemmet mitt og der var det 5 meter til nærmeste nabo, store-store søster! Med så står aldersforskjell så hadde vi ikke vært like aktivt deltakende i hverandres liv, det sier jo seg selv. Men nå som vi tilbragte hverdagen sammen på Ljan, ble de 13 årene borte på et blunk. Vi hadde gutter på samme alder som gikk i samme klasse. Med det fulgte samarbeid og felles opplevelser. I kirken underviste vi begge barna i søndagsskolen, og fikk felles bekjentskaper. Vi (alle på Ljan) fikk besøk av stor-familiens fettere og kusiner og samarbeidet om å lage morsomme aktiviteter for store og små. Som lærere begge to, hadde vi dreisen på det! Vi samarbeidet (sammen med mor og far som bor i 2.egt) om å arrangere familiefester, barna var hos meg, de voksne hos henne. Hun elsket å undervise i musikk, jeg det samme. På denne måten utviklet også dette vennskapet seg. Og i likhet med lillesøster og nest-eldste søster, så jeg på henne min nærmeste venninne.

 

 

 

 

 

Jeg er så ufattelig heldig som ser på mine tre søstre som mine aller nærmeste. Det er en gave. Det er en lykke. For meg har det vært stort å få dele «moderskapet» med disse jentene. Vi har vært gravide sammen og delt barseltiden. Vi har fulgt og følger hverandres barn. Dette har bundet oss alle 4 sterkt sammen.

Tanken på at vi kanskje ikke skal bli gamle bestemødre sammen, gråter jeg over.

For få år tilbake fikk den ene søsteren min kreftdiagnose. Det var et hinsides vanvittig sjokk. Hun har en type kreft som hun ikke kan bli helt kvitt. Da hun kom seg på beina etter behandling så bestemte vi oss for å dra på vår første søstertur. Vi ville utvikle vennskapet vårt og skape nye felles minner.

Året etter dro vi også på tur.

Så smalt det for den andre søsteren min. Et nytt hinsides og vanvittig sjokk. Det var en periode hvor vi trodde hun ikke ville klare seg. Men det gjorde hun og uten en eneste skavank.

Det eneste som er positivt med sjokk og sykdom, er at man som familie blir mer sammensveiset. Slik har det i alle fall vært for oss. Vi tar ikke tiden (eller hverandre) forgitt på samme måte som før.

Vi er bevisste på dette og fortsetter derfor blant annet søsterturene våre. Det er så herlig å tilbringe tid med disse jentene! Vi utfyller hverandre godt: Den ene er aktiv og energisk. Den andre er organisert og en «fikser». Den tredje er løsningsorientert og positiv. Sammen er vi dynamitt!

«To be sisters implies there is an unbreakable bond between us.» Bonnie Oscarson.

Sånn er det, rett og slett.

Takk for at jeg har dere i livet mitt, jenter.

-Eline

(Her har jeg skrevet en hyllest til mine forfedre )