Skolestart på Steiner`n, med kjepphesten

I disse dager er det mange spente skolestartere! For de yngste er det nok ekstra mange sommerfugler i magen. En helt ny hverdag med ukjente barn og voksne. Nye rutiner, regler og aktiviteter. Jeg har 3 barn i skolen og spørsmål de har stilt er: «Når blir jeg hentet? Må jeg på skolen i dag også? Hva har jeg i matpakken?» Som lærer har jeg fått spørsmål som: «Når er det friminutt, hvor er do, når kan jeg gå hjem.» Det er små skjebner der ute med ekstra tunge tanker som:» Vil noen hente meg. Vil noen leke med meg. Vil de løpe fra meg i dag også.»

Skolestart kan virkelig være tøff og noe vi voksne må ta på største alvor. Noen glir inn i det nye med entusiasme og glede. Med latter og forventninger. Med tårer og triste tanker. Med nervøsitet og angst. Noen glir inn i det nye med en kombinasjon av et følelsesvirrvarr.

Men felles for de alle, er at barna våre slippes ut «i det fri» og mot en ny begynnelse. Vi voksne, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, lærere, rektor og kontaktlærer, står som en ring rundt barna. Som støtte og veiledere. Hjelpere og ressurser.

Jeg vil dele et nydelig «rituale» som på en vakker og visuell måte beskriver dette.

På Steinerskolen er 1.klasse lagt opp som en førskole. Det er først og fremst leken som er barnas arbeid. Det siste halve året jobbet de med sitt mesterstykke, kjepphesten. Emnet fant de i skogen de besøkte hver uke. Her ble stokken spikket etter alle kunstens regler.

Deretter ble en ullsokk forvandlet til et hode. Sammen med garn, ull og en god porsjon tålmodighet, vilje og glede, blir det til slutt en hest!

Siste skoledag i 1.klasse-«førskolen», ble vi foreldre invitert til den store rideturen. Vi sto ovenfor hverandre i to rekker og dannet en portal som barna red gjennom. I enden sto alle lærerne i en sirkel, for å ta i mot rytterne.

Foreldrene sluttet seg også til gruppen og sammen sto lærere og foreldre i en sirkel rundt barna. Etter en felles sang, tok klasselærer med seg rytterne og red av gårde inn i sitt nye klasserom. En ny begynnelse.

Jeg synes den visuelle symbolikken var så nydelig. De voksnes rolle er å danne en ring rundt barnet, hjelpe de på veien, veilede barnet til å nå sitt potensiale. Så slippes barnet på et punkt fri..De rir sakte men sikkert gjennom barndommen og de blir eldre. På sin egen hest og skal de manøvrere seg frem. Det kan være tøft, men de står ikke alene.

Det er vanskelig å gi slipp og jeg vil helst ha barna under vingene for alltid..men..💛

Lykke til med skolestart store og små!

-Eline

Livet kan være tøft, men vi er ikke alene. Mikaelsfest i Steinerbarnehagen.

Det er høst og nok en gang St.Mikaelsfest i barnehagen.  Her kommer et innlegg publisert på denne tiden for to år siden. 

Jeg har barna mine i Steinerbarnehagen og er veldig fornøyd med dette valget. Først og fremst fordi barna trives og har det godt der. Leken blir tatt på alvor og pedagogene legger til rett for stemninger og aktiviteter som fremmer læring og utvikling av hele barnet. Det er også veldig godt å være mor i denne barnehagen. Noe som beriker meg personlig er årstidsfestene. På en hjemmeside leser jeg om dette:  «Årstidsfestene er selve ryggraden i vår årsplan. De feires i tråd med den kristne kulturarven som vi også er en del av. Men det må her presiseres at det ikke dreier seg om noen art forkynnelse av dogmer, men at hver fest feires på en så fri måte at et hvert menneske skal ha mulighet til å forbinde seg med dem, uansett trosretning. Bakgrunnen for hver fest blir verken forklart eller snakket om med barna. Det som blir gjort symbolsk i barnehagen, er en ren opplevelse for barna.»

Mikaelsfest i Steinerbarnehagen

I høst var jeg med på en Mikaelsfest. Her blir mot og styrke vekket gjennom fortellingen om ridder Georgs beseiring av dragen. Barnehagen beskriver festen slik i et skriv til foresatte: «St. Mikael står for oss som et symbol på mot og kraft og festen tar utgangspunkt i kampen mellom det gode og onde, som kommer til uttrykk i naturen på denne tiden. De mørke og kalde krefter trenger sommerens lys og kraft til side. Vi ønsker å gi næring til det indre lys og den indre varmen. Festen er på en måte vendepunktet, hvor sommerens lys skal hjelpes inn i menneskets indre, slik at hvert enkelt menneske selv er bærer av solens lys og varme gjennom vinteren.»

Jeg har vært med flere ganger tidligere på Mikaelsfest, men denne gangen gjorde den et spesielt inntrykk. Den store dagen kom og barna kunne kle seg ut som riddere. De skulle nemlig ha motsprøver hvor de fire elementene jord, luft, ild og vann skulle overvinnes. Sønnen min er ikke så glad i annerledes dager og gruet seg veldig. Han ville ikke være ridder eller gjøre motsprøver. Han gråt og gråt. Så jeg ble med han i barnehagen.

Det var et vakkert syn som møtte meg. To ulik årtidsbord var pyntet etter tema. Langbordet dekket til fest. Rundstykker på formet som små sverd.

Jeg var med på ringen hvor barna sang om mot, lys, drager og riddere. Så gikk alle ut i eplehagen for årets motsprøver. Dette var krevende og litt skumle oppgaver som krevde stort mot. For eksempel skulle de hoppe over brennende kull, krype gjennom en mørk tunnel langs bakken, balansere på stokk uten å falle i bøtter med iskaldt vann, klatre opp i et tre for så å hoppe ned på en madrass. Motet til sønnen min steg, han turte å utføre alle prøvene fordi jeg sto sammen med han. Det var nok at jeg vinket og heiet på han. Det var flere hjelpere bortsett fra meg der. Voksne som lånte ut sine hender, fang, støttet og oppmuntret. Slik at min sønn, og alle barna, opplevde mestring og klarte oppgavene.

Etter motsprøvene gikk barna inn. Der ble de slått til ridder og fikk utlevert sverdet de hadde spikket dagene før og en krone/stjernebånd. Gjett om dette var stas!

Ridder lekes hjemme også, helst med plastikk på hodet!

Uventet tankeprosess etter å ha deltatt på Mikaelsfesten

Jeg kom hjem fra barnehagen tankefull og rørt. Bildene fra  årstidsfesten satte i gang en uventet tankeprosess om mine egne personlige motsprøver. Jeg har hatt utfordringer i livet mitt de siste par årene som har krevd stort mot. Det har vært sykdom, og dødsfall i nær familie. Noen utfordriner i ekteskapet. Barna mine strever med enkelte ting. Fundamentet jeg har bygget livet mitt på fikk noen sprekker. Hvilken fugemasse skulle jeg bruke? Eksistensielle spørsmål i ny innpakning.

På samme måte som barna så måtte jeg selv, alene, gå gjennom det tøffe og vanskelige. Men jeg hadde hjelpere som heiet på meg, akkurat som i barnehagen. For meg har dette først og fremst vært familie, venner. Jeg har følt meg styrket gjennom min personlige tro på Gud og at Han har hatt en finger med livet mitt. Jeg tror også vi har andre usynlige hjelpere som står rundt oss når det stormer. Jeg synger noen ganger en vuggesang for barna mine. Den minner meg om mormor fordi hun sang den for meg da jeg var liten jente. Andre verset er slik:

Visst en engel du ser,

når i drømme du ler,

som i lysende prakt

ved din seng står på vakt,

og med kyss på din munn

vugger ømt deg i blund.

og med kyss på din munn

vugger ømt deg i blund.

I kirken min lærer vi at engler er våre forfedre, venner og familie som har gått bort, at de støtter oss og står rundt oss. Jeg har aldri sett en engel og vet jo ikke om de eksisterer. Men kanskje mormor og storebroren min holder vakt over meg. Det er en tanke som om ikke annet gjør meg godt.

Jeg er glad for å kunne være med på Mikaelsfesten denne dagen og for den nydelige ridder-sønnen min som klarte seg gjennom motsprøvene. Kanskje vi også en dag blir slått til ridder? Vi skal til topps i eget liv og hjelpe hverandre på veien. Livet kan være tøft, men vi er ikke alene.

-Eline