Hvorfor dugnader har blitt et av familiens samlingspunkter

For noen uker siden hadde min kjære mor bursdag. Så lenge jeg kan huske, har hun ønsket seg en ting i gave: At familien kommer på besøk for en liten rakedugnad med påfølgende ertesuppe og kake.

Dugnadskonseptet er ikke et nytt fenomen i familien Amundsen. Jeg vil si det rett og slett sitter i ryggmargen. Det er liksom vår «greie»! I januar får vi tilsendt en familiekalender der årets treff er plottet inn. Av dugnader har vi dato i hver årstid. Høst= rakedugnad for de på Ljan. Vinter= julekakedugnad for the sisters og mor. Vår= The big happening, hage/badehusdugnad for små og store i hele klanen. Sommer= hyttedugnad for de voksne.

VERDIFULL DUGNAD: «DET MAN TAR PÅ BLIR MAN GLAD I»

Familien kommer altså sammen flere ganger i året for å jobbe. Vi fyller opp hagen, kjøkkenet, badehuset og hytta med arbeidskraft. Med 6 søsken, svigerinner og tantebarn, har vi etterhvert blitt en stor gjeng!

Det er mye flott arbeid som blir gjort på et par timer når små og store hjelper til. Det er en god følelse å kunne bidra, man føler seg som et riktig bra menneske! 🙂 I tillegg får man selv opp pulsen og ubrukte muskler strammes. Ikke kims av å rake, vende kompost, kappe trær, grave opp røtter, lage steinmur, beise, sette løk, fylle på sand, beskjære busker og trær!

Men disse familiedugnadene er så mye mer enn praktisk arbeid, go`følelse og egen «trening». Vi får de gode samtalene. Samvær på tvers av generasjoner og alder. Samvær mellom fettere & kusiner. Tanter & onkler. Søsken & svigerinner/svogere. Foreldre & besteforeldre. Vi synger & skøyer & spiser sammen. Vi tuller & traller & trener (jobber) sammen.

«Det man tar på blir man glad i», er det noe som heter. Jeg tenker også at det man tar på og bruker tid på, vender man tilbake til.

For eksempel hytta. Mor og far er eiere, men de ønsker veldig at vi alle skal benytte oss av stedet. At hytta skal være et samlingspunkt for storfamilien, at felles minner og opplevelser kan bli skapt. Hytta har blitt satt opp med et sterkt bidrag fra familiedugnader. Med ulik kompetanse som «ligger i slekta» har bygget sakte men sikkert tatt form. En av mine første dater med Runar var å isolere veggene! Fordi vi alle har nedlagt tid og energi i hytta, først gjennom byggeprosessen og nå vedlikeholdsarbeidet, er det også et sted vi vender tilbake til med familiene våre flere ganger i året.

Jeg tror også det er av stor verdi å vende tilbake til egne røtter rent fysisk, nå og da. Dette gjør vi som nevnt på mors bursdag om høsten og hagedugnaden på våren. Da samles vi «i huset» som har vært i familiens eie siden 1935. Det er vår farfar som bygde huset og her er det historie i hver krik og krok. Ved å tilbringe litt tid her, enten gjennom selskaper, middagsbesøk eller i dette tilfellet dugnader, blir man automatisk knyttet til sine røtter. I alle fall minnet på sitt opphav.

Nå som vi har «overtatt» barndomshjemmet (det er bare på papiret, mor og far er fortsatt høvdingene i 2. egt! 😊 ) så meldte spørsmålet seg: Hva gjør vi med den årlige vårdugnaden?! Dette var dugnaden med stor D med arbeid for små og store, leker, mat, vafler etc. Jeg visste hvor mye den dagen betydde spesielt for mor. Men det føltes litt unaturlig at mine søsken skulle bruke en lørdag på å jobbe i hagen «min». Vi fant heldigvis en veldig god løsning. Det er et badehus fra «gamledager» som følger med eiendommen her. Vi ønsker at alle skal kunne benytte seg av dette stedet/brygga, og hva er vel da bedre enn å komme å «ta på det»?! 🙂 Nå heter det altså badehusdugnad!

TIPS TIL EFFEKTIV OG HYGGELIG DUGNAD 

Nøkkelen til effektive arbeidstimer er forberedelse. Jeg har observert mine foreldre i en årrekke organisere dugnader. Jeg vil si at de, men spesielt mor i spissen, er rimelig drevne organisatorer. Her er noen tips jeg har snappet opp og som funker bra for oss:

1. Sett dato tidlig.

2. Lag arbeidsliste med navn på oppgaver. Henges opp til alles beskuelse. Husk ekstra lister!

3. Finn frem alt av utstyr på forhånd. Vannbøtter, kluter, maling, filler, raker, krafser, ALT!

4. En person (far i vårt tilfelle) må være håndlanger og parat til å bistå når/hva det skulle/måtte være.

5. Sett barna og ungdommen i sving med konkrete og meningsfylte oppgaver. De er en stor ressurs!

6. Vafler. Alltid vafler! Dette er barnas gjeveste jobb 😊 Pass på uvedkommende og hunder som prøver å snike til seg et hjerte.

7. Avslutt med hagegøy der barn og voksne leker sammen. Et år hadde vi plutselig en sverdkamp gående! Ellers er det jo klassikerne som potetløp, diverse stafetter, tautrekking mm. Det er kanskje dette de yngste husker best?

 

Jeg avslutter dette innlegget med en liten filmsnutt over denne herlige dugnadsgalskapen!

 

Brune mosaikkfliser finner endelig dagens lys etter 57 år i garasjen! 

 

Før:

«-Dette er en perfekt krok å oppbevare rester av badegulvflisene» tenkte farfar Asbjørn. «Det kan jo tenkes at barnebarnet mitt får bruk for det en dag!»

Nå:

«-Disse flisene kan jeg jo ikke kaste» tenkte far da han skulle rydde ut av den ene garasjen slik at jeg kunne bruke den. «Det er jo fars originale brun-beige mosaikkfliser fra 1960 og kan komme til nytte en dag! Jeg bare flytter litt på det ute at Eline oppdager det!»

Kjære farfar og far, takk for at dere ikke kastet! For hvem setter pris på det nå? Jeg! 🙂

Det ene badet vårt trengte et nytt toalett. Det gikk dukken etter å ha stått der så trofast siden «tidenes morgen». Toalettet vi satte inn var litt smalere, så vi måtte lappe igjen med fliser som da helst skulle matche. Det kunne vært en gylden anledning til å pusse opp hele badet, men det har vi hverken tid eller penger til nå. Så hvor får man tak i originale brun-beige mosaikkfliser? Rope på fader`n selvfølgelig! «Det du må lære Eline, er at når du skal ta vare på et gammelt hus, så må du ta vare på saker og ting!» Dette tror jeg må være fars mantra. Vi ler ofte av det, men den som ler sist ler best, lærte jeg i helgen!

Jeg viste Asbjørn flisene og fortalte han at disse hadde Oldefar holdt i hendene og jobbet med på badet han bruker hver dag. Det synes han var skikkelig gøy! Jeg får «tidskapsel» følelse ved slike øyeblikk. På samme måte som da jeg smakte på min oldemors syltetøy som vi fant i «innerste» kjeller.

Mens jeg står på badet og tar video av far (se nederst) så legger jeg merke til noen fliser under de brune. Det er sorte og hvite i et sjakkmønster. Hva var det? Hadde baderommet blitt brukt til noe annet før? Her kommer historien.

Fra herskapelig entrè med vindeltrapp til baderom

1935- huset blir bygget som en enmannsbolig. «Bungalow» ble det også kalt den gangen. Farfar Asbjørn, Tilla og Thordis bor sammen, dvs mor, sønn og datter.

1940- Asbjørn Amundsen og Ingrid Lynne gifter seg og en full 2. egt blir bygget. Her blir ekteparet boende, mens Tilla og Thordis flytter ned til 1.egt. Her er det nå et svært staselig inngangsparti med stor entrè og vindeltrapp mellom etasjene. Det er et langt og smalt vindu oppover hele veggen som også binder etasjene sammen, i ekte funkis-stil.

1955- 3 barn blir satt til verden og det er nødvendig med mer plass. (Spør meg ikke hvorfor, jeg synes det virker giga allerede! 😉 ) Etasjene lukkes ved at vindeltrappen fjernes og entreèn blir gjort om til bad og tilhørende foreldre-soverom. Asbjørn, Ingrid og de tre barna flytter ned til 1.egt og Thordis flytter opp. Tilla er nå død. Badet flislegges med moderne «sjakkruter».

1965-Badet moderniseres med varmekabler og nye mosaikkfliser. De populære fargene på den tiden er brunt og grønt, så det ble brun-beige fliser, ja!

Det hemmelige skapet

Etter at etasjene ble lukket i 1955 fikk farmor og farfar som nevnt sitt foreldre soverom tilhørende badet. Siden har mor og far sovet der, jeg og søstrene mine, og nå deler mine tre yngste rommet. Jeg husker fortsatt den store oppdagelsen jeg gjorde i klesskapet. Bak hyllene åpenbarte det seg HVITE FLISER, WHAAAT! Dette var farfars «badehjørne» med vask og hyller. Farmor brukte det ordentlige badet mens farfar kunne barbere seg og pusse tenner i fred og ro på soverommet. Badehjørnet ble så skjult bak skapdører. Smart! 🙂

Her kommer en morsom videosnutt fra min kuleste far som fikser og øser av sin visdom! 🙂

 

Skygg banen, kicket kommer!

Jeg får stadig kick, enten det er hage, hus, trening, skriving, matlaging, jobb, osv. Jeg får en eller annen tanke om noe jeg skal gjøre også bare bobler det over med ideer. Når «ånden kommer over meg» blir jeg helt ustoppelig, slipper alt jeg har i hendene og kjører på! Hvis jeg ikke får satt i gang med en gang, blir jeg amper. Hvis jeg blir avbrutt midt i det aktuelle gjøremålet, blir jeg SKIKKELIG amper. Jeg får gjort utrolig mye under slike kick, jeg kjører på med full kraft og entusiasme uten pause. Og prosjektene blir da ikke alltid så veldig gjennomtenkt, det har jeg jo ikke tid til. Det ender derfor ofte med at min kjære mann må bistå meg med ett eller annet vis underveis. Flytte et skap, lage en steinmur, dra opp en rot, hente en stein, legge unger osv. Utrolig nok hjelper han meg alltid med et smil og uten å si «hva var det jeg sa.» He`s my man!

Hage: Jeg har fått en ny hobby etter at jeg flyttet til Ljan, hage! Jeg kan holde på ute i timevis, enten det er å sette vårløk, spa opp nye bed, eller annet vedlikehold. I høst tok det litt vel av med vårløken, den kom jo på 50% og da blir jeg helt ko-ko i hodet, haha! Tror jeg satte ca 1000 løk, tuller ikke!! Jeg kom akkurat over en «selfie -videosnutt» fra 4.nov da jeg var ute med hodelykt i snøføyka. Jeg måtte bare sette de siste løkene før frosten satte seg! Søsteren min ville ha meg med på fest og jeg mugget fordi jeg heller vil være ute. Er det mulig å være så ko-ko?! Haha!

På samme måte som jeg uten forvarsel blir «besatt», forsvinner kicket på samme vis. Hvis jeg da ikke er ferdig med prosjektet, er det liten sjanse for at jeg gjør det ferdig før neste runde.. F.eks så kjøpte jeg ca 15 sommerblomster nå i våres men rakk bare å plante ut 13stk før piffen gikk ut av meg. Nå står det igjen to på trappen som jeg enda ikke har fått satt i jorden. ER DET MULIG!! Hvor vanskelig kan det være å gjøre noe selv om kicket har forsvunnet?!

Trening: I våres var jeg sikker på at jeg var gravid, hadde 4mnd mage. Det var IKKE sjokolademage! Joda. Heldigvis inntraff kicket slik at jeg kom i gang med trening. Jeg kjørte på tidlig og sent med jogging, styrke, spinning og kano. Jeg overtrente og kjørte på for hardt for fort. Bekken og hofter knirket og satte meg ute av spill i nesten to uker. I løpet av dette tidsrommet forsvant kicket og det samme gjorde treningsskoene. ER DET MULIG! Kan jeg ikke bare trene «litt hver dag» og holde det gående selv uten kick?!

Kanotrening lørdag morgen

 

 

 

 

 

 

Skriving: På en av fridagene mine fikk jeg «skrive ånden» over meg. Jeg sendte barna i barnehagen for å skrive helt uforstyrret. Jeg fortsatte når de kom hjem, satte de foran tv. Middag var fiskepinner i pølsebrød. Jeg bestakk eldstemann med godteri og ekstra skjerm mot at hun skulle legge de to yngste. Jeg satt med andre ord øynene klistret til skjermen absolutt hele dagen og til sent på kveld. Jeg var så gira, det var så gøy og jeg klarte ikke løsrive meg. Selv ikke barna, verking i kroppen, et bomba hus og «familie forpliktelser» fikk meg ut av bobla.

Jeg fikk svi neste dag da barna kommenterte at jeg BARE satt på skjerm. Og en gammel gravidplage gjorde sitt inntog fordi jeg hadde sittet så lenge stille, bekkenløsning. Den satt i nesten to uker. ER DET MULIG! Kan jeg ikke bare skrive litt hver dag slik at «livet rundt» og helsa fungerer som det skal?

Hjem: Jeg tror jeg har flyttet på alt som kan flyttes på i alle rom. Flere ganger. Kjøkkenet er det eneste som har stått urørt, men det har hatt behov for et strøk med maling en lang tid. Ikke langt unna juletider, kom kicket…-Nei! Jeg har ikke tid, det er jo den travleste tiden på året! Mor som bor i 2.egt sa at jeg for all del ikke måtte starte på dette prosjektet men heller vente til nyåret. «Det var et veldig fornuftig råd», tenkte jeg i det jeg dro kortet og betalte for malingen. Jeg hadde en avspaseringsdag på jobben og satte i gang. I mitt hode skulle det bare ta to, maks tre dager, en dag med skraping og en-to dager med maling. Det hele tok 4 dager og jeg var kaputt. Julevasken ble overfladisk for å si det sånn! 😉 Men det ble skikkelig fint og kidsa var involvert i skraping og maling. Så denne gangen gangen klarte jeg å fullføre prosjektet og i tillegg være hyggelig og grei med helsa i behold!

 Å utføre prosjekter uten kick, klarer jeg det?

Dette var fire eksempler, jeg har maaaaaaaange flere. Det er deilig å få kick, være i min egen boble av kreativitet og energi. At jeg får gjort mye er en bonus. Men jeg ser jo at noen av prosjektene kan bli litt voldsomt noen ganger. Jeg er ingen topp mor og ektefelle, jeg blir veldig egosentrisk og usosial. Så jeg prøver å justere litt. Jeg øver meg også på å gjøre prosjekter også uten å «få ånden over meg».

I dag tvang jeg meg til å ta fatt på barnerommet som de tre yngste deler. Jeg har utsatt det i flere uker til fordel for «kick-oppgaver».  Rommet er ganske stort, men det blir fort BOMBA. Nå fløt det over av lego, steiner, skatter, pokémon, spinnere, figurer, rusk og rask. De tidligere sorterte boksene var bare et stort kaos, madrassene var fylt med bittesmå leker og en kikk under sengene gjorde at jeg mistet helt motet. Hvordan ble det sånn, nok en gang?! Barna er egentlig flinke til å rydde og alt har i utgangspunktet sin faste plass, men…Jeg håpet i det lengste at «ånden skulle komme over meg» men nei da! Gretten og grumpy satte jeg i gang.

Jeg har ryddet og sortert i hele dag og det har vært helt forferdelig! No energy, no spirit, no boooom i hodet!! MEN nå er det ryddig, jeg klarte det selv uten kick, yes! Og det er jo følelsen jeg har nå som er så utrolig deilig. Å gjennomføre noe som ikke er lystbetont men som jeg har bestemt meg for.

Jeg synes det er deilig å få kick men jeg må lære meg å ikke gå helt bananas. Jeg kan også gjøre noen justeringer med ren viljestyrke. Det er viktig at den muskelen også styrkes slik at vi kommer dit vi virkelig vil i livene våre. At hodet og fornuften også er med å bestemme, ikke bare følelsene og impulsene.

-Jeg skulle foresten rydde resten av stuen nå, men så ropte pc` n på meg og vips har jeg sittet her noen timer. Det var ikke DET jeg skulle gjøre! O salige kick, vik fra meg! Kom tilbake viljestyrke!

-Eline

En artikkel i magasinet «Familien» om oss! Slektshistorie og gamle klenodier

For 4 år siden, juni 2013, flyttet jeg og gjengen min tilbake til barndomshjemmet mitt på Ljan. Jeg er nå fjerde generasjon som bor her, foreldrene mine bor i 2.egt og søsteren min har bygget hus i hagen. Ukebladet Familien (nr. 11) syntes dette var en spennende historie og trykte en artikkel om oss på hele 5 sider som Heidi Morell Andersen forfattet. Jeg holdt på å dåne av flauhet da jeg så familiebildet av oss på en hel A4-side!!
Jeg får ikke lov til å «klippe og lime inn» artikkelen her pga opphavsretten, så jeg tenkte å skrive noen ord selv og legge ved masse bilder. En hyllest til mine forfedre, historikken til stedet og følelsene mine knyttet til barndomshjemmet mitt, er noe jeg har hatt lyst til å sette på papiret lenge. Så dette er oppfølgeren til Familien:)

 MITT BARNDOMSHJEM

Heidi beskrev det så fint slik: «Noen meter fra Oslofjorden, opp en bratt bakke med det positive navnet Gladvollveien, ligger en gammel villa med utsikt mot Nesoddtangen, Kolsåstoppen, og øyene i indre Oslofjord. Ute på sjøen seiler båter av sted, og lyset og skyene på himmelen veksler stadig. Elines følelser for stedet ligger mye dypere enn sjøutsikt og fargerike solnedganger. Dette er hennes barndomshjem.»

HISTORIKK

Ljan ligger på Nordstrand i Oslo. Frem til 1880 årene var det bare utmark her. Det var Ljansbruket, et kjempestort bruk gjennom flere hundre år, som eide dette stedet. De eide også Oppegård, Enebakk og Svartskog. Under krigen var det vanlig at de som eide en villa hadde potetåker og gris eller høns. Oldemor hadde også dette. Huset til søsteren min er bygget over åkeren, men det autentiske grisehuset står i hagen den dag i dag. Far husker at det var veldig viktig at ikke noe mat ble kastet. Hvis de ikke kunne spise det selv, så gikk det til grisen. Jeg hadde lyst til å male eller pusse opp grisehuset, til Mors store skrekk. Hun elsker det og nå skjønner jeg hvorfor. Det har noe å gjøre med det historiske suset og miljøet det skaper. Steinmuren bak i hagen er også eldgammel. Den sies å skal være bygd av svenske krigsfanger, trolig for å holde beitedyr på plass.

Barna mine er nå femte generasjon som bor i huset. Første generasjon var min oldemor Tilla Amundsen. Hun var gift med sjømannen Anton Martin. Han overlevde to skipsforlis men døde ironisk nok av lungebetennelse kort tid etter at han kom hjem fra en av turene. Da Tilla ble enke så bygde hun og sønnen Asbjørn huset her på Ljan i 1935. Den ugifte datteren Thordis bodde sammen med dem. Det samme gjorde også etterhvert en dansk «Pige» som passet på far da han var liten.

En vinterdag skulle farfar Asbjørn måke snø utenfor porten, gjett hvem som måkte på den andre siden av veien? Vakre Ingrid Lynne i nabohuset. Det ble romantikk etter kort tid, de giftet seg, og farmor hadde ikke mange meterne å flytte!

Asbjørn og Ingrid fikk etterhvert 3 barn. Bror, søster og lillebror- som er min pappa. Det var behov for større plass så i 1940 ble det bygget en full andre etasje, en generasjonsbolig. Da farmor ble enke, flyttet hun opp i andre etasje. Mine foreldre med 6 barn flyttet så etterhvert inn i første etasje. Jeg var ett år da, yngstemann kom to år senere.

OPPVEKST PÅ LJAN

Her på Ljan vokste jeg altså opp sammen med mine 6 søsken. Jeg har bare gode minner fra barndommen min. Det var virkelig et herlig sted å vokse opp! Vi kunne bolter oss i den deilige hagen og huset. Brødrene mine hadde karate «dojo» i kjellern og smie i hagen. En noe sær men utrolig kul hobby som broren min Espen (de nærmeste bruker kallenavnet Jojo) hadde.

Jeg får ofte «backflash» nå som jeg bor her med egne barn. Jeg gjennopplever barndommen på så mange måter gjennom dem. Når de leker butikk i sandkassen, husker på tarzan-slyngen, spruter med vannslangen, spiller badmington, aker, leker gjemsel osv. Aktivitetene, gjemmestedene, og «ta bilde-posere» stedene er de samme. Det gjør ofte veldig sterkt inntrykk på meg og jeg kan bli rørt. Jeg kan sitte å filosofere over begrepet tid ved slike øyeblikk. Mor elsker musikk. Hun spiller ikke et instrument selv, men var opptatt av at vi skulle det. Jeg husker at vi måtte øve hver morgen, etter frokost og morgenjobb, før vi gikk på skolen.

Morgenjobb!

Jeg har prøvd samme morgenrutiner med mine egne barn, men…! Så er det noen som trenger en som kan fyre opp cello, fiolin, trekspill, munnspill, piano, orgel, blokkfløyte, gitar, saxofon, kontrabass eller munnharpe, så er det bare å ringe til Amundsen! (Kan dog ikke love den høyeste kvalitet på alt!)

EN DRØM GÅR I OPPFYLLELSE

Helt siden jeg var ungdom har jeg drømt om å bo i barndomshjemmet mitt. Jeg hadde en kjæreste fra USA og da han kom på besøk sa jeg: «I think I want to live here som day.» Han bare gryntet på nesen og hjertet mitt sank…Så kom Runar inn i bildet og danket ut USA-duden! Jeg luftet etterhvert, halveis på spøk, mine drømmer for bosted og han svarte: «Jeg kan bo hvor som helst bare det er med deg!» Så da ble det ekteskap, haha!

Vi bodde først noen år på Elverum før vi flyttet til Moss-Jeløya. Vi likte så godt i leiligheten vår på Framnes som lå helt inntil skogkanten ved vannet. Vi elsket naturen på Reier og Alby, at det var gå/sykkel til ALT. Vi trivdes rett og slett på alle mulige måter. Alle vi søsken var etablert på hvert vårt sted og spørsmålet fra mor og far kom opp: Hva gjør vi med huset på Ljan. De har oppgjennom årene hatt flere familieråd med oss barna med dette som tema. De er fremtidsrettet og ønsker at alt skal være i orden før de blir gamle. Deres ønske på sikt, var at en av oss ville overta huset. Konkrete forslag ble lagt frem. Jeg gikk mange runder med meg selv, skrev lapper for og imot. Jeg ville jo på en måte miste barndomshjemmet, jeg likte å dra hjem på husmorferie og snuse på det gamle rommet mitt. Men vi ønsket å overta huset og vi var de eneste. Flere familieråd ble da holdt, både med og uten meg. Mine søsken har vært rause når det kom til å finne gode løsninger for overtagelse. Først var det en prøveordning på to år for å se om det ville fungere. Det er jo ikke bare bare å ha svigerfamilie så tett på. Stedet krever også mye vedlikehold inne og ute med dertil utgifter. Men nå har vi bodd her i 4 år og vi har kommet for å bli!

Damene som jobber sammen! Min første bursdagsgave på Ljan var denne arbeidsdressen fra Mor! Hun er min samtalepartner i tykt og tynt, så at det bare er en trapp opp, er en bonus!

 

 

 

 

 

 

 

 

RYDDE I GARASJEN: FUNN AV GAMLE NORSKE SKATTER

Da vi flyttet inn sa mor at vi skulle få den ene garasjen. Far var meget skeptisk til det, for hvor skulle han gjøre av alle skattene sine? Vel, jeg var ivrig etter å rydde stæsjet og dro alt ut på gårdsplassen, det var bare å sette i gang!

Treski med tilhørende staver: Far samler på treski med tilhørende staver, de fleste er varp fra loppis. Han har godbiter fra 30-40-50-60-70 årene. Vi snakker selvsagt Bonna, Splitkein og Madshus. Norske fabrikker som var enerådende på skimarkedet fram til glassfiberskiene kom.

Stæsj til bikuberøkting: I «innerste kjeller» fant vi også et 2l Norgesglass med honning fra gamle-Tilla, ANNO 1949!! Glasset ble spist opp og smak og konsistens var fortsatt av ypperste kvalitet! Honning var veldig eksklusivt, 2l glass var ikke til salgs. Tilla fikk det av all sannsynlighet fra sin slektning i Asker som var birøkter og formann i Norges birøkterlag. Far snakket med birøkterens kone (etter at han hadde gått bort) i forbindelse med slektsopplysninger. Hun fortalte om mannens arbeid med bier og far ble hekta! Han startet opp med bier på midten av 70 tallet og holdt på til midten av 90 tallet. Jeg husker godt at han holdt på. Sverming i garasjen og epletreet med tilhørende høye skrik. Den hvite kjeledressen + den merkelige hatten med «slør», tavlene, gleden over å få «voks-tyggis» og fersk lys honning rett fra spannet. Før jul hadde vi alltid «smalhans», dvs blant annet meget sparsommelig påleggsutvalg. Men honning kunne vi få så mye vi ville av, jeg ble skikkelig lei! De eldste barna husker Far som satt på forhøyningen som biskop med et gjenklistret øye og elefantfot etter biestikk!

Far fant frem denne håndslyngen (se bildet) som ble frukt for å få ut honningen fra vokstavlene. Honning restene smakte helt tipptopp!! Honning inneholder naturlig antibiotika flora som gjør at den ikke mugner. Far fant et gammelt medisinskrin med en liten flaske honning. Det ble brukt til blant annet sårbehandling og forhindrer verk i sår. Jeg nevnte minner om «vokstyggis». Far forteller at dette var propolis, et eget stoff som biene skiller ut. Det er et tetningsstoff og ligner på kvae. Pollen av propolis var hett innen helsekost en periode. Far lagde kunstige sprekker i kuben ved å legge tre glassplater på toppen med noen millimeter mellom hver plate. Så kom biene og skulle tette dette og skilte ut propolis. Hver 3-4 uke skavet far av dette og puttet det på et glass og ga det til familien ved forkjølelse.

Ola Nordmann sekker: Jeg fant ca 20 (!) sekker under opprydning i garasjen. Dette er den klassiske Bergans sekken med meis fra før krigen og frem til de moderne anatomiske sekkene.To av sekkene henger nå ved inngangsdøren og rommer barnas uteleker.

Sykler: To førkrigsmodeller, en varesykkel (som far brukte da han bygde den tidligere hytta vår på Hvaler, den har broren min nå fått), to kombisykler fra 70 tallet, og to tradisjonelle DBS slitere fra 60 tallet, selvsagt uten gir! Med origianalt barnesete og sykkelveske!

Scootere: Goggo fra 1955 (den er visstnok broren min sin), klassisk Tempo lett moped med pedal fra 58, Lambretta scooter fra 56. Far har også en delmoped fra 60-tallet. Vi la ut en sykkel på finn.no, men etter å ha blitt nedringt skjønte han at verdien var etterspurt og beholdt den!

Alle disse klenodiene tar selvsagt plass og som sagt var det hardt for far å skulle tømme den ene garasjen. Jeg skjønte verdien i sakene for Far og syntes det var gøy selv. Så jeg kom opp med denne ideen! På terrassen foret jeg taket med ski og staver. Den åpne veggen fikk sykler som luftige vinduer.

Jeg syntes det var vanskelig å finne min stil da vi flyttet inn. Usikker på om jeg hadde en egentlig.. Jeg ønsket ikke å kopiere foreldrene mines hjem, samtidig som jeg ville ta vare på identiteten og egenarten ved stedet. Jeg visste ikke at jeg likte gamle ting, men jeg har tydeligvis arvet fars interesse! Og skatter har det vært nok av i fars garasjer og loft, noen har fått ny funksjon:

TILHØRIGHET GJENNOM GENERASJONER

Mor som ung småbarnsmor på Ljan begeistres over vårens gull i hagen

Jeg nevnte tidligere at jeg kan fiolsofere over begrepet tid. Far gjør det helt sikkert i større grad enn jeg. Han sitter ofte i stolen her i stua og ser ut av vinduet. Han tenker på alle i slekten som har sittet akkurat der og sett på utsikten. Vi har snakket om at det kan føles ut som en «tidskapsel» å bo her i huset. Jeg kjenner på det når jeg lager mat på kjøkkenet. Det er original innredning og jeg føler et bånd til spesielt kvinnene i familien som har lagd mat på den samme benken som jeg gjør. Jeg kjenner på det når jeg er ute i hagen for å «forskjønne» den med blomsterløk og stauder eller hjelper Runar å sette poteter i den nye kjøkkenhagen. Jeg tenker på de andre i slekten som har jobbet med hendene sine i den samme jorden. Jeg tenker på de når vi har familiesamenkomster. Med søsteren min i hagen er Ljan treffpunktet for begivenheter. Enten det er ved høytider, bursdager, dugnader eller mimrekvelder der mor og far forteller om en fra slekten. På Ljan har slekten levd, elsket og lært livets mange veier. Jeg fant et gammelt bilde av Oldemor Tilla sammen med datteren Thordis og farmor Ingrid. Akkurat der har vi også en benk nå. Jeg pleier å sitte der og skravle med mor eller søstrene mine. Og der satt de også…

Da vi annla ny kjøkkenhage sammen med søsteren min, sa far at vi MÅTTE ha en stikkelsbærbusk. Du kan tro han hegner om den. Den minner ham om barndommen og det deilige syltetøyet de lagde. Det som er supersprøtt er at det er to glass igjen!! Far kom opp fra «innerste kjeller» med et norgesglass og på etiketten sto det: «Stikkelsbær 1948. DET ER VILT KULT!! Det luktet ikke vondt og var muggfritt, bare litt tørt. Jeg skulle gjerne fått noen husmortips av oldemor Tilla!

JEG FØLER EN DYP TAKKNEMLIGHET

Heidi klarte å samle tankene mine så fint i artikkelen for Familien. Jeg vil avslutte dette innlegget med de ordene: «Jeg føler en stor takknemlighet overfor Gamle-Tilla og Asbjørn som bygde dette stedet. Huset har vært fylt av gode mennesker, latter og glede. Far forteller om en god barndom her. Jeg har hatt en god barndom her. Nå fyller våre barn huset med musikk og latter. Balasten jeg har fått, ønsker jeg å bringe videre. Det beste jeg vet er når barn og voksne leker sammen. Hjemmet kan være en slik arena. Her kan søskenbarn komme sammen og leke til tross for aldersforskjell. Min uskyldige ungdomsdrøm ble virkelighet. En dag i fremtiden vil Runar og jeg flytte opp i andre etasje og bli gamle der. Det er stor verdi i det at generasjoner holder sammen. Det gjelder både besteforeldre og barnebarn. Det binder leddene sammen. Man hjelper hverandre og er der for hverandre. Jeg elsker å bo her!»

Jeg avslutter med sangteksten fra skuespillet Fedrenes Hjerte: «Våre fedre lever i oss. Vi er fortid, nåtid, fremtid på en gang. Våre barn lever i oss. Lik som en kirsebærtre, røtter grener blomster og frø.»

-Eline