Maria, sykepleieren som dro på misjon til Ecuador

Maria, sykepleieren som dro på misjon til Ecuador

equador

«Dear Sister Sjøvold, You are hereby called to serve as a missionary of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints. You are assigned to labor in the Ecuador, Quito mission.” Å åpne kovolutten med denne informasjonen skulle forandre livet til Maria, trønderjenta oppvokst i Moss.

Når man sender inn søknad om å få reise på misjon, så får man ikke selv bestemme hvor man vil reise. Spenningen er derfor stor når den store, hvite konvolutten kommer i posten og man skjønner at «nå skjer det virkelig». Maria har laget en video fra dette store øyeblikket, se bare her:

I tillegg til å proselytere og lære seg et helt nytt språk, fikk Maria vite at hun skulle fungere som en «sykepleiermisjonær». I praksis betydde dette at hun skulle bistå misjonærenes helse. Være deres kontaktperson, samarbeide med lokale leger, holde orden på forsikringspapirer osv.  Det siste «oppdraget» var hun godt forberedt til. Maria er utdannet sykepleier og hadde jobbet 5 i kommunehelsetjenesten.

Men hva med de andre misjonsoppgaven?! Når man skal flytte hjemmefra, bli kjent med en fremmed kultur, formidle egne tro til vilt fremmede, så tenker jeg på et ord det er viktig å ha fokus på under forberedelsene: SELVHJULPENHET.

Selvhjulpenhet

Maria holdt en superfin tale under en konferanse for menigheter på østlandsområdet like etter at hun kom hjem fra misjon. Hun fortalte om viktigheten av selvhjulpenhet og hvordan dette prinsippet hadde hjulpet henne selv og andre i Ecuador.

«Når vi snakker om selvhjulpenhet i kirken, så er det gjerne delt inn i to grupper. Åndelig og timelig selvhjulpenhet. Åndelig selvhjulpen er å ha nok tro på Gud, og stole på Han. Følge Han på tross av andres valg. Du er ydmyk, har integritet og har et vitnesbyrd som bærer deg gjennom vanskeligheter.

Timelig selvhjulpenhet dreier seg om å fikse hverdagen sin økonomisk og praktisk gjennom arbeid og innsats. Jeg er så heldig at jeg har flere nære familiemedlemmer som har lært meg mange nyttige ting under min oppvekst. Lage mat, sy i en knapp, strikke/hekle, vaske og stryke klær, skifte dekk på bilen, sjekke for olje etc.. Jeg har tjent mine egne penger og bodd alene.

Det er mange flere måter å være timelig og åndelig selvhjulpen på.  Jeg tenker at det viktigste er nettopp det at vi ikke bare kan hjelpe oss selv, men også andre. Det har jeg sett mange eksempler på fra misjon»

Alder, ingen hindring

Maria var selvhjulpen på mange områder i livet, noe som gjorde henne svært godt rustet til livet som misjonær. Hun var en stor ressurs for andre, både som sykepleier, lærer og medmenneske. Maria var 27 år da hun bestemte seg for å dra, det vanligste er mellom 18-19 år. Hun har i det store og hele ikke kjent så mye på aldersforskjellene. Men i visse situasjoner ble det tydelig: «-Jeg følte mange ganger at det ikke var noen forskjell. Vi var alle misjonærer, og jeg så at mange vokste på den rollen. Men som sykepleier var det enkelte ting som kunne være frustrerende. For eksempel telefoner fra misjonærer som ikke visste hvordan de skulle ta vare på seg selv. Mange kom rett fra hjemmefra med en oppdragelse som prinser og prinsesser av foreldrene sine. De visste derfor lite om f.eks. forkjølelse, at det er greit å føle seg sliten, men du trenger ikke ta deg 3 dager i senga for det! 😊»

 

 

 

 

Språkbarriere førte til mange komiske situasjoner 

Maria måtte lære seg spansk i rasende fart. Etter noen måneder med intensivt språk og misjonsopplæring i Mexico City, var hun hun så klar som hun kunne få blitt. «Learning by doing» ble stikkordet og det førte til mange komiske situasjoner! Her er noen historier som Maria, eller Hermana Sjøvold som hun ble kalt, har delt på bloggen sin:

«-Jeg spurte kompanjongen min (vi er satt sammen i par her på opplæringssenteret) om hun ville ha norsk sjokolade (krokanrull). Jeg sa:»It has «crocain» in it…» og hun svarte: «COCAIN!??» «NO! Like crunchy stuff!» 😊 Senere spurte jeg henne om hun ville ha «Satisfaction» fordi jeg ikke husket navnet på hånd-desinfeksjon på engelsk. HAHAHA! SANITIZER!

«-Chistoso betyr morsom, og vi har hatt noen skikkelig morsomme øyeblikk denne uka! Jeg snakket spansk med en undersøker på telefonen. Hun fortalte at hun var syk og på vei hjem fra jobb. Jeg svarte: «Es mejor que usted puede regresar a su casa y rescusitar.» Misjonærsøsteren jeg var sammen med, så på meg med STORE øyne og jeg skjønte med en gang at jeg hadde sagt noe feil! «DESCANSAR», lo hun, NO RESCUSITAR! Det betydde nemlig å gjenoppstå! HAHAHAHAHAH!!!! Jeg lo sååå godt etterpå!!!»

«-En misjonær ringer sent en kveld og fortalte (på spansk) at han hadde «DOLOR EN PENIS???» Misjonærsøsteren jeg var sammen med var på badet så jeg måtte prøve å finne på noe å si: «Elder, está bien que yo puedo llamarle en 5 minutos. Yo quiero hablar con mi compañera?» Jeg spurte om vi kunne ringe han opp om 5 min. Det var kompanjongen min som gjorde det: «Por donde está su dolor, Elder?», spurte hun forsiktig for å se om jeg hadde forstått riktig… «En mi apéndice..» HAHA! Han hadde smerter i blindtarmen! Takk for at jeg ikke begynte å si noe som ville gjort det SKIKKELIG flaut! Jeg digger at vi kan ha det gøy samtidig som vi gjør misjonærarbeid! Vi opplever stadig ting som vi ler av! 

Ecuador, mat og kultur.  Maria tilpasset seg fort det nye landet og kulturen. Hun savnet rent drikkevann og kanskje en god laksmiddag, men ellers var hun tilfreds og tilpasset seg også raskt misjonærlivet.  Som matelsker, måtte jeg spørre Maria om matkulturen! «-Jeg elsker maten i Equador! De lager de lager fantastiske brød bakeverk. Frukt er tilgjengelig over alt. Også spiser de alt mulig rart og spennende! Marsvin, levende larve, ku klove, kumagesekk (guatita) osv. jeg prøver å smake litt av alt! En matrett jeg liker spesielt godt heter Fanesca. Det er en klassisk påskerett. En suppe laget av 12 kornsorter, med fisk, egg, løk, tomat, ost etc..En annen favoritt er «Ensebollado». Det er en fiskesuppe med hvit fisk, løk, yuca (en grønnsak), og annet + POPCORN 😀

Hvordan syntes Maria det var å spise levende larve? Se her!

Her er noen morsomme historier fra bloggen til Maria som illustrerer noen kulturforskjeller:

– «Vi så en motorsyklist med en dame bakpå…. Hun satt på en litt rar måte, og vi så plutselig en BABY inni mellom dem, og HUN AMMET????!!!! QUE?! Det er virkelig en annen verden.»

-« I natt våknet jeg av at køyesenga vår ristet/vaiet frem og tilbake. Jeg skjønte ingenting, men husket at Hermana. Wyson fortalte meg om å våkne på natta av jordskjelv. JORDSKJELV? Jepp, det skjedde i natt.»

– «På vei fra Riobamba (som de forøvrig kaller Friobamba fordi det er så kaldt) så vi folk som brukte trær som tørkestativ for klær. Ja, en annen verden.»

Ellers var det en helt fantastisk natur i Ecuador som jeg kommer til å savne veldig.

To og to

 

Et kjennetegn på mormonmisjonærer er at de alltid er to og to. De bor sammen og arbeider sammen hele dagen. Hvordan opplevde Maria dette? «-For meg føltes det litt rart i starten. Men etter hvert føltes det veldig trygt. Man har alltid en å snakke med. Alltid en som er der for deg. Det er gøy å lære om andre kulturer. Og hvis det skjer noe, så har man alltid et vitne. Man har alltid en å rådføre seg sammen med, be sammen med.

Jeg glemmer ikke kvelden da vi fikk en telefon midt på natten. Siden jeg var sykepleier for alle misjonærene i min misjon, så ringte de til meg og min kompanjong/medarbeider når de ikke følte seg i form. Det var en søstermisjonær som ringte halv 10 på kvelden. Hun klaget over sterke smerter i magen og var i følge kompanjongen hennes veldig blek og hadde kastet opp flere ganger. Kompanjongen min og jeg ba en bønn etter telefonsamtalen. Var dette noe vi måtte ta tak i med en gang eller kunne det vente til morgendagen?

Vi så på hverandre og visste hva svaret var med en gang. 

Ca. 1 time senere var vi på sykehuset og hun ble innlagt på akutten. Hun begynte å utvikle feber og legene gjorde mange undersøkelser, men var ikke sikre på hva som foregikk. De kunne muligens se en cyste, men legene i USA var uenige.

Neste dag var hun såpass dårlig at misjonspresidenten måtte kontakte familien for tillatelse til å gjennomføre en operasjon så raskt som mulig. De måtte bare åpne henne opp for å se hva de kunne finne.  Kompanjongen min og jeg ventet spente og ba til vår Himmelske Fader om at alt måtte gå bra. Vi får en tlf opp på rommet hennes. De vil ha en av oss ned på operasjonsrommet. Hva er det som har skjedd? 

Kompanjongen min, som også var sykepleier, kom inn på operasjonsrommet og så henne ligge der med magen åpen. «Vi ville at dere skulle se hvor vanskelig denne operasjonen er», sa legen. Denne jenta hadde hatt en sykdom fra fødsel som gjorde at hun hadde vært gjennom mange operasjoner som liten, og kroppen hennes hadde derfor utviklet et arrvev som det var veldig vanskelig å skjære gjennom uten en høy risiko for å treffe feil.

I det kompanjongen min skal til å gå føler hun sterkt at hun må minne legen på å sjekke etter den eventuelle cysten… Legen svarte som om han hadde glemt det, og ba om noen timer til. 

Etter et par timer fikk vi beskjed om at de hadde funnet en stor cyste som hadde sprukket og forårsaket en infeksjon i buken hennes. 

Personlig utvikling

Maria kom hjem for ca 3mnd siden etter å ha fullført sin misjon på 18 mnd. Hun har satt dype spor etter seg og rørt ved mange menneskers liv. Voksne og barn. Jeg spurte om Maria også ville fortelle litt om sin egen personlige utvikling:

«-Maria før misjon: Jeg var selvstendig, men nokså usikker på meg selv. Jeg likte ikke å være i sentrum. Jeg likte ikke snakke foran en større forsamling. Jeg kunne være flau over å dele det jeg trodde på med andre. En motivasjon for å reise på misjon var at jeg ville bli utfordret på vanskelige ting for å bli bedre. Jeg ville lære mer. Jeg ville hjelpe andre. Jeg ville reise. Jeg følte sterkt at Gud hadde kalt meg.

Maria etter misjon: Jeg har fått en stor forståelse for at mennesker er forskjellige etter hvilken kultur de er vokst opp med. Det er utrolig viktig å ikke dømme ut i fra vårt eget tankesett og kultur! Jeg har lært å være mer tilbøyelig for ting som ikke betyr så mye. Jeg er tryggere på meg selv og ved det klarer å stå opp for mine meninger. Jeg har fått større tro på meg selv og min verdi. Jeg har en plass. Jeg er god nok. Jeg er en Guds datter. Jeg har lært å jobbe bevisst med mål som effektiv rettesnor. Jeg ønsker i større grad å ta vare på kroppen min slik at jeg har energi og føler meg bra. Å dele evangeliet gjør meg ikke lenger flau. Jeg har nå gode rutiner for bønn og skriftstudium. Jeg vet helt sikkert at Gud finnes.

Et kapittel er over, et nytt åpens.

Maria er en driftig dame og har planene klare. Etter misjonen har hun vært på reise for å treffe gamle og nye venner. Hun har fått ny jobb på Rikshospitalet og ser etter leilighet i Oslo. Hun har bestemt seg for å lære fiolin og et nytt språk. Kanskje også litt dans og date? 😊 For å avslutte med Marias egne ord og oppfordring:

Hasta luego! Husk å ha det gøy hver eneste dag! Livet er mye bedre med latter 😊

 

-Eline

Whitney Jensen, solist ved Den Norske Opera og Ballett

På Instagram følger jeg en prima ballerina.

Et stjerneskudd som har verden for sine føtter. En kvinne som formidler kunst av ypperste klasse. Ved å la kroppen uttrykke sinnsstemninger, følelser og historier. Gjennom moderne og klassisk dans viser hun en smidighet, tøyelighet, styrke og råskap som er over min fatteevne av hva et menneske kan få til.

Men Whitney Jensen får det til! Så bra at hun for to år siden fikk fast ansettelse som solist på Den Norske Opera og Ballett. Å få fast ansettelse høres kanskje ikke så spesielt ut, men husk at vi er i ballettens verden. Her er nåløyet supersmalt og fast ansettelse er kun for de få på toppen.

På instagram får jeg innblikk i yrkes-ballerinaens verden. Whitney legger blant annet ut bilder/video fra trening og back stage før forestilling. Det er gøy å se transformasjonen med full sminke og kostyme. Eleganse og profesjonalitet til fingerspissen.

I kirken min, kom det en søndag for noen år siden en nydelig ung jente inn døren. Hun var flere år yngre enn meg og jeg fant liksom ingen naturlig anledning til å prate med henne. Hva skal jeg si til noen jeg ikke kjenner, liksom? Dessuten var hun fra USA og engelsk er ikke akkurat det jeg foretrekker å snakke. Tiden gikk og så ble det bare vanskeligere. For da BURDE jeg jo ha tatt kontakt for lenge siden! Men så en søndag skjerpet jeg meg, gikk ut av komfortsonen og presenterte meg. «Hei, jeg heter Eline, du må være Whitney Jensen!» Så klart visste jeg at hun var solist ved Den Norske Opera, jeg var jo litt starstruck! 😊

Nok en gang ble jeg påminnet om hvor utrolig koselig det er å bli kjent med nye mennesker. Og det er jo virkelig ikke noe stress når man først klarer å «get over it» og «smal talken» er i gang! Jeg ble varm i trøya for å si det slik, vips hadde jeg spurt om jeg kunne få intervjue henne til bloggen min!

Det hele ble gjort litt impulsivt. Jeg hadde glemt penn og papir så rablet ned i tegneboken til Sissel med tykke fargestifter. De notatene er uleselig nå…Men jeg trenger ikke notater for samtalen gjorde inntrykk. Utrolig flott jente! Whitney startet å danse som liten jente i morens dansestudio i Salt Lake City. Da hun var 12 år flyttet hun til New York for å ta dansen et steg videre. Hun flyttet inn til storesøsteren sin og fikk en svært dyktig russisk-amerikansk trener. Whitney vant konkurranser og priser. Hun ble solist i Boston. Etter noen år der, tok hun en pause før hun ble tilbudt jobb i Norge/Oslo.

Her er en mer detaljert biografi hentet fra dette intervjuet

« At the age of 10, she won a silver medal at Youth America Grand Prix. The following year, she won the Hope of America Award. At the ages of 11 and 12, Whitney was chosen to perform the role of Clara for the Radio City Christmas Spectacular in New York City. That same year Whitney relocated to New York and began training with Valentina Kozlova’s Dance Conservatory of New York. During her training with Ms. Kozlova, Whitney received 7 Gold Medals and one Silver Medal. In 2008, Whitney participated in the 23rd Varna International Ballet Competition where she won the highest award possible, an award which has only been given 4 other times in Varna’s 44 year history.

Tiden fløy fra oss og vi var innom mange tema:

Trening & kosthold: Holder kroppen i form ved jevnlig trening. Ingen dietter, spiser litt av alt. Ingen fanatiker. Viktig med fokus på sunn fysisk og mental helse i en bransje som krever at kroppen er «in shape».

-Kjærlighet: Kjæresten er også ballettdanser. Han bor for tiden i utlandet men de håper å komme nærmere hverandre snart.

Fremtidsdrømmer etter endt karriere: Jobbe med mote, noe innen dans, familie og barn.

-Bo i et fremmed land og ny kultur: Synes Norge er et veldig vakkert land og svært takknemlig for fast jobb. Spennende med så mange nasjonaliteter representert på jobben. Det er et større skille på jobb og fritid enn hva hun er vant til fra Boston og må gjøre en innsats for å være sosial på fritiden.

-Være mormoner på Operaen, religiøs minoritet: Åpen om dette, ikke noe problem. Akseptert og inkludert. Lite spørsmål. Danser med Garrett som også er mormoner og fast ansatt. De er barndomsvenner og gikk på samme danseskole da de var små. At de nå danser sammen i Norge, er veldig hyggelig og spesielt!

-Forberedelser før forestilling: -sminker seg selv, (noen ganger må andre gjøre det)

-Fall og uhell: Har falt mange ganger under forestilling. Da er det bare å reise seg opp igjen med et smil! Har aldri opplevd at en partner har mistet henne i gulvet.

Jeg følger en prima ballerina på Instagram og i kirken. I morgen kan DERE følge henne under premieren på «Mesteraften». Whitney`s danseglede har ført henne fra USA til Norge. Våger VI å la våre drømmer føre oss på ukjente stier?

-Eline

Ps. Her er noen fine intervjuer gjort med Whitney:

http://www.pointemagazine.com/grands-ballets-canadiens-montreal-femmes-2547501688.html

beyond the barre with whitney jensen

Whitney Jensen

Whitney Jensen

OM DØRER SOM LUKKES OG DØRER SOM ÅPNER SEG

OM DØRER SOM LUKKES OG DØRER SOM ÅPNER SEG

Da døren lukket seg bak henne og drømmen brast, visste ikke Norunn at en større og viktigere dør alt sto på gløtt.

Endelig! Målet var nådd. Lærersertifikatet, med sosialpedagogisk fordypning, var nå hennes. Etter alle disse årene. Etter alle skjærene i sjøen. Den lille, kvikke seksåringen som en gang hadde lest eventyr for de andre barna på Deichmanske bibliotek, hadde klart det til slutt. Norun smilte tilfreds når hun tenkte på det. Hun saknet farten for rødt lys. DA SMALT DET!

 Ekorn Buskehale i kalde vinternetter

Pappa lærte henne å lese da hun var fem, og etter å ha bevist sine ferdigheter og lest høyt for de andre barna på biblioteket, fikk hun overrakt sitt første lånekort av bibliotekaren. Det hadde 9-års grense. Norun kunne stolt forlate biblioteket med Ekorn Buskehale under armen.

Det var godt å ha noe å lese på hjemme. Det var isende kaldt og trekkfullt om vinteren i det 200 år gamle huset i Teatergaten 4. En hel sekk med ved gikk med om dagen for å holde på varmen. Om morgenen var det ofte is på vannbøtten. De la seg med tunge vinterfrakker og ekstra tepper i sengene. Da var det koselig å ha Ekorn Buskehale med seg. Bare hun ikke måtte opp på et visst sted! I så fall måtte hun gå forbi stallen hvor det kunne være både fylliker og hester. Og på utedoen var det best å synge og skråle høyt for skremme bort rottene.

Norunn med prikkete kjole sammen med søsteren sin

Men hjemme var nå likevel best, når hun tenkte på alle de lange seks månedene hun hadde vært på sykehuset som liten. Hun ble innlagt for meslinger, men fikk i tillegg skarlagensfeber, mellomørebetennelse i begge ørene, operasjon og meisling i ørene, halsbyll, kusma, betente mandler og lungebetennelse!

Mamma blir student

Sykdom hadde en tendens til å forfølge henne og skulle gjøre det til langt opp i årene. Men lærelysten forfulgte henne også. I barneskolen startet hun med liv og lyst og gode evner. Hun lærte alle leksene utenat og ville være klassens stjerne. Isteden ble hun uglesett av sin gamle «frøken» og møtte bare motgang, klyp og røde, såre ører. All motivasjon for å lære var borte.

Men den kom tilbake da hun kom på Berle Pikeskole. Hun følte at lærerne var på hennes side der. Etter fullført realskole ble det jobb og ekteskap og barn. Tre sønner skulle hun få og øse sin kjærlighet over. Men sytten år senere banket lærelysten igjen på døren, og det ble en vellykket eksamen ved reallinjen på Voksengymnaset. Den gamle drømmen om å bli lærer dukket opp. Hun forfulgte drømmen. Det ble lærerhøyskole og sosialpedagogikk.

Et smell og en ny dør

Med et SMELL brast drømmen. Påkjørsel bakfra. Omfattende Whip Lash. Smerter og delvis uførhet for resten av livet. Døren smalt tungt igjen bak henne.

Men en enda videre og to-fløyet dør åpnet seg. 24 år tidligere var det kommet to unge mormonmisjonærer på døren deres i en hektisk småbarnstid. Norunn hadde aldri hatt noen tro på Gud og mente at religion var for dem som ikke torde tro at det var slutt med døden. Men hun leste Mormons Bok likevel og knelte ned for å be til en Gud hun ikke hadde trodd på. Det var en underlig følelse. Men vissheten hun fikk var så sterk at hun etter det aldri senere har tvilt på at Gud lever og følger med henne.

Livsverket

Etter ulykken åpnet det seg en verden for henne som skulle resultere i et livsverk. Det begynte med at hun kjøpte seg datamaskin og startet med å granske egen og andres slekt. Ganske interessant!

På Riksarkivet

 

 

 

 

 

 

 

Folk oppdaget fort at Norunn var dyktig og ga henne flere oppdrag enn hun kunne rekke over. Et års misjon i Stockholm tempel åpnet øynene hennes for betydningen av det arbeidet hun hadde begynt. Kirken åpnet på den tiden slektshistoriske sentra over hele Norge, og Norunn ble primus motor og leder for dem gjennom 18 år. I Slektshistorisk senter i Hekkveien 9 systematiserte og katalogførte hun alle Kirkens norske mikrofilmer slik at man lett kunne finne frem i dem. Et enormt arbeid! Det balet på seg. Alle spørsmål som gjaldt slektsforskning ble rettet til Norun. Hun kunne svare. Hun var navet i hjulet. Og pedagogen. Tusenvis av navn i egen og andres slekt ble forsket på og sendt inn til tempelet slik at det kunne utføres stedfortredende ordinanser.

Norunn og konsulenter ved åpningen av slektsenteret i Oslo. Foran: Norunn, Sølvi, Karin. Bak: Reidun, Torill, Thelma, Caroline, Karin

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norunn fikk også en sentral rolle i DIS (nasjonal slektshistorisk forening som fokuserer på data i slektsforskningen). Der holdt hun foredrag og representerte foreningen på utstillinger. Hun deltok i paneldiskusjon om emnet slektsgransking på TV. Denne utadvendte virksomheten førte til at mange fikk riktigere informasjon om Kirken og endret sin holdning til den. På landsmøtet for DIS i 2004 ble hun kalt for «Slektsforskningsorakelet» av foreningens styreleder. Hun fikk også æresprisen for sin innsats i DIS-Norge gjennom mange år.

I de senere år var hun deltidsmisjonær i det landsomfattende prosjektet «Norway Project». Det går ut på å digitalisere alle bygdebøker i Norge og legge dem i en base som vil være tilgjengelig for alle gjennom Internett. Pedagogen fikk igjen anledning til å instruere og lære bort sine ferdigheter. Hun ble et holdepunkt for alle som deltok i prosjektet, en som kunne løse alles problemer.

Hva er det store bildet av livet vårt? Som regel det vi ikke kan se når vi er midt inne i slit, sorg, fortvilelse og sykdom. Men i tro og tillit kan vi føres av en hånd gjennom alt det vonde så vi kan finne den viktige veien.

 

-Sidsel Amundsen

(Andre artikler av Sidsel: her og her)

____________________________________________________________________________________________________________________________

Det er Margarethe Jacobsen som har intervjuet Norunn og Sidsel Amundsen (min kjære mor) som har ført det i pennen og forfattet denne flotte artikkelen. Jeg ringte til Norunn for å lese artikkelen for henne. Jeg var faktisk ganske nervøs og utsatte det en stund. Ville hun like det? Var hun/historien riktig framstilt? Visste hun hvem jeg var? Jeg har hverken sett eller snakket med Norunn siden jeg var ungdom. Hun kunne umulig huske. Men så tenkte jeg: Skjerp deg Eline, ring! Det var en svak stemme som svarte i andre enden. Jeg snakket ekstra høyt og sakte. Tenkte at dette kom ikke til å gå bra. Etter å ha presentert meg selv og hvorfor jeg tok kontakt, så fikk stemmen i andre ende fornyet kraft og hun utbrøt: «Ja, deg vet jeg hvem er og nå skjønner jeg hva du vil!» Jeg leste artikkelen for Norunn hun var sylskarp og husket alle detaljer. Kvinnen med den rustne stemmen våknet til liv og da artikkelen var ferdig lest utbrøt hun: «Men dette var jo fantastisk!»

Det var en ting jeg ikke hadde fått med meg og som hun gjerne ville nevne. Norunn var den første kvinnen i Norge som startet opp primær (søndagsskolen for barn) etter krigen. Først var det 3 barn som kom. Uken etter var det 30 barn! Og det tallet holdt seg jevnt. Norunn hadde ingen erfaring med barn før hun fikk dette kallet/ansvaret. Men hun takket ja og ble værende med barna i 10-12 år. Hun arbeidet sammen med blant annet Thelma Wysenback, Kari Holmtvedt, Ella Porsbøll og Sølvi Pedersen.

Da hun var ferdig i Primær, skrev Stein Pedersen en attest på at hun hadde jobbet med barn i over 10 år. Dette var utslagsgivende da hun søkte (og kom inn) på lærerskolen, utrolig kult!

Vi snakker sammen en god stund, før Norunn sier at hun snart må legge på. Det er vanskelig å prate for lenge med sykdommen hennes, Parkinsons. Hun var glad jeg leste artikkelen høyt, for hun har svekket syn og kan ikke lengre lese, hverken på pc eller bok. Norunn tenker på døden, men er ikke redd for den. Hun er mere redd for hvor lenge hun skal leve med den forferdelige sykdommen. Hun er avhengig av andres hjelp til alt i hverdagen og hun får hjemmesykepleie 4 ganger om dagen. Hun forundres over hvorfor siste kapittel i livshistorien ofte blir så slitsom for de eldre.

Norunn var så takknemlig for at jeg viste interesse for hennes liv. Hun siterte et kjent kinesisk ordtak: «Når et gammelt menneske dør, er det som et helt bibliotek brenner». Det er virkelig kloke ord. Vi i den yngre generasjonen har så mye å lære av de som har pløyet marken. Takk for alt jeg har lært av deg, Norunn.

-Eline

(Norunn har tidligere blitt intervjuet av Cathrine Apelseth-Aanensen på slektsforskerbloggen: Barnas hjerter til fedrene. Sjekk det ut! 🙂 Jeg har etter godkjenning fått låne to bilder derifra. )

 

Deltakelse i et koreanske TV-show endret livet til Cheryl

You can find the English version here

Navn: Cheryl Hagen

Bosted: Åsmarka

Interesse: Danse, kunst & håndverk, bake og dekorere kaker

Utdannelse: Musikk og mekanisk ingeniør ved Central Michigan University.

Jobb: Musikklærer

_____________________________________________________________________

Cheryl bor i Åsmarka sammen med sin mann og tre barn. Hun ble født i Sør Korea og adoptert av en amerikansk familie da hun var 18 måneder. I 2008 startet hun jakten på sin biologiske familie.

Hva gjorde at du bestemte deg for å finne din biologiske familie?

Jeg hadde egentlig ingen planer om å finne min biologiske familie. Det har ikke vært et realistisk mål fordi jeg ikke har hatt noe som helst av informasjon fra  adopsjonen  å gå etter. Det hadde vært som å lete etter en nål i en høystakk. Men jeg har gjennom hele livet lurt på hvorfor de gav meg bort og hvor vanskelig denne avgjørelsen må ha vært for dem. Jeg har ikke følt noen bitterhet, men har allikevel hatt disse spørsmålene hele livet. Etter at jeg selv ble mor har tankene om å finne mine røtter bare blitt sterkere og sterkere. Hvem lignet barna mine på? Jeg ønsket å lære om min arv slik at jeg kunne gi den videre til mine barn. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne å sanke informasjon. I 2008 skjedde det noe uventet som kom til å forandre dette.

Jeg søkte litt rundt på internett og kom plutselig over en hjemmeside. Jeg kunne lese om et prosjekt der 40 Koreanskadopterte skulle bli valgt ut for å bli kjent med sitt hjemland. De skulle også få hjelp til å lete etter sin biologiske familie. Jeg ble helt i fyr og flamme, kanskje dette var min sjanse? Det eneste jeg måtte gjøre var å sende inn en søknad med min historie og hvorfor jeg ønsket å delta. Reise og opphold skulle bli dekket. Dette var for godt til å være sant, hva hadde jeg å tape? Etter noen runder med meg selv, samtaler med mannen min og lange bønner til Gud, ble jeg sikker i min sak. Søknaden ble sendt inn så nå var det vare å smøre seg med tålmodighet.

Etter noen uker kom svaret. Av flere hundre søknader fra hele verden, var jeg en av de heldige 40 adopterte som fikk sjansen til å reise til Sør Korea! Gledestårer presset på, skulle jeg virkelig bli gjenforent med min biologiske familie?

Hvordan reagerte din adoptivfamilie da du fortalte at du skulle ut på denne store reisen? 

Adoptivfamilien min var overrasket da jeg først fortalte nyheten. Noen var også litt skeptiske. De skjønte ikke hvorfor jeg ønsket å finne min biologiske familie etter å ha levd et så godt liv med dem. Jeg måtte forklare at på samme måte som slektsforskning var viktig for dem, var dette viktig for meg. Jeg hadde en indre driv etter å finne mitt biologiske opphav og mine røtter. Jeg tror dette behovet er noe som ligger i alle mennesker. Hvem er jeg?  Adoptivfamilien min skjønte at dette var viktig for meg og støttet meg gjennom prosessen.

Hva gjorde du rent konkret i Sør Korea for å finne familien din?

I løpet av det første døgnet ble det tatt en hår og saliva prøve for DNA testing. Så fikk jeg besøke barnehjemmet der jeg bodde før adopsjonen. Her ble jeg tatt imot med bursdagssang og bursdagskake, det var nemlig fødselsdagen min i følge papirene. Men jeg hadde en følelse av at det ikke var riktig dato, uten at jeg hadde noen konkrete opplysninger som bygget opp om dette. På barnehjemmet fikk jeg også tilgang til mappen med all informasjon fra adopsjonen min. Jeg fant bilder av min fostermor, min vaksinasjonshistorie og annet medisinskrettet informasjon. Dessverre var det ingen informasjon om mine biologiske foreldre.

Jeg fikk lov til gjøre noe frivillig arbeid på et annet barnehjem. Men alt jeg kunne på Koreansk var «hallo» og «jeg elsker deg». De var så ivrig etter å lære og snakke engelsk til meg. Til tross for omstendighetene så lyste ansiktene deres og de store smilene deres trengte inn i hjertet mitt. Jeg sang flere sanger til barna. Blant annet en jeg selv lærte som liten pike i kirken, «Jeg er Guds kjære barn».  De er virkelig Guds kjære barn.

Det var et tv-team som fulgte oss hele uken vi var i Seoul. Vi ble intervjuet og fortalte vår personlige historie. Det hele skulle resultere i et live show, et konsept som kan sammenlignes med «Tore på Sporet». Haken var at det bare var 6 av oss som skulle bli fremhevet på programmet. Jeg håpet sånn på at det skulle bli meg! Dette var min sjanse!

Kvelden før tv-showet knelte jeg ned i bønn og ba om at dette programmet måtte lede meg til min biologiske familie. At de måtte se programmet og kjenne meg igjen. Noe skuffet var jeg derfor da jeg ikke ble plukket ut som en av de seks og måtte nøye meg med å sitte blant publikum på første rad. Men historien min og ansiktet mitt kom på luften, dog ikke mer enn 20 sekunder. Men dette skulle vise seg å holde…

Kort tid etter programmet var over så kontaktet en fremmed mann tv-selskapet. Han hadde kjent meg igjen og sa at han var faren min!! Problemet var bare at hans historie ikke stemte med min og nyheten kom ikke frem til meg før jeg var hjemme i Norge. Jeg hadde håpet, men våget ikke å ha høye forventninger. Plutselig var det nå mange følelser som flommet over meg.

Hvordan opplevde du ventetiden fra tester ble tatt og til resultatet var klart?

Det tok nesten 4 uker før det endelige svaret kom. Det føltes som en evighet. Dette var uker med lite søvn, jeg var mildt sagt stressa og spent. Men så kom beskjeden jeg hadde ventet på, denne mannen og jeg var en match. Jeg hadde funnet min biologiske far! Jeg svevde i lykkerus i flere uker, jeg kunne ikke tro det var sant. Det var noen som savnet meg i Korea, en del av meg levde videre der.

Hvordan var det første møtet med din biologiske familie?

Jeg kjøpte flybilletter til Korea med en gang, men jeg orket ikke vente så lenge med å treffe dem. Så det første møtet fant sted over webkamera mellom Norge og Seoul. Faren min gråt konstant og han gjentok om og om igjen at han var lei seg og at han angret på at han ga meg opp. Jeg ble veldig rørt og hadde bare lyst til å gi han en god klem. Jeg fikk svar på de fleste spørsmålene jeg hadde men ble sittende igjen med noen ubesvarte. Hvor var min biologiske mor? Hvorfor ville ikke faren min dele informasjon som gjorde at jeg kunne finne min mor?

Noen uker senere tok jeg flyet til Sør Korea, denne gangen alene, for å treffe min biologiske familie. Min biologiske far møtte meg på flyplassen sammen med en tolk. Akkurat som tidligere var han også nå oppløst i tårer. Han holdt hånden min hardt mens vi kjørte av gårde i tolkens bil. Vi spiste vårt første måltid sammen og senere på kvelden kom mine kusiner og vi reist sammen til min tantes hjem. Det var herlig å treffe dem alle sammen!

TANTE, KUSINE, MEG OG FAR

 

 

 

 

 

 

Til min overraskelse så var min biologiske mor funnet og jeg fikk møte henne med en tolk tilstede. Hun viste meg gamle bilder av seg selv og familien. Senere på kvelden traff jeg også min mormor og flere tanter og kusiner. Mormor tok ansiktet mitt i sine hender og vi så hverandre dypt inn i øynene. Det var som å se et speilbilde av meg selv, bare eldre. Den natten sovnet  jeg sammen med min mor i hennes varme Koreansk seng laget av marmor. Hun holdt hånden min hånd så ømt til søvnen tok oss. Det er vanskelig å beskrive alle følelsene jeg hadde den natten. Det var et øyeblikk jeg skulle ønske varte for alltid. Jeg var så lykkelig.

TANTE, BESTEMOR, MEG OG MOR

 

 

 

 

 

 

Fikk du vite grunnen til at du ble adoptert bort?

Da jeg var ca 6 måneder gammel så skilte moren min seg fra faren min fordi han hadde store alkoholproblemer og et farlig temperament. Det var ikke trygt for henne å bo med min far. På denne tiden hadde ikke mødre noen rettigheter under skilsmisse, det var faren som tjente penger og derfor han som fikk omsorgsretten. Så min mor måtte også gå fra meg. Faren min bodde hos farmor og det var hun som passet på meg. Far var ikke i stand til å ta vare på et spebarn med sine problemer.  Da jeg var 11 mnd gjorde farmor det hun mente var best for meg. Med navn og bursdagsdato på en lapp ble jeg levert på trappen til et barnehjem. Farmor angret på dette senere og prøvde å finne meg, men uten hell. Hennes største ønske var å få treffe meg igjen. Men hun døde dessverre for noen få år siden.

Etter at moren min hadde funnet et trygt sted å bo så kontaktet hun faren min for å høre hvordan det gikk med meg. Han fortalte at jeg var død. Men moren min hadde aldri trodd på dette og visste innerst inne at jeg levde.

Følte du en umiddelbar kjærlighet til den biologiske familien din?

Det var litt rart i begynnelsen. Selv om jeg visste at det var min familie, så var de også fremmede folk for meg. Men samtidig jeg følte at jeg hadde kjent de lenge.

Hva er ditt sterkeste minne fra gjenforeningen?

Det må være den siste natten sammen med moren min.

Har du kontakt med din biologiske familie i dag?

Ja. Jeg skriver brev til far og mor. Jeg holder kontakt med halvbroren min gjennom  e-post.

Opplevde du en tilhørighet til det koreanske folket under din oppvekst i USA? Endret dette seg etter du fikk treffe din biologiske familie?

Nei, jeg følte ingen tilhørighet til det koreanske folket under oppveksten min i USA. Jeg så på meg selv som amerikansk og følte meg som det. Det gjør jeg fortsatt på tross av at jeg har funnet mitt biologiske opphav.

Nå som du har blitt gjenforenet med din biologiske familie, har det gjort noe med deg som menneske?

Jeg føler meg som et komplett menneske nå, jeg har funnet mine røtter og har blitt hel. Jeg har fått svar på årsaken til jeg ble adoptert bort, blitt kjent med min familie og mitt hjemland. Jeg takker Gud for at jeg har funnet min biologiske familie. Jeg opplever alt som et stort mirakelet i livet mitt. 

Cheryl har bidratt til boken «More Voices: A Collection of Works from Asian Adoptees.» hvor hun forteller om sin adoptivhistorie. Boken ble publisert i 2011 og redigert av Susan Soon-Keum Cox

 

THE GRAND OLD LADY

Alfhild Helene Morteng Gaarder

Som ung jente var det en eldre dame i Oslo menighet som gjorde inntrykk på meg, hun het Alfhild Morteng. Hun hadde grått, nesten hvitt bølgete og kortklipt hår. Leppene var røde med matchende røde lange negler. Hun hadde lekre klær med silkeskjerf og blanke vesker. Hun var den flotteste og mest glamorøse eldre damen jeg hadde sett. Alfhild hilste på meg hver søndag med sin karakteristiske sørlandsdialekt og store smil. Hun husket alltid navnet mitt, og jeg kjente meg betydningsfull og viktig. Jeg likte spesielt godt at hun kjente mormor som døde da jeg var 8 år. Hun snakket så varmt om henne. Jeg observerte Alfhild alltid i prat med noen, det virket som hun kjente alle i menigheten. Hun hadde en entusiastisk og engasjerende fremtoning. At hun var enke, visste jeg. Fordi jeg ofte hørte henne nevne sin «kjære Charles» med skarre «r».

Jeg ble eldre, bosatte meg i en annen by og fikk egen familie. Da jeg kom på besøk i Oslo menighet, var Alfhild fortsatt like lekker og elskverdig. Hun ønsket meg og familien velkommen med en klem og et stort smil. Men hun var ikke lenger alene. I godt voksen alder, 75 år gammel, hadde hun funnet kjærligheten på nytt med Randolf Gaarder, 80 år gammel.  Han med den dype bass-stemmen, et sangtalent som førte ham til operakoret. Han med frakk og tøff sixpence som gjerne holdt døren oppe for en kvinne. Han var med andre ord den flotteste gentleman i mils omkrets. Randolf hadde selv vært enkemann lenge, og at de to fant kjærligheten på sine eldre dager, var ikke annet enn fantastisk.

Mor har ofte omtalt Alfhild som kirkens «Grand old lady.» Hva har hun ment med det?

Denne artikkelen er basert på dagboknotater, brev og samtaler med Alfhild og Randolf. Dette er en historie om kjærlighet, hardt arbeid, tro og det å forvalte eget liv på best mulig måte uansett forutsetninger.


ALFHILD SOM BARN

Foreldreløs åtteåring

Alfhild ble født 21. mars 1926 i Mandal. Det var en kald vinter med masse snø det året. Faren drev kolonialforretning i et hvitmalt hus med vakker hage. I den ene fløyen lå forretningen, i den andre fløyen bodde Alfhild med sine tre søsken og foreldre.

Men da Alfhild var fire år, reiste faren til sjøs for å kunne spe på inntektene. Det var de harde 30-årene, og depresjonen satte sitt preg på Norge. «Jeg var liten, men husker godt at Far dro. Han var så snill, vennlig og hjelpsom. Jeg var stolt av ham og glad i ham.»

Faren kom tragisk nok aldri hjem til Alfhild. Han ble syk til sjøs og døde. «Jeg husker da kofferten hans kom hjem. Vi sørget alle over tapet av en elskelig og kjærlig mann». Da Alfhild var 8 år, inntraff nok en tragedie. Mammaen fikk slag og døde etter lengre tids sengeleie. Foreldreløs flyttet Alfhild og søsteren til onkel og tante. «Tante var enke for andre gang. Hun hadde fått 6 barn, og alle var voksne. Tante fikk 25 kr for hver av oss i mnd. Det var en hard tid for oss, og spesielt for søsteren min som lengtet veldig tilbake til mamma. Det var en trist oppvekst vi hadde, vi så bare frem til å reise der ifra. Vi arbeidet hardt, men fikk ingen varme og kjærlighet som vi trengte mest av.

 ALFHILD SOM UNG KVINNE

Blomsterdekoratør  Alfhild flyttet til søsteren sin i Oslo. Her begynte hun som lærling i en blomsterforetning og tok fagbrev som blomsterdekoratør. «Jeg kom til å elske dette arbeidet.»

Alfhild til høyre med hennes tre søsken

Alfhild møtte etter hvert en flott kunde som stadig kom tilbake.«På denne tiden i 1944 møtte jeg min kjære mann Charles, 28 år gammel. Han kjørte Ekebergbanen og kom en gang i blant i forretningen der jeg var for å handle blomster. Jeg satte pris på at han kom og ble klar over mine følelser. Vi lærte hverandre mer å kjenne, og vår kjærlighet var ekte og oppriktig.

 

Charles og kompaniet hans blir tatt til fange av  Nazistene.  «Så skjedde det triste ting. Krigen  hadde nå vart i 5 år. Charles hadde i lengre tid vært aktiv i undergrunnsbevegelsen mot nazistene. For sikkerhets skyld hadde han aldri fortalt meg om dette. Men så en kveld kommer han for å si at de hadde blitt oppdaget av tyskerne, at de i stor hast og dypeste stillhet måtte dra til skogs og gå i dekning der. De skulle arbeide videre med Engelske luftstyrker som skulle slippe ned ammunisjon for senere bruk. Hvis de ikke kom seg fort avgårde, kunne de regne med å bli arrestert av tyskerne. De dro samme natt med ski og fullpakkede ryggsekker.

Flere uker gikk uten livstegn fra Charles. Det viste seg at han var blitt tatt og ført som fange til Grini. Alfhild kunne bare be, vente og håpe.

«Til slutt kom 8. mai 1945. Naturen i seg selv hadde lagt alt til rette for en gledens tid. Det var et så vakkert vårvær. Jeg vil aldri glemme da jeg igjen møtte Charles. Det var egentlig ikke gått mer enn 7 uker siden jeg så ham, men den tiden hadde vært så spennende og intens. Det føltes som år.»

 Handelsskole, ekteskap, dåp og egen blomsterforretning

Samme året som krigen tok slutt, begynte 19 åringen Alfhild på Otto Treiders Handelsskole. Da skolegangen var over, arbeidet hun 3 år i en forretning. Hun gledet seg over alt hun lærte og utviklet sin selvstendighet.

Charles og Alfhild traff hverandre hver dag i alle disse årene. «Han fortalte meg straks at han tilhørte Jesu Kristi kirke, mormonkirken. Jeg hadde aldri hørt om dette. Han lærte meg om evangeliet, forklarte det så enkelt og naturlig. Jeg hadde aldri før tenkt så alvorlig på slike ting. Vi gikk ofte turer i skog og mark og pratet om dette.»

Tre måneder etter sin bryllupsdag ble hun døpt. Den 18.6.1949 giftet Alfhild seg med Charles hos Oslo Byfogd. Hun var da 23 år, og de hadde kjent hverandre i 5 år. Charles var skilt og hadde to små barn. De ble omfavnet av Alfhilds kjærlighet, og hun så på barna som sine egne. De har hatt et svært godt og nært forhold gjennom hele livet, og Alfhild har gått under kjælenavnet «BESTE». Alfhild fikk aldri egne barn selv og forsonet seg med det. «Det har vært en stor sorg. Men det var ikke noe å gjøre med det på den tiden». 

Det var et meget vanskelig boligmarked i starten av 50 årene, så de nygifte måtte ta til takke med et rom i leiligheten til en eldre dame. Alfhild var en driftig og arbeidsom dame. Med sin erfaring som blomsterdekoratør var det en drøm å skulle få eie og drive sin egen blomsterforretning. Det skjedde i starten 50- årene da venneparet Morteng og Fernsjø gikk sammen og kjøpte Carmeta Blomsterforetning. Alfhild knyttet til seg mange gode gartnerforbindelser, som var bra for businessen. De drev forretningen frem til en god omsetning.

ALFHILD SOM VOKSEN

I New York

Alfhild var eventyrlysten og ville reise til Amerika, et kontinent som på den tiden virket svært forlokkende. Blomsterforretningen sto i hennes navn, og fru Fernsjø tok seg av den daglige driften. Charles fikk ett års permisjon fra Ekebergbanen. Så med disse forberedelsene reiste de til New York med Stavangerfjord sommeren 1952. Der fikk de jobb i et stort millionærhjem. Alfhild stelte i hjemmet, passet barn og lagde mat. Charles var butler. En i familien uttalte om Alfhild: «Jeg husker deg godt som fjong New Yorker med lekre små hatter og hvite hansker.»

Barna til Charles fikk tilsendt amerikapakker, der det alltid lå noen pakker med tyggegummi. Slik luksusgodis fantes ikke i Norge!

I 8mnd sparte de penger for å kjøpe bil og reise til Salt Lake City, hvor den store begivenheten i tempelet ventet dem. Deres ekteskap skulle ikke lenger bare være til døden skilte dem ad, men for all evighet.

Ekteparet sto fortsatt på boligventeliste i Oslo selv om de var i USA. Så en dag kom beskjeden de hadde ventet på siden de giftet seg for 5 år siden, de var blitt tildelt en OBOS-leilighet på Lambertseter. Til tross for at de hadde hatt to spennende år i Amerika, lengtet de hjem. Og denne muligheten kunne de ikke la gå ifra seg.

Alfhild gjenopptok forretningsvirksomheten i Oslo, avbrutt av nok et USA-opphold på tre år «Jeg erfarte at rike mennekser ikke alltid er lykkelige.»

 

25 års bryllupsdag og nytt veggur be gitt i gave

Alfhild gikk etter hvert inn som medeier i en annen blomsterforretning, som de drev i 12 år. «Vi var da på høyden av vår forretningsvirksomhet. Det var lykkelige og deilige år sammen med min kjærlige og snille mann».

Ektemannen gjennom 40 år går bort

Da Alfhild var 62 år, døde hennes ektemann gjennom 40 år av sykdom.

«5 april 1988 døde min kjære, kjære Charles. Som en rød tråd gjennom vårt liv har det vært en stor lykke, kjærlighet og skjønnhet. Min kjære tapre Charles. Det var etåpent, vondt og væskende sår. Jeg gråt hver dag i halvannet år. Jeg gikk ofte til Gud i bønn og ba om kraft til å holde dagen ut. Jeg har aldri følt Hans omsorg så sterk som i denne perioden.» «Det er over to år siden sist jeg skrev i min livshistorie. Denne måneden er det 4 lange år siden Charles døde. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å leve videre. Nå lever jeg videre på minnene.»

 

 

 

 

 

 

ALFHILD SOM GODT VOKSEN

Ekteskap med Randolf Gaarder

Årene etter Charles´ bortgang var meget vanskelige. Det var en dyp sorg som hun bar med seg hver eneste dag. Men etter hvert som årene gikk, ble hun vant til å leve alene og trivdes i eget selskap. I 13 år hadde hun ingen planer eller ønsker om å finne kjærligheten på ny.

Men Randolf Gaarder skulle vise seg å endre dette. De var ikke ukjente for hverandre da de begynte å «gå på stevnemøter». Nei, de var nemlig gamle venner helt tilbake fra ungdomstiden. Randolf og hans kone og Alfhild og hennes mann var vennepar og hadde fulgt hverandre tett gjennom årenes løp.

Randolf og Alfhild gikk begge i Oslo Menighet. Han «oppdaget» henne først, men Alfhild var ikke interessert i romantikk. Hun trivdes alene, og ingen kunne ta Charles` plass. Men ettersom årene gikk, åpnet Alfhild hjertet sitt på nytt og ble glad i Randolf. Romantikken blomstret for dem begge, og hun kjente hvor godt det var å være to igjen.  «Jeg har forsøkt å være alene, og jeg har forsøkt å være to. Det er best å være to.»

Alfhild og Randolf ville ha tillatelse fra Charles` barn før de giftet seg. Men nyheten om ekteskap ble tatt imot med de varmeste følelser og begeistring fra den kanten. Det var Randolf som flyttet inn til Alfhild. Å bo sammen med en annen person etter mange år alene på hver sin kant bød utrolig nok ikke på de store utfordringene. «Men kjøkkenet måtte jeg ligge unna, det var hennes domene!»

Randolf er snart 97 år og Alfhild er 91 år, men på tross av lang fartstid er de imponerende spreke sammenlignet med andre på deres alder. At kjærligheten ikke har aldersgrense kommer til uttrykk når Randolf stolt ser på Alfhild og sier: «Det er en fantastisk kone jeg har. Jeg er så stolt av henne!» Hvorpå Alfhild stråler i et smil og sier: «Jeg har ikke angret et sekund på et jeg ga deg mitt ja. Vi har det så godt sammen.» Nå har de delt livet sammen i 16 år. Det er få igjen fra deres generasjon, det har vært mange begravelser å overvære. Å få være gift med en som kjenner deg helt siden ungdommen må være utrolig stort!

 

 

 

 

 

 

FRONTFIGUR BLANT KIRKENS KVINNER
Leder for kirkens kvinneorganisasjon                                                               Alfhild hadde lyst til å bidra aktivt i kirken fra den dagen hun ble medlem. Hun hadde et glødende engasjement og fikk lederansvar for kvinner, ungdommer og barn i mange, mange år. I 9 år reiste hun rundt i Norge som leder for Kvinneforeningen.

 

 

 

 

 

 

 

Da Kirken ble organisert med egen «stav» på Østlandet (dette kan sammenlignes med et bispedømme), ble Alfhild den første lederen for Hjelpeforeningen. Det betydde opplæringsvirksomhet, taler, foredrag og frivillig tjenestearbeid.

Slik var Alfhild med sitt utrettelige engasjement med på å forme kirkens kvinneorganisasjon i Norge. Hun har vært en av de store kvinnelige bautaene der, en foregangskvinne. Hun har vært en leder med autoritet og vilje, kjærlighet og tro.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2. Bidrar på kirkens verdenskonferanse for kvinner

I 1982 reiste ekteparet på en fire ukers tur til USA, blant annet til Salt Lake City for nok en gang å overvære den halvårlige generalkonferansen. For Alfhild skulle dette bli ekstra spesielt. Hun var blitt invitert av Barbara Smith, øverste leder for Hjelpeforeningen, til å holde avslutningsbønn på kvinnenes møte. «Det var en stor ære for meg. Tabernakelet var fylt med ca 6.000 kvinner og mannlige ledere. Min plass ble tildelt på de vakre røde stolene under talestolen hvor generalautoritetene hadde sine faste plasser. Det var en av de største opplevelsene i mitt liv. Tenk at lille meg fikk oppleve dette.

3. Til London på misjon                                                                                            Det er ulike type misjoner som ektepar kan uføre i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Alfhild og ektemannen var det første ekteparet fra Norge som dro på misjon til et av kirkens templer. Det nærmeste på den tiden var i London. Alfhild elsket å være der, «jeg levde og åndet for templet».

Alfhild er også nå glødende opptatt av genealogi. Her viser hun meg entusiastisk noe av arbeidet sitt.

 

 

 

 

 

 

 HVA JEG HAR LÆRT AV ALFHILD

Alfhild er 91 år og har en livserfaring som er av betydning for den yngre generasjonen og for meg personlig. Jeg ble rørt flere ganger under våre samtaler og mens jeg leste hennes egen håndskrift i dagboken. Måten hun har levd livet sitt på, har inspirert meg til å ta en kikk på mitt eget. Jeg har fått noe å tenke på og noen idealer å strekke meg etter.

Kjærlighet: Alfhild er en person som bruker hjertet sitt til det det er ment til, å vise og gi kjærlighet. Gjennom å lese hennes dagbok og brev skjønner jeg at denne kjærligheten er helt betingelsesløs og uselvisk.  Alfhild har minnet meg på at kjærligheten må pleies gjennom ord og handling. Hun har også minnet meg på at kjærlighet og forelskelse ikke kjenner noen alder.

Hardt arbeid: Å ta utdannelse som voksen og drive forretning til god avkastning krever sin kvinne. Spesielt på den tiden. «Jeg var pågående til tusen, det vet jeg.» Jeg har aldri vært leder for Hjelpeforeningen selv, men har snakket med andre som har det. Det er mye å gjøre! At Alfhild holdt stand i så mange år er ikke annet enn beundringsverdig. Så jeg trenger kanskje ikke sukke for meg selv neste gang jeg skal forberede en enkel leksjon for barna i søndagsskolen?

Ta vare på kropp og sjel uansett alder: Selv om alderen naturlig nok setter sine spor, så er Alfhild i mine øyne fortsatt like flott som jeg husker henne fra barnsben av. «Jeg var en ordentlig jåle og ville se pen og velstelt ut. Det brune håret mitt ble fort grått. Jeg farget det en stund blått, det var moderne på den tiden! Jeg hadde røde negler frem til for et år siden. Det er så pent med ordentlige negler.»  Alfhild har helsemessige utfordringer som er krevende. Allikevel graver hun seg ikke ned i sykdom og hindringer, men fokuserer på gleden.

Forvalte eget liv på best mulig måte: Alfhild fikk aldri egne barn, og jeg kan bare tenke meg hvilken smerte som lå bak hennes ufrivillige barnløshet. «Det var en mannlig bekjent som flere ganger klappet meg på magen og lurte på om det kom noe snart. Noe så frekt! Kan du tenke deg hvor fælt jeg syntes det var. Alle rundt meg fikk barn, men ikke jeg.» Men istedenfor å bli bitter og holde seg unna de små, gikk hun motsatt vei. Hun knyttet til seg Charles` barn og så på dem som sine egne. Istedenfor å holde seg hjemme alene gikk hun på skole og ble en dyktig forretningskvinne. Istedenfor å bli sint på Gud holdt hun seg aktiv i kirken og var attpåtil leder i en årrekke for en kvinneorganisasjon som nettopp hadde de tradisjonelle kjønnsrollene som ideal. Dette var også i stor grad et ideal i datidens samfunn.

I tillegg til barnløshet vokste Alfhild opp uten foreldre, og hun var enke i mange år. Jeg synes måten hun har forholdt seg til livets realiteter på, er stort. Det er ikke alltid man får det man håper på og anser som ideelt. Alfhild har i mine øyne forvaltet livet sitt på en beundringsverdig måte ut ifra sine forutsetninger. Hun har ikke bare «holdt ut», hun har elsket og omfavnet livet sitt. Det er til stor lærdom for meg. «Jeg har frydet meg over livet, kanskje det er derfor jeg har blitt så gammel».

Tro: Alfhild har en entusiastisk, kraftfull og levende tro og et indre lys som jeg tror det er få forunt å ha. Med alderdommens skjelvende hånd og lave, men likevel stødige stemme, deler hun fortsatt sin sterke tro på kirkens møter. Det er rørende og styrker meg veldig. Troen til Alfhild har båret henne gjennom dødsfall og tap. Gjennom livets sorger og motgang. «Troen min svikter meg ikke.» Alfhild er 91 år og kjenner at hun går inn i livets siste fase. Men døden er ikke noe som skremmer henne. «Det er godt det jeg tenker om døden. Jeg ønsker ikke at det skal bli så lenge til. Nå venter jeg på å gå hjem. Jeg liker det uttrykket så godt, hjem. Det er dit vi skal.»

Alfhild, du er den flotte kvinnen jeg fornemmet som ung jente, og jeg skjønner hva mor mente i sin omtale av deg! Du er virkelig THE GRAND OLD LADY.

-Eline

Jenn er første kvinne i sin familie som: Får diagnosen ekstrem svangerskapskvalme, flytter til et fremmed land og konverterer til mormonkirken.

Navn: Jennifer Kathleen Neily Andersen (aka Jenn)

Bosted:  Oslo

Sivilstatus: Gift

Interesser: Søvn, mat, sjokolade og strikking

Utdannelse: Bachelor of Science in Nursing (BScN)

Jobb: Mamma. Eier av klesmerket ”knots.”

Oppgave i kirken: Sekretær i barneforeningen «Primær»

 

Jenn og Marius ble foreldre for første gang i juli 2016. Jenn fødte en velskapt og nydelig liten jente, som var elsket fra første stund. Men svangerskapet til Jenn ble totalt annerledes enn hva hun hadde sett for seg. Hun fikk diagnosen hyperemesis gravidarum.

Kan du fortelle om svangerskapet ditt med Hyperemesis Gravidarum?

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum (HG). Hyper betyr «altfor mye» «emesis» betyr «å kaste opp», ”gravidarum” betyr svangerskap. Så diagnosen innebærer ekstrem kvalme, vekttap og liten mulighet for å holde mat og drikke nede. Det er en sykdom som rammer 0.5-3,2% av gravide kvinner. At jeg ble en av disse skjønner jeg ikke!

 

Jeg har alltid hatt lyst til å bli mamma. Jeg gledet meg veldig til å skape liv, kjenne sparkene i magen og føle en helt ny kjærlighet. Så lykken var stor da graviditetstesten var positiv. At jeg skulle bli syk var ikke i mine tanker, da alle i min familie har hatt normale svangerskap. Men slik ble det altså ikke.

Kvalmen kom med en gang. Den spredte seg i hele kroppen og jeg følte meg lammet, paralysert. Jeg ble behandlet med medisinene afiparan og postafen og de gjorde at jeg sov ca 16 timer i døgnet og jeg måtte sykemeldes fra jobben. Etter en stund sluttet de å funke. Det var helt grusomt, det var ikke noe fri fra kvalmen og situasjonen var klaustrofobisk.

I uke 21 ble jeg innlagt fordi det hadde gått fire dager uten at jeg klarte å holde på en spiseskje med vann. Da fikk jeg endelig medisinen jeg hadde mast på å få tidligere, zofran. Denne er veldig sterk og beregnet for kreftpasienter som opplever kvalme på grunn av cellegift. Jeg var så lettet da legen skrev resepten til meg fordi jeg visste at den ville hjelpe. Zofran gjorde at resten av svangerskapet gikk lettere, jeg fikk noen gode dager inne i mellom. Noen ganger også flere dager etter hverandre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var vanskelig å vite hva man burde gjøre disse dagene. Ta det med ro i håp om å få enda flere gode dager? Gjøre ting man virkelig har lyst til selv om man risikerer tilbakefall neste dag? Dette var mine dilemma. Det var langt mellom de gode dagene så det var om å gjøre å benytte de på en best mulig måte.

Etter ni grusomme måneder kom den etterlengtede dagen, fødselen var i gang! Til tross for at det ble setefødsel så gikk alt veldig bra. Å holde Olivia i armene for første gang er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme.

Hvordan har din fysiske og psykiske helse vært etter fødselen?

Kvalmen avtok så fort morkaken var født og siden har den vært borte. Nå er den fysiske formen på topp og jeg føler meg pigg og full av livskraft. Du kunne ikke visst at jeg hadde vært så syk hvis jeg ikke hadde sagt det.  Siden jeg ikke la på meg noe under svangerskapet og fødselen gikk fint, så kjentes kroppen ut som «min» med en gang.

Det å ha HG er traumatisk og det tar lang tid å bearbeide det man har vært gjennom. Det er veldig skummelt å gå gjennom noe som hyperemesis og tenke «Hvis jeg hadde levd for 100 år siden så er det store muligheter for at jeg ikke hadde overlevd». Det er tøft å tenke på at kroppen kanskje ikke er skapt for å lage barn siden det er en så stor del av det å være kvinne.

Så det er ikke mulig for deg å få flere barn?

Det er 86% sjanse for at jeg skal få HG ved neste svangerskap. Det er noen med sykdommen som klarer å få flere barn. Men da kreves det at man har et stort nettverk som kan bistå med hjelp til hjem og barn. Vi har ikke dette. Så selv om jeg håper at jeg bare var uheldig denne gangen så er jeg realistisk. Vi ønsker å prøve en gang til, men dette må planlegges nøye med legen vår. Vi har ønsket oss en liten flokk og det er en sorg å vite at dette høyst sannsynlig ikke er mulig for oss. Jeg visste ikke at man kunne føle kjærlighet til barn man enda ikke hadde født. Jeg har sørget over at jeg kanskje aldri vil få holde dem alle. Jeg har akseptert det nå og funnet en indre ro. Vi er velsignet med en fantastisk datter som er så høyt elsket.

Under samtalen med Jenn så kan jeg høre antydning av aksent. Det er fordi Jenn er fra byen North Bay i Canada. Ikke langt derifra, i Ottawa, møtte hun sin Marius fra Norge og Jenn flyttet hit sommeren 2014. Våren 2015 så giftet de seg. Språkferdighetene til Jenn er imponerende, det samme er viljen til å integreres i et fremmed land.

Hvorfor har det vært viktig for deg å integreres i Norge?

Da jeg flyttet til Norge for snart tre år siden, så visste jeg at det ville være for mange år. Det var derfor viktig for meg å integreres så fort som mulig for å føle meg hjemme. Viljen til å integreres handler også om respekt ovenfor nordmenn. Det er jeg som er annerledes og jeg forventer ikke at alle rundt meg skal ender seg for mitt behag. Det er selvsagt viktig å holde fast på noen ting fra eget hjemland også. Det er ikke alle som er heldige nok til å få sjansen til å bo i et annet land og oppleve en helt ny kultur. Jeg er så takknemlig for denne muligheten og da vil jeg lære så mye jeg kan. Å bli integrert skjer ikke ved tilfeldigheter. Du må planlegge bevisst, se etter muligheter, jobbe hardt og være villig til å lære og ender på deg selv.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva er det vanskeligste med å bo her?

Det er bare to ting som er vanskelig med å bo i Norge. Det første er at jeg bor så langt unna familien min. Jeg hadde ikke noe spesielt hjemlengsel før jeg ble mamma. Men nå har dette endret seg. Å bære frem et barn er bare noe vi kvinner gjør og jeg savner min egen mamma å dele dette med. Jeg savner hun fryktelig mye. Jeg synes min mamma er den aller beste mor et barn kan få, og nå den aller beste mormor. Jeg skulle ønske at Olivia kunne være nærmere henne. Jeg merker at jeg på mange måter viderefører den oppdragelsen jeg selv har fått og jeg savner den personen som gjorde barndommen min helt himmelsk.

Det andre som gjør det vanskelig for meg er at jeg ikke får bruke utdanningen min. Jeg er utdannet sykepleier, men programmet er ikke godkjent her. Det er helt håpløst!

Jenn er altså den første kvinnen i sin familie som får diagnosen Hyperemesis under svangerskapet og den første som flytter til Norge. Hun er også den første i sin familie som konverterer til Mormonkirken. Som medlem av den presbyterianske kirke var dette et overraskende valg for mange.

Hvordan rotet du deg borti mormonene?!

Jeg er altså fra byen North Bay i Canada. Her gikk jeg på High School med en gutt som var mormoner. Han var den eneste på skolen min som var det. Vi ble etter hvert kjærester. Jeg var ikke interessert i denne kirken i det hele tatt og han var happy med det. Jeg var aldri med på møter eller andre aktiviteter. Første gang jeg satte min fot innenfor kirkebygningen var i begravelsen til hans kjære mor. Før jeg dro så ville jeg lære mer om hva mormonene trodde om døden/evig liv. Jeg gikk inn på lds.org og leste om frelsesplanen eller «Guds plan for sine barns lykke.» Dette «konseptet» traff meg veldig. Men ikke noe dypere enn at jeg likte det og tenkte «ja, så hyggelig» og det var det.

Jeg flyttet til byen Ottawa for å studere sykepleie på universitet der. I løpet av denne tiden så var det mye «on and off» med kjæresten min. Vi bodde i hver vår by og var ikke så mye sammen. Men kirken var alltid i tankene mine, helt siden begravelsen.  Jeg klarte ikke la det ligge så da høsten kom dro jeg en søndag for å besøke kirken. Bygget var låst! Jeg ble skikkelig skuffet og irritert. Man låser da ikke kirken på en søndag! Senere fikk jeg vite at det var Stavskonferanse akkurat den søndagen 🙂 (Stavskonferanse er et møte for alle menighetene i et avgrenset område)

Selv om dette forsøket mislyktes så var det jeg hadde lært om frelsesplanen fortsatt i tankene mine. Min familie tilhørte den Presbyterianske kirke og vi var en passe aktiv familie med kirkegang noen ganger i året. Jeg vokste opp i et veldig godt hjem der vi ble undervist om Gud og Kristus. Mamma læte oss at alle gode personer kommer til Gud. Da jeg lærte om frelsesplanen så var det en fortsettelse av det jeg hadde vokst opp med, det passet sammen som hånd i hanske. Å lære om at familier kunne besegles til hverandre og ha et evig bånd føltes som en selvfølgelighet.

Den påfølgende våren, i mai eller juni, gjorde jeg et nytt forsøk, denne gangen kontaktet jeg misjonærene. Jeg hadde flyttet tilbake til North Bay for sommerferie og bodde hjemme hos mammaen min. Det var en fantastisk prosess å bli undervist og jeg ble døpt i september.

Jeg husker en komisk episode fra denne perioden. Før dåpen min skulle jeg ha et intervju i kirken, men plutselig gikk brannalarmen av! Vi sjekket bygningen men kunne ikke se eller lukte tilløp til brann. Vi klarte ikke å skru av alarmen heller så vi måtte ringe brannvesenet. Det ble full uttrykning og kirkens parkeringsplass fylte seg opp! Vi fikk tatt et morsomt bilde, om ikke annet!

 

 

 

 

 

 

 

 

Måtte du gjøre mange justeringer etter at du ble medlem av kirken?

Nei. Å bli medlem av Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige opplevde jeg ikke som så veldig annerledes enn hva jeg var vokst opp med. Det ble mer et tillegg eller en utvidelse av det fundamentet jeg allerede hadde bygget opp gjennom min kristne tro, verdier og forståelsesgrunnlag. Mormonene bruker også bibelen. Jeg hadde ingen problemer med å akseptere at det fantes mer hellig skrift som mormonsbok. For meg er det logisk at Gud snakker til alle sine barn, ikke bare folk i Israel. Jeg er ikke overrasket dersom det skulle dukke opp tekster/plater/opptegnelser fra Asia og Europa. Josef Smith var det vanskeligste/rareste å forstå. Men han blir sett på som en profet, ingen Kristus. Det er Gud og Kristus vi skal tilbe og kun de. Så det at jeg hadde noen vansker med Josef Smith ble betydningsløst i det store bildet.

Jeg har som sagt vokst opp i et kristent hjem med gode verdier. Det er en del av hvem jeg er. Å være medlem av Jesu Kristi Kirke har gitt meg bedre forståelse og glede. Det gir meg mer fred og ro. Det gir meg mer trygghet og en dypere mening med livet mitt. Jeg har fått flere verktøy som hjelper meg å bli en bedre versjon av meg selv.

Jeg møtte Marius da han var misjonær i menigheten min, lite visste jeg da at jeg skulle flytte til Norge og gifte meg med han!

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan opplevde familien din valget ditt om å bli medlem av mormonkirken?

Foreldrene mine var ikke så glad for dette, jeg bodde hjemme da jeg ble undervist av misjonærene.  Mamma syntes det var vanskelige å forstå hvorfor ikke den presbyterianske kirke og tro var nok. Hvorfor jeg måtte bli døpt igjen. Jeg har forståelse for at hun var bekymret. Jeg hadde også blitt det dersom Olivia skulle bli medlem av en kirke jeg ikke kjente til.

Mamma fortalte at hun ikke ville komme i dåpen min, men var tydelig på at hun fortsatt elsket meg og ville ta meg imot med åpne armer etterpå. Jeg ville ikke at kirken skulle komme mellom meg og mamma og ødelegge det gode forholdet vårt. Men jeg hadde et sterkt ønske om å bli døpt og visste at dette var et riktig valg for meg. Jeg måtte gjøre det selv om jeg ikke fikk min mors «velsignelse».

Dåpsdagen kom og jeg var innstilt på at jeg ikke fikk delt den med mamma og pappa. Men så kom de allikevel!! Jeg var ubeskrivelig lykkelig.

Mamma er den mest Kristus-like personen jeg kjenner. Hun har vært så tålmodig med meg og vist meg ubetinget kjærlighet. Hun støttet meg selv om hun var uenig, det har hun gjort i mange andre situasjoner også. Mamma viste meg kjærlighet i tiden jeg ble undervist a misjonærene selv om jeg visste at dette var vanskelig for henne. Mammas eksempel underviste meg om Kristus. Dette motiverte meg faktisk til å stå på og lære mer om kirken. Jeg ville bli som min mor og se andre med Kristi øyne.

Det er nå 6.5 år siden jeg ble døpt og mamma er faktisk glad for at jeg er medlem av kirken. Hun er glad for at jeg har en sterk tro og ser at evangeliet gjør meg godt.

 

Er det annerledes å være en «mormonkvinne» i Norge enn i Canada tror du?

Nei, ikke særlig mye. Det er jo en større religiøs kultur i Canada, så på noen måter er det kanskje mer akseptert å være aktiv i en kirken der. For meg så handler det å være en mormonkvinne om hvordan du er mot andre. Det er å vise kjærlighet og tålmodighet. Det er å løfte andre og hjelpe dem til å se hvor verdifulle de er. Det er å tjene andre og prøve å være en god eksempel. Disse tingene kan gjøres uansett hvor man bor i verden.

 

En klippe i Oslo menighet har gått bort

Jeg har akkurat fått beskjed om at Ruth Marion Andersen har gått bort. Hun har kjempet lenge og hardt mot kreft. Selv om jeg visste at hun ikke hadde lenge igjen, så gjør det så utrolig vondt.

Marion var en av klippene i Oslo Menighet. Hun har vært der så lenge jeg kan huske. Hun var der da jeg var liten jente, da jeg var ungdom, da jeg kom på sporadisk besøk etter å ha flyttet utenbys, og da jeg flyttet tilbake med min egen lille familie. Nå er hun der ikke lenger, det føles tomt og ufattelig trist.

Marion hilste alltid på meg med et stort smil og en god klem. Hun lurte alltid på hvordan det gikk med meg og spurte etter barna, som hun selvfølgelig kunne navnene på. Hvis jeg holdt en tale eller hadde et annet innslag, så kom hun alltid bort til meg og roste meg masse. Jeg følte at hun så meg og det gjorde uendelig godt.

Minner

Det første minnet jeg har fra Ruth Marion er fra da jeg satt i samlingsstunden med de andre barna i primær (søndagsskolen). Vi skulle synge og Marion var sangleder. Hun hadde klippet ut en papir blomst og hvis vi sang høyt, så dro hun den høyere og høyere opp fra «papir gresset» ettersom hvor bra vi sang. Hun fikk virkelig lyden ut av oss!

Jeg har også et ungdomsminne fra kirken. Da jeg var 18 år og ferdig med «Unge Kvinner» så ble jeg spurt om å være sangleder for småbarna. Jeg hadde ingen erfaring med dette, men sa ja. Jeg husker at jeg ville spice opp gruppen litt og dro noen sanger som ikke sto i kirkesangboken. Blant annet «Jonny har kone og fire barn». Barna måtte «rappe», bruke kroppen og det var bare tøys og tull. Men Ruth Marion roste meg alltid og sa jeg var så flink. Gjett om det økte min selvtillit!!

Så ble jeg voksen og skapte nye minner. Jeg husker hun fra menighetsfester der hun opptrådde med Prøysen fortellinger. Marion elsket å stå på scenen. Hun var med på mange (alle?) av mors skuespill og var hennes fortrolige støttespiller.

Marion var en god venn av Amundsen-familien og alle vi 7 barna har et forhold til Ruth Marion på en eller annen måte. De siste årene har vært spesielt vanskelige med sykdom og dødsfall. Ruth Marion har trøstet, støttet og vist omtanke. Midt i sin egen sykdom.

Ruth Marion og barna

Ruth Marion har vært lærer i primær/søndagsskolen for barna siden «tidenes morgen». Hvor lenge skal jeg ikke si for sikkert, men for meg er det «alltid». Jeg nevnte ett minne fra jeg selv var liten jente. Det er rart å tenke på at hun senere ble læreren til min egen lille jente over flere år. Datteren min syntes av ulike årsaker at det var vanskelig å gå i klassen sin på den tiden. Men Ruth Marion skjønte utfordringene og med sin væremåte så skapte de et fortrolig forhold som gjorde primær så mye lettere for henne. Jeg kan aldri få takket henne nok for det.

Det er ikke for uten grunn at barna trivdes rundt Ruth Marion. Hun hadde et spesielt håndlag med de. Spesielt med de som krevde litt ekstra på ulike måter. Marion elsket å være sammen med barna og gjorde det lille ekstra som ikke var forventet. F.eks så hadde hun med gave og kake når noen hadde bursdag.  Hun stilte alltid opp når noen ble døpt og ved andre arrangementer. Det var sammen med barna hun være i kirken. Da hun lå på sykehuset sendte alle barna brev og tegninger til henne. Marion ble så glad og ville gi noe tilbake. Gjett hvem som bake muffins til 40 unger med kroppen full av smerter! Dette sier noe om hvor sta og viljesterk Ruth Marion var. Hun ville ikke la kreften knekke henne i å gjøre gode ting for andre.

En kvinne med sterk tro og stor kjærlighet

Jeg besøkte en periode Ruth Marion som hennes besøkende lærerinne.  Under slike besøk er det ingen forventninger om bevertning. Men den «normen» fulgte ikke Marion! Hun disket opp med snitter, kjeks, frukt og saft. Jeg fikk kjenne på den sterke troen som hun hadde under disse besøkene. Hun delte sitt vitnesbyrd og sin overbevisning. Hun var enkel, tydelig og forståelig i måten hun uttrykte dette på. Hun snakket alltid så varmt og godt om barna sine og mannen sin. Hun var et eksempel på ekte og ubetinget kjærlighet. Aldri et vondt ord om noen. Voksen eller barn.

Jeg kan ikke tro du er borte, Ruth Marion. Du er en voksen dame, men du måtte gå så alt for tidlig. Oslo Menighet har mistet en klippe, jeg et stort forbilde. Ingen kan fylle din plass. Takk for at du alltid har vært der. Takk for alt du har lært meg. Takk for ditt store og gode eksempel.

-Eline.

«I was going through the motions, but my heart wasn’t in it.»

Jeg har fått lov til å dele blogginnlegget til min gode venn Joanna. Under spalten «å bli» joanna 1har hun åpent og ærlig reflektert rundt sin egen trosreise. Innlegget forteller om en kvinne med spørsmål, innsikt, refleksjon, tro, humor og veldig stor kjærlighet.

Her kommer min historie.

‘Hvor kommer du fra?’ Spørsmålet er jo uskyldig nok, og burde være enkelt å svare på. Men når jeg får det, vet jeg aldri helt hvordan jeg skal svare. Familien min elsker å erte meg for min manglende evne til å fatte meg i korthet, og å forklare hvor jeg kommer fra er rett og slett litt komplisert.

Jeg kunne sagt at jeg er fra Oslo. Nå som jeg bor i Stavanger, og har gjort det hele mitt voksne liv, så er det jo delvis sant. Jeg kom fra Oslo da jeg kom til Stavanger. Men det er jo ikke helt sant.

Jeg kunne sagt at jeg kom fra London. Jeg ble unnfanget der, og bodde der i noen år før familien flyttet til Oslo, og engelsk er faktisk morsmålet mitt. Men jeg er jo ikke engelsk. (Jeg er norsk nå.)

Jeg kunne sagt at jeg kommer fra Lagos i Nigeria. Der er jeg født. Og min mor er også født i Nigeria. Men jeg levde der i kun ca. 9 måneder, og har bare vært tilbake to eller tre ganger. Jeg er ikke akkurat nigerianer.

I tenårene bodde familien min i Sveits i noen år. Moren min har sveitsisk statsborgerskap (hennes far var sveitsisk statsborger), men der følte jeg meg i grunnen aldri hjemme. Jeg lærte språket og jeg lærte å stå på ski og jeg fikk noen venner for livet – men nei, jeg kommer ikke fra Sveits.

En gang hørte jeg noen si at han ikke ville definere hvor han kom fra. Han kalte seg verdensborger. ‘Grenser og nasjonaliteter er et menneskelig påfunn’, sa han, ‘og har bare bragt med seg sorg og krig og elendighet ‘. Hmmm. Jeg liker tanken. Men å kalle seg verdensborger høres litt for pompøst ut.

Så hvor kommer jeg fra? Litt her og litt der. Men mest her.

Jeg er eldst i 8 en søskenflokk åtte, og jeg er nok prototypen på pliktoppfyllende og sjefete storesøster. I overkant ansvarsfull, men heldigvis litt bedagelig anlagt, slik at jeg har unngått den berømte veggen –  stort sett. Jeg har alltid hatt et særdeles godt forhold til mamma, noe jeg som tenåring gradvis oppdaget ikke var så selvsagt. Jeg hadde ingen store ambisjoner som ung. Jeg vekslet mellom å ville bli lærer, hjemmeværende mor, tolk, flyplassarbeider eller journalist. Foreldrene mine var litt sånn ‘larger than life’:  henholdsvis kunstner/filmskaper og skuespillerinne, og oppveksten min var preget av uforutsigbar økonomi og mye flytting, men også et stort fokus på selvutvikling, kreativitet og læring. Jeg lærte å lese som fireåring, og bøkene ble tilfluktsstedet mitt. Men jeg leste ikke bare bøker. Jeg leste alt jeg kom over. Og det gjør jeg igrunnen fortsatt.

Foreldrene mine var begge enebarn, og ønsket seg mange barn. Og det fikk de. Vi hadde altså ikke noen tanter eller onkler eller kusiner og fettere, og selv om vi var mange, så var vi ganske klar over at det var ‘bare oss’ i familien. Men vi hadde en stor utvidet ‘familie’ i kirken. Vi tilhørte (og de fleste av oss tilhører fortsatt) Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (også kalt Mormonkirken). Pappa  var oppvokst i kirken, mens mamma konverterte som ung voksen.

Jeg har alltid vært litt forsiktig med å fortelle om kirken og mitt forhold til den i bloggen – særlig etter at jeg merket at det faktisk var folk som leste den… Men det er en så viktig del av livet mitt og hvem jeg er og hva jeg står for, at jeg føler tiden er inne til å være noe mer åpen om det. Jeg tror at forsiktigheten skyldes både litt feighet (jeg vil ikke stikke meg ut) og hensyn (jeg vil ikke at noen skal føle at jeg prakker troen min på dem) og sjenanse (religion er en intenst privat ting, og det er vondt å oppleve at andre som ikke vet eller forstår,  latterliggjør eller bagatelliserer det jeg tror på ).

Kirken og tilhørigheten der ble etterhvert det som sørget for kontinuiteten i livene våre. Uansett hvor vi flyttet i verden, så hadde vi en trygg base, med gjenkjennelige elementer og ritualer og rutiner. Jeg var en ganske grei tenåring. Jeg følte ikke noe behov for å gjøre opprør. Jeg levde på mine foreldres tro, og var fornøyd med det. Det var uproblematisk for meg å følge levereglene som kirken dikterte, men som andre utenforstående syntes var rigide og begrensende. Jeg opplevde det ikke sånn. Jeg så på det heller som fornuftige kjøreregler gitt av en kjærlig Far som ville mitt beste. Ingen alkohol? Ok. Ingen sex før ekteskapet. Neivel. Gå i kirken HVER søndag? Jada. Betale tiende? No problem.

For meg var likevel kirken og troen og religionen så mye mer enn et sett med leveregler. Det var en arena der jeg følte meg hjemme, der jeg følte mestring, og der jeg kunne vokse og utvikle meg til å bli den beste versjonen av meg selv som mulig. Det ga meg en identitet. (Jeg er et Guds barn!) Det ga meg mening   – både for livet nå (Jeg kan utgjøre en positiv forskjell!) og livet etter dette (Jeg kan komme tilbake til Ham en dag!)

Kirken er organisert som en legmannskirke. Dvs. at vi ikke har lønnede ansatte. Alle oppgaver i menigheten går på omgang blant medlemmene på frivillig basis. Og oppgaver er det nok av. Jeg har alltid elsket å få lov til være en del av noe større; et lite hjul i et stort tannhjul som bidrar til at ting går rundt. Og jeg har fått lov til å gjøre mye forskjellig: undervise barn, undervise ungdom, ta vare på eldre, være sangleder, være leirleder, tale, be, være menighetens ansikt utad , synge i kor, gjøre rent, lage mat til mange, oversette, lese korrektur, organisere turer, utstillinger og aktiviteter. Akkurat nå underviser jeg en gjeng 14-18 åringer i søndagsskolen. Det er krevende, men utrolig lærerrikt og givende.

Alle som vokser opp i kirken må på et eller annet tidspunkt finne ut selv. Stå på egne ‘åndelige’ ben. For mange skjer denne prosessen i tenårene, men for meg kom troskrisen da jeg nærmet meg tredve. Som sagt var det uproblematisk for meg å ‘leve’ Evangeliet. Og fordi jeg var glad i å lese, så kunne jeg ganske mye ‘kirketeori’. Livet gikk sin gang, jeg var blitt gift og var travel firebarnsmor, og følte at jeg burde være verdens lykkeligst menneske – men det var jeg ikke. Så hva var problemet? Jeg var jo oppdratt til å tro at dersom jeg bare ‘holdt budene’ og satte Gud først i livet mitt, så ville alt være perfekt. (Eller var jeg egentlig oppdratt til det?)

Gradvis merket jeg at jeg bare  gjorde de ‘synlige’ og målbare tingene. I was going through the motions, but my heart wasn’t in it. Jeg jobbet og jobbet, sto på og meldte meg frivillig til alt mulig – men ble bare mer og mer frustrert og forvirret. Hva var galt? Hvorfor følte jeg ikke den store gleden som var lovet de ‘rettferdige’ ? Og hvorfor var det så mange av Guds barn som levde under forferdelige forhold og led av fattigdom og sykdom og krig? Hvor var egentlig Gud oppi alt dette? Hvordan kunne en rettferdig Gud tillate så mye lidelse hvis han elsket alle barna sine like mye? Hvorfor kunne jeg leve nærmest bekymringsløst i trygge Norge, mens så mange andre hadde det fælt?

Og hva var greia med hvordan kirken som organisasjon hadde behandlet homofili, eller praktisert polygami? Kunne jeg virkelig tilhøre en kirke som hadde sånne skjeletter i skapet?

På toppen av det hele, så strevde jeg med ekteskapet mitt. I kirken gifter vi oss ikke bare til døden skiller oss ad, men ‘for tid og all evighet’. Familien er det aller viktigste i kirken. Dermed var det ganske problematisk at jeg ikke var sikker på om jeg virkelig orket å være gift med mannen min i all evighet! Vi mente vi hadde gode forutsetninger for å få ekteskapet vårt til å fungere, og dermed ble jeg enda mer frustrert over at det var så vanskelig. Jeg syntes dessuten at det var pinlig og banalt at vi skulle slite. Vi visste jo bedre!

Min kjære ektemann – (jada – vi er fortsatt gift – på 27 året faktisk) var egentlig utrolig tålmodig og støttende gjennom hele prosessen. I etterkant er det lett å se at vi hadde med oss bagasje fra våre respektive barndommer som vanskeliggjorde ting, og at vi hadde forskjellige forventninger til hvordan samlivet skulle fungere. Men jeg følte meg bare mer og mer utilstrekkelig og uelskelig (er det et ord?). Og hvis ikke jeg klarte hele denne ‘evige familie’ greia – hva var egentlig vitsen?

For å gjøre en lang historie kort (ja – jeg skal prøve å fatte meg i korthet…) , så kom det første vendepunktet da jeg leste (selvfølgelig) en bok som het ‘Believing Christ.’ Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde utviklet et personlig forhold til Frelseren, og at jeg ikke hadde noe begrep om frelsen og nåden. Det var for abstrakt for meg. ‘Kom til meg alle som strever, så skal jeg gi eder hvile’ (Matteus 11:28) Really? Hvordan da?

Jeg var litt mer sånn: ‘Gud hjelper de som hjelper seg selv’, liksom. Jeg prøvde å fikse alt på egen hånd, og det var ikke bare slitsomt. Det var umulig.

Å utvikle min egen tro skjedde ikke over natten. Det har tatt meg mange år, mye tårer, mye selvransakelse, dype fall og lange klatreturer opp igjen for å komme dit jeg er idag. Og jeg er langt fra ferdig. Å kunne si ‘Jeg tror’ eller ‘Jeg vet’ er èn ting. Å virkelig la det gjennomsyre hele tilværelsen noe helt annet. Har jeg funnet alle svarene? Nei. Lidelsens paradoks er fortsatt det. Kirkens historie har, i likhet med alle andre religioners og organisasjoners historier, noen mørke kapitler. Jeg klarer ikke å være perfekt på alle områder. (Ikke på noen, når jeg tenker meg om!)

Men jeg har mere roen nå. Jeg har større tillit til at min Himmelske Far faktisk er glad i meg, er glad i oss alle, og at det er en plan bak det hele. Bønn virker. Å studere (ikke bare lese) skriftene virker. Jeg kan være lykkelig. Og jeg kan bidra positivt. Og til syvende og sist handler det om kjærlighet. Med stor K. Å se hverandre som Han ser oss, og elske hverandre deretter.

Å forlate kirken var egentlig aldri noe reelt alternativ. Men en periode var det å bli værende nesten en uutholdelig tanke. Det er det ikke lenger. Jeg har valgt å bli. Og jeg har det bra.

Sykepleier eller pilot? Celine forfulgte den store drømmen som startet i all hemmelighet.

Navn: Celine Bjergaceline bilde

Bosted: Stavanger

Sivilstatus: Singel

Interesser: Fly, trene, elsker å lese, leser alt mulig!

Utdannelse: Halvferdig bachelor i sykepleie og toårig pilotutdanning

Jobb: Stuer for SAS Ground Services på Sola Flyplass, Stavanger

 

Du er utdannet pilot, fantastisk spennende! Hva gjorde at du valgte denne retningen?

Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg valgte å bli pilot, det er bare noe som sitter i magen på en.

Jeg har alltid vært utrolig fascinert av fly, flyplasser og alt som hører til. Som logistikk, skjermer, knapper, brytere osv. Min aller første arbeidsuke på ungdomsskolen var på en flyplass. Mamma jobbet på Trafikk på Sola og hun fikset utplassering for meg på forskjellige avdelinger på flyplassen.

Jeg begynte jo først på en helt annen studieretning, planen var å bli sykepleier. Men jeg trivdes ikke og begynte å undersøke alternativer i det stille. Jeg kunne ikke slutte på sykepleien før jeg hadde en ny plan. Jeg hadde alltid hatt et stort ønske om å bli pilot, men tenkte at det bare var noe for supermennesker. Så jeg holdt det for meg selv, ikke noe jeg proklamerte i det hele tatt. At jeg meldte meg opp til studiet holdt jeg også hemmelig. Jeg ville ikke si noe før jeg visste at jeg hadde bestått. Var en slags fail safe. Hadde jeg ikke fått den telefonen om at jeg var tilbudt en plass på skolen så ville ingen få trengt å vite noe heller. Ingen «skade» skjedd på en måte. Mamma og pappa skjønte ingenting da jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde dratt til Sandefjord og tatt og bestått opptaksprøven!

Wow!! Hvordan ble nyheten tatt imot?

De ble litt sjokkerte og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sagt noe. De var skeptiske til at jeg ville slutte på sykepleien og oppfordret meg til å fullføre studiet først.

Etter en måneds tid med overbevisning så var de med på laget. Jeg trengte deres støtte både mentalt og praktisk (spesielt økonomisk..).

  Kan du fortelle litt om studiene?

Jeg startet på studiene august 2012. Kullet var på 44 elever, kun 3 av oss var jenter. De fleste norske pilotene drar til USA for å ta utdanningen der. Jeg valgte å gå på en privatskole her i Norge, nærmere bestemt Sandefjord. Utdannelsen varer ca to år, kommer an på om man står på teorieksamener ved første forsøk. Vi har totalt 14 fag, noen lettere enn andre. Stå karakter er 75%. Andre forhold som spiller inn på hvor lang tid studiene tar er vær og vind, tilgang til fly og instruktører.

Utdanningen består av både teori og praktisk flyging. Vi har noe som kalles Progress» Check’s» som man må bestå før man får lov til å fortsette å fly. De fleste får muligheten til å fly solo etter ca 20 timer i luften. Flyging og teorien kjøres nesten parallelt. Har vi teoriuke så er vi på skolen fra kl 8-16 hver dag med 1-4 «progress tests» i uken. Stryker man mer enn 4 ganger blir man kalt inn for en prat og det blir diskutert om du har den nødvendige progresjonen eller motivasjonen for å fortsette. Har vi flyuke kan man bli satt opp på å fly anytime of the day.

Studiet er knalltøft men ikke umulig. Men man trenger en god del selvdisiplin og brennende motivasjon. Til folk som har spurt meg om det var vanskelig, så svarer jeg; Ja, men klarer jeg det, så klarer du det! 🙂

 Hva tenker du om å jobbe i et mannsdominert yrke

Det er et ekstremt mannsdominert yrke. Det er vel sånn ca bare 5% kvinnelige piloter på verdensbasis. Mannlige piloter og managementet ønsker seg flere kvinner i yrket. Årsaken til at det har blitt så mannsdominert tror jeg handler mer om interesseforskjeller enn egenskaper hos mann og kvinner. Jeg vil i alle fall påstå at kvinner er like godt egnet i cockpit som menn. For meg rent personlig har det aldri vært noe problem å skulle gå inn i et mannsdominert yrke, jeg har bare fått positive tilbakemeldinger fra mannlige piloter.

Har du fått noen spesiell type oppmerksomhet for ditt valg av yrke?

Jeg får en del oppmerksomhet. Folk er nysgjerrige på hvordan jeg havnet på skolen, de synes det er kult og spennende. Folk snur seg gjerne når de ser en kvinne i uniform. Jeg har kun fått en negativ kommentar, men det var rettet mot kvinner generelt. Hun sa at hun ikke ville sitte på fly med en kvinne bak spakene. Det var ikke et sted kvinner bør være.

Hva er det beste, skumleste og vanskeligste med å fly?

Det beste med å fly må være utsikten, frihets og mestringsfølelsen jeg får hver gang jeg er i luften. Å kunne se områder og landskap fra luften er helt fantastisk! Jeg blir aldri lei.

Mens jeg er oppe i luften så føler jeg at jeg ‘cheater’ tyngdekraften. Frihetsfølelsen kommer av at jeg rett og slett slipper alt jeg har i hendene, billedlig talt, og tenker kun på det som har med praktisk flyvning å gjøre. Er veldig befriende for man har liksom ikke plass til noe annet i hodet.

Mestringsfølelsen er helt fantastisk. Å få til noe du ikke fikk til leksjonen før. Å få til en perfekt landingsrunde. Fly til et helt ukjent sted kun ved hjelp av streker du har merket på et kart. Lese til en vanskelig eksamen og stå på første forsøk. Alt dette er vanvittig gøy og mestringsfølelsen som kommer i etterkant er en utrolig fin bonus.

Det skumleste med å fly er å tenke på alt som kan gå galt. F.eks. miste motorkraft, finne egnet sted til å nødlande, kollidere med fugl, miste radioen så man ikke hører instruksjoner fra tårnet og bakkekontroll osv. Overgangen fra å være passasjer til å sitte framme i cockpit og plutselig være «pilot in command» (PIC) var stor. En rimelig heftig omveltning! (Til gjengjeld er det nå skikkelig rart å være passasjer.)

Det vanskeligste med å fly er å «alltid ligge foran flyet». Dette betyr at du alltid vet hvor du er, hvor du skal, hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Er man ikke forberedt er det veldig lett å havne bakpå. Da er det flyet som bestemmer og ikke du. Flyet stopper ikke fordi du trenger en pause til å «catch up» med hva som skjer rundt deg. Kort fortalt, ikke mist oversikten! Å lære alle prosedyrene og sjekklistene utenat var helt klart også en utfordring, i alle fall i starten da alt var nytt for meg.

Hva er drømmejobben din?

Pilot på et mellomdistanse passasjerfly, hvor som helst i verden. Et eksempel på en mellomdistanse flyging er «melkeruten» til SAS: Stavanger-Bergen, Trondheim, Bergen- Stavanger. Med planlegging, brief og turnaround er man på vakt ca 10 timer. Jeg har også lyst til å jobbe som instruktør på klubb når jeg er hjemme.

  Du har vokst opp i kirken og dine foreldre er aktive medlemmer. Har du lyst til å dele noen tanker eller erfaringer om hvordan du fikk din egen tro?

At jeg er vokst opp i kirken ser jeg på som en stor velsignelse. Når det er sagt, så synes jeg også at det var en solid utfordring. Jeg gjorde ‘alt’ riktig. Jeg gikk i kirken hver søndag, jeg gikk på seminar, («bibelskole» ) jeg deltok på ungdomsaktivitetene hver uke og de fleste større arrangementene for ungdommene. Helt ærlig så seilte jeg på min families vitnesbyrd. Men jeg skjønte at det ikke kom til å vare. Det ble viktig for meg å finne ut av troen på egenhånd. Jeg så ikke meningen med å dra på alle aktivitetene i kirken hvis evangeliet ikke betydde noe for meg.

Veien til min personlige tro har blant annet gått via masse bønn, skriftstudium og samtaler med mennesker i og utenfor kirken. Jeg var rundt 15 år da jeg kunne si at troen og vitnesbyrdet var mitt eget. Det skjedde ikke via en stor WOW-opplevelse, det kom gradvis. Troen var ikke sterk, men innerst inne visste jeg at det var sant. Helt trygg på min tro og vitnesbyrd ble jeg ikke før nærmere 20 årene. Det å få sitt eget vitnesbyrd er ikke et prosjekt man blir ferdig med, det må konstant jobbes med. Sånn har det i alle fall vært for meg.

Hvordan er det å være ung mormonkvinne i 2015? Hva synes du er mest utfordrende? Hva gir deg mest glede?

Det jeg synes er utfordrende må være at jeg føler meg i mindretall. Det er jo ikke akkurat så mange av oss, og hvert fall ikke i Norge. Gapet mellom våre normer og andres, blir på enkelte områder bare større og større. Et eksempel er klassikerne «sex, drugs, and alcohol». Vi lærer at sex hører til ekteskapet. Alkohol og narkotika nytes ikke, her er det avhold som gjelder. Jeg har møtt varierte holdninger når andre blir oppmerksom på mine normer. Mange opplever nok reglene som absurde.

Det som gir meg mest glede er at jeg har funnet en slags indre fred og ro som jeg ikke har funnet noe annet sted. Og tro meg, jeg har prøvd. Å kunne dele min tro med andre som ønsker å høre og lære, gir en utrolig god følelse. Min egen tro får en fornyet kraft på en måte. Jeg er stolt og takknemlig for å være en mormonkvinne.

Om sitt arbeid med kvinner og barn i India, på Ullevål sykehus og i kirken. Men den viktigste kvinnen i sitt liv, har hun mistet

Navn: Inger-Marie Herheiminger marie 1
Bosted: Oslo
Sivilstatus: Gift
Interesser: Familie, Løpe, yoga, kunst, musikk, venner, film, en god bok og
reise.
Utdannelse: Helsesekretær, Legemiddel konsulent, Hjelpepleier,Barsel- og
Barnepleier
Jobb: Ullevål sykehus, barnepleier på Føde-Barsel

Du jobber på Ullevål sykehus som barnepleier på føde-barsel avdeling. En
jobb hvor du kommer tett på kvinner i en veldig sårbar tid. Kan du fortelle
litt om yrket ditt?
Jobben min er spennende, utfordrende og krevende. Ingen dag er lik og
man vet som regel ikke hva som venter en når vakten starter. Siden det er
en akutt avdeling, kommer det inn pasienter hele døgnet. Kvinner i ulike
familiesituasjoner, nasjonalitet og fra forskjellige sosiale lag. En av mine
oppgaver er å assistere under fødsel. Når et par venter sitt første barn er det
en spesiell spenning i rommet. Å kunne få lov til å være med på fødselen er
spesielt, rørende og flott. Når vakten er over har jeg ofte gått hjem og lurt på
hvordan det går med den nybakte familien.
Jeg har også opplevd akutte situasjoner hvor helsetilstanden til den gravide har
forverret seg eller at en vordende mor ikke kjenner bevegelse og liv fra barnet
i magen. Det er veldig tøft dersom det blir påvist at barnet ikke lever. Da er det
viktig med gode kollegaer som man kan ha samtale og dele erfaringer med. Der
føler jeg at avdelingen hvor jeg jobber på er spesielt flinke med hverandre. Vi
har et godt samhold og hjelper hverandre i alle situasjoner. Dette gjør at vi yter
den beste service, veileding og støtte vi kan for fødekvinnen. Før fødsel, under fødsel og i barseltiden.
Å jobbe med kvinner og barn i en utsatt posisjon har du også gjort i en helt annen del av verden. Kan du ta oss med til ditt opphold i India hvor du arbeidet som frivillig på et hospice og barnehjem? Hvordan forberedte du deg til reisen? Hva gjorde denne reisen med deg som menneske?
Forberedelsen startet egentlig fra jeg var barn vil jeg si. Foreldrene mine er gode
eksempler på uselvisk tjeneste. Deres forbilde har gjort at jeg også har ønsket
å gjøre noe for andre. Som 14 åring ble jeg tatt med på Alternativ Jul, som er
drevet av Henning Holstad. Der serverte vi mat, kaker, drikke og snakket med
gjestene. Mamma meldte seg alltid frivillig på kjøkkenet. Hun var veldig flink
med matlagning. Som ungdom husker jeg mamma snakke om Moder Teresa.
Hun fasinerte meg og hennes arbeid gjorde inntrykk.
For 6 år siden var jeg midt i en skilsmisse og livet var veldig vanskelig. I denne
perioden hadde jeg en fantastisk sjef som viste meg omtanke og forståelse. Jeg
fortalte henne om mine planer om å reise til India og hun oppmuntret meg til
å gjennomføre reisen. Hun hadde selv vært i India på en backpacker tur som
ung. Det viste seg at reisen kom til å endre livet mitt og gi meg nye ønsker og
drømmer.

Det var mage forberedelser for å kunne reise til India både praktisk og mentalt.
Jeg søkte om visum, tok vaksiner og sendte brev til Moder Teresas organisasjon,
Missionaries of Charity. Jeg brukte tid på å lære mer om Moder Theresa.

Jeg leste at hun ble født i Makedonia og fikk navnet Agnes Gonxha Bojaxhiu.
Hun gikk på en katolsk grunnskole og ble sterkt påvirket av jesuittmenigheten
Jesu hellige hjerte. Som 12 åring følte hun kallet om å leve et religiøst liv og
bestemte seg for å bli nonne når hun var 18 år. Hun sluttet seg til den irske
nonneorden Loretosøstrene og tok da navnet søster Mary Teresa. Hun ble sendt
til Calcutta hvor hun jobbet som lærer. Etter 20 år fikk hun et nytt kall som ville
forandre hennes liv. Hun satt på et tog fra Calcutta til Himalaya hvor Kristus
snakket til henne. Han sa at hun skulle slutte å undervise. Hun skulle jobbe
i slummen og tjene de fattige, syke, døende og små barn med en brennende
kjærlighet. Hun grunnla da ordenen Missionaries of Charity.
Nervøsiteten kom like før jeg skulle dra, jeg ante jo ikke hva jeg bega meg ut
på. Jeg hadde ikke reist alene tidligere. Det var ingen som skulle møte meg eller
ta meg i mot. Hele oppholdet var basert på noe jeg selv ønsket å gjennomføre.
Kvelden jeg kom frem var jeg veldig spent. Jeg tok en taxi fra flyplassen til
hotellet. Det var mørkt, nesten svart ute. Jeg kjente lukten av krydder, varme og
søppel. Jeg må innrømme at jeg angret litt med en gang. Selv om jeg var godt
forberedt, så følte jeg meg litt utrygg.
Jeg møtte opp på et lokale dagen etter hvor jeg ble registrert og ble plassert på
et barnehjem. Min oppgave ble å undervise 12 barn i alder 5-7 år i engelsk,
sammen med en annen indisk dame som også jobbet som frivillig. Vi sang,
lekte, serverte mat og vasket tøy og senger. Det føltes godt å være der, selv
om det bare var for en kort tid. Jeg må innrømme at jeg ble veldig glad i et av
barna. En liten jente på rundt 5 år. Hun smilte alltid til meg. Jeg tenker fortsatt
på henne i dag.
Etter barnehjemmet valgte jeg å jobbe på Kalighat, home for the dying. Dette
var et tidligere Hindu Tempel for gudinnen Kali. Nå var det et gratis hospice for
de fattige. Her var det er en avdelig for menn og en for kvinner. Jeg jobbet på
avdelingen for kvinner med ukjente diagnoser. Jeg vasket klær, sengetøy, delte
ut mat og medisiner til kvinnene. Jeg forsøkte å vise omsorg og omtanke ved å
sette meg ned å kommunisere. Det var en vakker ung jente der som jeg forsøkte
å motivere til å bevege seg. Jeg og en annen frivillig kvinne løftet henne opp i
hver arm slik at hun måtte bevege bena bortover gulvet. Det var tøft siden hun
ga seg så lett, bare etter noen få skritt. Hun hadde ingen ønske om å leve. Jeg
lurte på hva slags skjebne som lå bak. Hun var kanskje 17-18 år.
Under oppholdet ble jeg kjent med flere andre frivillige fra hele verden. Vi
hadde alle en ting felles, Moder Teresa. Hennes eksempel. Hennes drivkraft.
Hennes ønske om å hjelpe andre.
Så kom dagen jeg skulle reise hjem. Jeg var forberedt på at det ville komme en
reaksjon, men kanskje ikke at den skulle bli så sterk. Jeg husker jeg satt inne på
toalettet og gråt helt til flyet skulle gå. Alle inntrykkene og følelsen kom. Jeg
følte en seier over at jeg hadde klart å gjennomføre turen, siden jeg ikke er av
den tøffe typen. Jeg lærte at selv om man bare hjelper noen få mennesker, så
er det med på spre kjærlighet til disse menneskene. Jeg var selv i en skilsmisse
og ved å tjene andre lærte jeg å sette andre før meg selv. Mine utfordringer og
vonde følelser ble på en måte helbredet ved å tjene.

Minnene og følelsene kommer raskt tilbake bare ved tanken på reisen til India.
Ønske om å reise tilbake er sterkt. Jeg ble veldig glad i landet og menneskene
der. Jeg håper jeg kan ta med familien min en dag til Kolkata- Calcutta.

Du har gitt av deg selv til andre kvinner i ulik alder, men den viktigste
kvinnen i ditt liv, din mor, har du mistet. Hvordan taklet du denne
tragedien og hvordan lever du med savnet?
Mamma døde etter kort tid med sykdom. Det var en veldig aggressiv kreft type
hvor hele kroppen ble rammet. Det tok ca 2 mnd fra legen oppdaget at hun
var syk, til hun døde. Jeg var bare 21 år og var veldig nær og avhengig av min
mor. Sjokket var så stort at jeg satte spørsmål ved alt. Jeg husker jeg kjørte på
Mosseveien inn til Oslo bare noen dager etterpå. Jeg gråt og ropte inne i meg.
Hvorfor henne og ikke meg! Det var sånn jeg følte det.
Kaos fulgte meg i mange år. Jeg la følelsene og sorgen vekk. Jeg trakk meg
vekk fra kirken, evangeliet og Gud. Denne perioden varte i mange år, jeg levde
et liv i nuet. Men dette livet ga meg ingen ting, bare konsekvenser av dårlige
valg.

Så kom det et «vindu» som jeg kaller det. Det åpnet seg en mulighet til
forandring. Jeg forstod at dette var min mulighet. Jeg fikk et ønske om å finne
tilbake til Inger-Marie. Til en bedre utgave av meg selv. Det var som å begynne
på et puslespill. En og en brikke. Det tok tid, og på veien ble det ganske tøft. Jeg
bestemte meg for at uansett hva som skjer, så skulle jeg holde ut og ikke gi opp.
Jeg ønsket å se på min tidligere tro med nye øyne. Jeg studerte Mormons bok
på 5 mnd. Jeg husker jeg ba en bønn, en bønn til Gud om tilgivlse. Den følelsen
jeg fikk da jeg var ferdig, er den største åndelige opplevelsen jeg har hatt. Jeg
følte at jeg ble tilgitt og alle vonde følelser ble tatt bort. Jeg fikk en sterk tro på
Jesus Kristus, om hans liv her på jorden og hvorfor han ble født og døde for våre
synder. Mine følelser rundt mammas død kom også opp. Jeg fikk en ro. En total
ro og indre fred.
Din mann kjenner til sorg, han er selv enkemann med to voksne barn.
Hvordan traff du han? Hvordan binder erfaringene deres sammen?
Øyvind og jeg ble kjent gjennom Facebook hvor jeg sendte han en sang som jeg
er veldig glad i. Jeg visste at han var blitt enkemann 3 år tidligere etter ca 20 års
ekteskap, og at han hadde to voksne døtre. Vi begynte å skrive til hverandre, det
ble mange og lange mail. 2 mnd senere bestemte vi oss for å gå på en date, det
ble mange dater 😉
Vi snakket om alt i livet, delte våre erfaringer og vi var åpne om svakheter og
styrker. Jeg fortalte om mamma. Om hennes store kjærlighet som hun delte
med alle. Den kjærligheten har hun etterlatt oss i arv. Øyvind har også opplevd
lik kjærlighet, fra sin tidligere kone som gikk bort etter langvarig kreft sykdom.
Hennes kjærlighet har også gått i arv, til Øyvind, begge døtrene deres og til
familie og venner. Det setter spor og savn. Vi har begge brukt tid og lært å leve
med savnet.
Måten jeg har blitt tatt i mot av Øyvind sine døtre og hans utvidede familie
på, har rørt mitt hjerte flere ganger. Selvfølgelig har det vært mange følelser
og jeg tror alle trengte å bruke tid. Men den kjærligheten jeg har følt har vært
overveldende. Øyvinds døtre han vist meg åpenhet og vennskap, noe jeg setter
så stor pris på. Mer enn det jeg kan uttrykke med ord.
Når jeg ser tilbake på livet mitt så er jeg utrolig takknemlig for min familie, og
mine søsken har alltid vist meg kjærlighet og respekt. Mitt forhold til pappa har
vokst de siste årene, han er blitt litt mamma og pappa i en. Vi kan snakke om alt,
pappa har vært min klippe gjennom vanskelige og gode stunder. I mitt ekteskap
med Øyvind har jeg lært å elske ubetinget, det har han vist meg ved eksempel.
Jeg føler jeg har fått alt jeg en gang ønsket som en ung jente.