Et ekko fra Aurlandsdalen: «Se deg tilbake»

Innhyllet av dalens lune vegger fulgte vi elven som snodde seg gjennom landskapet. Høstfargene gnistret i solen og enkelte steder tok vannet fargen og speilte åskammen.

Lårene dirret og skuldrene begynte å merke byrden av ryggsekken. Venninnen min og jeg tok en pause. Jeg snudde meg. Jeg så bakover. Betraktet det som hele tiden hadde ligget i ryggen på meg mens jeg gikk.  Jeg mistet nesten pusten over den slående vakre naturen. Øynene knep jeg igjen for solen blendet så sterkt i ansiktet. Jommen var vi ikke alene heller, flere turfolk var å skimte i det fjerne.

Så kom en tanke til meg som lyn fra klar himmel: «Du må se deg tilbake»  

Sekken min var tung og jeg var sliten. En god metafor for perioder i livet mitt, fant jeg ut mens jeg gikk. Ting har vært håpløst, jeg har grått mine tårer. Mørkt. Hvor er lyset når jeg trenger det?! Borte.

«Se deg tilbake».

Ja, der er det. Lyset har vært i ryggen min hele tiden. Noen ganger bak en tung sky. Andre ganger svakt gjennom disen. Men jeg har også erfart solens kraft rett i ansiktet så sterkt at jeg måtte knipe øynene igjen. Jeg husker det nå. Så godt å gjøre det.

Vi fortsatte å gå, venninnen min og jeg. Sekken min var fortsatt tung og jeg var sliten.

«Se deg tilbake».

 Ja, der er det. Det vakre landskapet har vært i ryggen min hele tiden. Så mye vakkert jeg hadde i bagasjen min. Så mye å være takknemlig for. Så mange velsignelser. Så mange gleder. Så mange minner. Så mange gode erfaringer. Aktiviteter jeg har iverksatt. Jeg husker det nå. Så godt å gjøre det.

Vi fortsatte å gå, venninnen min og jeg. Sekken min var fortsatt tung og jeg var sliten.

«Se deg tilbake».

Ja, der er de. Mennesker har vært i ryggen min hele tiden. Jeg er ikke alene. Jeg har så mange nære og kjære i livet mitt som vil meg vel. Som vil løfte sekken og dele på byrden. Som gjør livet fantastisk å leve. Som gjør meg glad hver dag.  Slektninger har lagt et fundament for meg. Så takknemlig jeg er til de som har gått foran. Som har brøytet vei og tatt valg som har vært med å forme mitt utgangspunkt for livet. Som har gitt meg en arv å forvalte. Jeg husker dette nå. Så godt å gjøre det.

Vi fortsatte å gå, venninnen min og jeg. Jeg kunne se målet og sekken min var lettere.

«Se deg tilbake.»

Og bruk kraften i det du finner som hjelp til å se det gode i morgendagen. Til å spre deg utover med energi og pågangsmot.

-Eline

Et vindu å betrakte livet gjennom

Jeg har valgt å kalle denne bloggen «et vindu å betrakte livet gjennom«. Alle hus har vindu. I overført betydning så har jeg mitt eget vindu å betrakte livet gjennom. Mitt lille hjørne i verden som jeg prøver å gjøre det beste ut av. Når jeg titter INN i vinduet mitt, ser jeg min historie. Mine røtter. Mine følelser og tanker. Når jeg titter UT av vinduet ser jeg hverdagen. Nye historier som dannes. Nye impulser, bekjentskaper og betraktninger som påvirker meg.

Jeg har flyttet tilbake til mitt barndomshjem som har vært i familiens eie siden 1935. Mine barn er 5. generasjon som bor her! Jeg vil samle og formidle noen av historiene som hadde funnet sted mellom husets fire vegger. Jeg ville ta vare på nye minner og fortellinger som vi selv er med på å skape. Men dette er ingen»slektsforskerblogg.»            

Jeg vil skrive om betydningen av samhold på tvers av generasjoner og familielivet generelt. Det var en generasjonsbolig som vi flyttet inn i . Mine foreldre bor i 2.egt, storebror bor der i helgene. Storesøster, eldst av 7 søsken,  har bygget hus «i hagen». Selv har jeg mann,  4 barn og en stor utvidet familie. Men dette er ingen «familieblogg»

Jeg har lang fartstid innen menighetsarbeid i kirken min. Jeg vil skrive om trosspørsmål gjennom ulike innfallsvinkler, erfaringer og betraktninger som beriker meg. Jeg vil også skrive om kvinner i kirken min med en spesiell livshistorie. Men dette er ingen religionsblogg .

Jeg har også lang fartstid som elev og mor på steinerskolen/steinerbarnehagen. Jeg vil også her dele noen erfaringer og betraktninger.  Men dette er ingen antroposof-blogg

Jeg håper denne bloggen vil inspirere til å ta vare på slektshistorie og familielivet. Til å skape et rom for undring og aksept for ulikheter.

God lesning!

-Eline

Å finne ro

På brygga vår, der jeg har vært hver sommer siden barndommen, kan jeg sitte å bare stirre ut i luften. Lytte til bølgeskvulp og kjenne vinden dra i ansiktet. Jeg kan observere skyene som farer forbi eller krabbene langt der nede. Solnedgangen over Kolsåstoppen får meg til å smile og fyller meg med takkemlighet og ettertenksomhet. Årets nyinnkjøpte hengekøye drar meg inn i drømmeland.

På brygga finner jeg roen meg, selv om det ikke er ro rundt meg. For stedet ligger rett under motorveien. Der durer biler, busser og lastebiler. Syklister suser forbi og «myke trafikanter» skravler i vei. Lyden går rett ned til meg, der jeg nyter «stillheten».

Mens jeg satt på brygga forleden dag, funderte jeg på dette bildet som kom til meg. At jeg kan føle en ro i meg selv, selv om det er bråkete rundt meg. At det er viktig å søke etter ro, i en travel tid.

Jeg har akkurat startet i nye jobb. Barna er tilbake på skolen og aktiviteter. At det er hektiske uker, er ikke å underdrive! Selv når det koker, tror jeg det er viktig å ha noen stunder hvor man finner stillheten. Kjenne etter om man er på rett kurs, trengs det å gjøre noen justeringer? Lukke øynene. Puste.

Gunhild Stordalen, en kvinne som virkelig imponerer meg, nevnte i et intervju med VG at hun blant annet hadde blitt mer bevisst betydningen av yoga, meditasjon og mindfulness. Jeg er ikke ekspert på noen av delene, min «greie» er bønn. Jeg tenker at alt egentlig overlapper hverandre. Felles nevneren er at man tar et skritt tilbake og innover. Er stille.

Jeg har hatt noen perioder i livet mitt som har vært veldig intense. Der jeg har vært svært usikker på valg og retning. Omstendigheter har tynget meg dypt inne i hjerterota. Jeg har oppsøkt stillheten/bønn/meditasjon/mindfulness i slike urolige stunder. Både fysisk som å være ute i naturen, men også innover i meg selv.

Jeg har opplevd at ved å gjøre dette, har jeg fått tanker som har hjulpet meg. Styrket meg. Jeg har fått noen nye perspektiver og tåken har letnet. Omstendighetene er kanskje de sammen, men jeg har endret måten å forholde meg til det på. Jeg har funnet en ro i meg selv, selv om det har vært urolig rundt meg.

-Eline

 

Til topps i eget liv

Gaustatoppen= helt magisk! Jeg gikk den for første gang i sommer. Det spesielle med Gaustatoppen er at man ser målet hele tiden. Du ser toppen fra bunn i bakken ved parkeringsplassen, det er bare å gi gass.

 

 

 

 

 

I overført betydning så tenkte jeg på tematikken «mål i sikte» knyttet til eget liv. Hvor viktig det er å sette seg mål i hverdagen. På jobben. I familien. Trening. Som religiøs, gir tema også en tilleggs dimensjon. Jeg er ganske god på kortsiktige mål. Det jeg kan gjøre unna i et jafs mens jeg»har kick». Langsiktige mål er vanskeligere. Når jeg nærmer meg slutten på et prosjekt og jeg er veldig fornøyd over eget driv, hender det ikke sjeldent at futten går ut og målet blir nådd senere enn antatt..

Jeg opplevde noe som illustrerte dette på turen til Gaustatoppen. Jeg var med som ungdomsleder, til sammen var det ca 70 jenter og damer fra kirken min som satte i marsj. Jeg hadde et bra driv og passet på jentene mine som lå langt fremme. Noen lå lengre bak, så jeg pendlet litt frem og tilbake mellom gruppene. Ca 15 min før toppen tetnet det seg til med folk. Jeg irriterte meg (ikke så mye da) over å måtte gå bak andre som sinket tempo og jeg ville tøffe meg litt for jentene som lå foran ved å komme raskt frem. Jeg gikk derfor av stien og fulgte min egen «offpiste løype»

 

 

 

 

 

 

Den siste biten er bare steinrøys og beina var rimelig tunge. Jeg hadde ikke gått veldig langt før en av jentene, som hadde ligget bak meg, plutselig jogget forbi! Hun hadde fulgt stien hele veien og nå jogget hun altså forbi meg med fornyet superkrefter. Også jeg som skulle ta en short cut!! Det var altså denne nydelige spirevippen som kom først til toppen, ikke meg som skulle gå min egen vei og være smart…

Men jeg kom tilslutt frem til målet jeg også og jubelen var stor! Enda større da jeg i allefall slo søsteren min, haha!

På toppen var det en helt fantastisk utsikt. Med sine 1883m.o.h. raget fjellet høyt over landskapet og man kan se 1/6 av Norge. Jeg var så glad for å være der sammen med søsteren min. Datteren min. De andre jentene jeg var leder for. De andre voksne jeg var leder sammen med. Tyskeren med det gedigne kameraet på magen. Den lille gutten som gråt fordi han var sliten. Den gamle damen med vandrestav å støtte seg på. Den utrente mannen som gispet etter luft. Den søte hunden. Nedlenderen som jogget opp og ned i rekord fart. Babyen i bæresjal. Jeg har aldri vært i fjellet med så mange mennesker samtidig!

Det kule var at alle sammen, i hver sin form og farge, skulle på toppen. Jeg heiet på dem. Jeg gledet meg over å dele den storslagne naturen og felles måloppnåelse med folk jeg var glad i og ikke kjente i det hele tatt.

De eldste jentene på leiren, ungdomslederne, hadde fått i oppgave å støtte de yngre jentene som trengte motivasjon. Og som de sto på. De sang sanger, bar sekker, stilte spørsmål, holdt i hånden, dyttet i ryggen og pushet de fremover med smil og godt humør. På den måten vil jeg tro de glemte sine egne tunge bein og slitne lår.

Jeg tror vi har synlige og usynlige hjelpere for å nå målene i livene våre. Noen ganger er det vi som hjelper, andre ganger mottar vi hjelp. Til de hverdagslige og korte målene, til de lengre og overordnede. Hjelp til å flytte beina. Reise oss når vi faller. Komme tilbake på stien. Snøre skoen. Bære sekken. Dette er et samarbeid, påtross av hjelp må det være et personlig ønske til stede for å nå målene.

Vi skal alle til topps i eget liv. Hva dette innebærer vil være individuelt. Vi kjemper oss dit i eget tempo og med de avstikkene som livet byr på. Men alle skal med!

-Eline

GOD´S HIDDEN TRIBUTE TO MOTHER EVE

«Grasrota», dvs vanlige folk som meg, er menighetens talere under gudstjenesten/nadverdsmøte. Her følger et utdrag.

GOD’S HIDDEN TRIBUTE TO MOTHER EVE: THIS WILL CHANGE THE WAY YOU SEE WOMANHOOD

Av Dustin Phelps, oversatt med tillatelse av Sidsel Amundsen

«Morsdagen er rett rundt hjørnet, og jeg har tenkt en del over den store innflytelsen kvinner har hatt i livet mitt. Det er vondt å tenke på hvordan man gjennom historien har hevdet at kvinner er mindre verdt enn menn, og at Gud mener det samme. Det er også vondt å tenke på at mange kvinner selv har lurt på hvilken plass de har i Guds plan, og om han virkelig mener at døtrene hans er av like stor verdi som sønnene.

Så i dag vil jeg fremlegge for dere det kraftigste beviset jeg noen gang har funnet på at Gud alltid har hatt et mer storslagent syn på kvinner enn vi har kunnet fatte ut ifra oss selv.

Jeg tenker på et av de mest kjente skriftstedene om Moder Eva. Det aktuelle verset er av mange blitt brukt for å bevise at kvinner er mindreverdige, men som dere vil forstå, er det tvert imot en hyllest til Eva og alle kvinner. Da jeg oppdaget dette, fikk jeg en enda dypere respekt for kvinner og tenkte at vi bare så vidt begynner å forstå den fantastiske visjonen Gud har for kvinnen og hennes rolle i Kirken og i samfunnet.

Men før jeg gjør det, er det noe jeg må poengtere.

Den oppdagelsen jeg nå skal fortelle om, blir mye mer fascinerende om man har litt bakgrunnskunnskap. Derfor ber jeg dere om å lese litt grundigere enn vanlig og få med dere hele teksten min. Jeg lover at det vil lønne seg!

Innledning

Da min kone Brittney var gravid med vårt første barn, spurte selvfølgelig alle hva han skulle hete. Da de fikk vite at mellomnavnet hans skulle være Ebenezer, så folk litt spørrende ut. “Skal dere kalle ham opp etter Ebenezer Scrooge?!» (Fra A Christmas Carol) De trodde vi spøkte og mente at han kom til å bli hetende “Scrooge” resten av livet. Men faktum var at det handlet verken om et plutselig innfall eller en forkjærlighet for Charles Dickens.

Som vi skal se, har Eben-Ezer, et hebraisk uttrykk fra Bibelen, en spesiell åndelig betydning.

Vi kan lese i Det gamle testament at en enorm filisterhær på et tidspunkt angrep Israel. De var så overlegne i styrke at folk forsto de var dømt til fullstendig ødeleggelse hvis ikke Herren grep inn. Derfor gikk de til profeten Samuel og tryglet ham om å be Herren spare livet deres. Det gjorde Samuel, og Herren kom dem til unnsetning. Med hans hjelp klarte de israelske soldatene mirakuløst å bekjempe filisterhæren til tross for sin underlegne styrke.

Med denne seieren friskt i minne reiste Samuel et monument på slagmarken og kalte det “Eben-Ezer” (som betyr Hjelpesten) og sa: «Hittil har Herren hjulpet oss».

Samuel var nemlig redd for at folket skulle glemme hvordan de hadde vunnet. Han tenkte de kunne ta seieren til inntekt for seg selv. Profeten ville at de aldri skulle glemme at det bare var på grunn av Herrens hjelp at de hadde overvunnet fienden. Og hvis de skulle håpe på hans velsignelse og beskyttelse i fremtiden, måtte de fortsette å stole på ham.

Dere har kanskje hørt den kjære salmen «Come Thou Fount of Every Blessing» og lurt på hva forfatteren mente da han skrev: «Here I raise my Ebenezer. Hither by Thy help I´m come.» Nå vet dere det, i hvert fall. Og da kan vi se nærmere på min oppdagelse.

For et års tid siden ble jeg bedt om å tale på et arrangement i Hjelpeforeningen. Emnet var «Kvinnens guddommelige rolle». Som mann følte jeg meg ganske ukvalifisert for oppgaven og utrygg ved tanken på å skulle tale over et så stort tema –  særlig når det var kvinner jeg skulle snakke til.

Jeg var rett og slett ikke særlig høy i hatten. Mens jeg forberedte meg, tenkte jeg på Moder Eva, alle kvinners stammor. Et par år før hadde jeg skrevet en artikkel om hvordan budskapet i 1. Mos 2:18 av kulturelle grunner var blitt misforstått og forvrengt gjennom århundrene. Der står det: «Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.»

Jeg tenkte på den artikkelen jeg hadde skrevet før og nok en gang på 1. Mos 2:18 og bestemte meg for å se nærmere på om oversettelsen fra hebraisk kunne sette meg på sporet av noe. Jeg var interessert i det hebraiske ordet som var oversatt til “medhjelp», spesielt første del av ordet, «med» (eng. help meet).

Men da jeg gikk til den originale hebraiske versjonen, ble jeg mer oppmerksom på ordet «hjelp». Jeg la merke til at når Gud sier at Eva skal være en (med)“hjelp” for Adam, brukes ordet “Ezer” på hebraisk.

Vent litt. Ezer … som i Eben-Ezer? Ja, det var det samme ordet.

Hvis det ikke hadde vært for historien om Eben-Ezer, ville jeg ikke ha tenkt mere på det. Men jeg ble plutselig veldig nysgjerrig.

Jeg slo opp på ordets betydning og opprinnelse og fant ut at noen forskere knytter ordet «Ezer» til to grunnbetydninger. En betyr styrke og en annen refererer til redning, frelse og forsvar. Jeg lette videre etter “Ezer” i den hebraiske teksten og fant at ordet blir brukt tjuefire ganger i Det gamle testamentet.

Det som er spesielt, er at det alltid blir brukt i en militær kontekst (bortsett ifra når det refereres til Eva), og nesten hver gang blir det brukt for å beskrive Gud som Israels guddommelige hjelper og beskytter.

Det er det samme ordet som blir brukt for å beskrive Eva.

Mange kvinner har skrevet til meg og sagt at de alltid har følt seg mindreverdige  på grunn av dette bibelsitatet. De synes det høres ut som at Gud ser på kvinnen som en slags annenklasses «assistent».

Men her var det et sikkert bevis på at det var samfunnet som hadde lagt sin egen uvitenhet inn i verset.

Eva beskrives med et ord som over alt ellers i Det gamle testament blir brukt i en av to sammenhenger. Enten 1) for å beskrive Gud når han kommer for å stå sammen med Israel mot deres fiender eller 2) når andre nasjoner kommer for å marsjere sammen med Israels soldater når de står overfor en fiende.

Derfor har ikke ordet “Ezer” som blir brukt for å beskrive Moder Eva som en (med)»hjelp» for Adam noe å gjøre med en mindreverdig assistent eller hushjelp.

Et ord som brukes for å beskrive Universets skaper som frelser, styrke og “Israels Hjelper», kan ikke ha noen nedverdigende betydning. Gud velsigner sitt folk, han har kjærlighet og omtanke for dem, han står ved deres side …, men han er ikke underdanig.

I Det gamle testamentet blir Herren beskrevet som en Ezer når Israel er for svak til å møte fienden alene. Andre nasjoner blir også beskrevet som det når de hjelper Israel med å bekjempe fiendene.

Så også med Eva. Eva betegnes som en Ezer når Gud forstår at Adam ikke greier det alene. Eva var en Ezer fordi hun var Adams første allierte og venn og hans partner i kampen mot det onde og for å iverksette Guds hensikter med jordelivet.

Derfor er akkurat det verset som har vært brukt for å vise at kvinner er mindreverdige, egentlig en hyllest fra Gud til sine døtre. Det er sannelig på tide at vi erkjenner og tar til oss Guds eget bilde av kvinner.

Det skjer spennende ting i vår tid. Kvinner overalt i verden er i ferd med å reise seg, og Kirkens kvinner må selv reise seg og øve innflytelse. Neste gang du leser 1. Mos. 2:18 og får tanker om en underdanig hushjelp, skal du derfor tenke på en kriger med et trukket sverd. Tenk på en som kan gjøre forandringer. Tenk på en leder. Tenk på en tante, en søster, en datter, en venn, en mor, en hustru, en leder i Unge Kvinner eller en søndagsskolelærer

Deres innflytelse har forandret meg, og den har forandret mennesker dere har kommet i kontakt med. Takk for at dere er en Ezer. Takk for deres tjeneste, for deres stemme, for deres lederskap, for deres mot og ofre.

Vi greier oss ikke uten dere.»

20180804_221832.jpg

Kan påskens budskap også være et symbol på sykluser i vårt eget liv?

Våren 2015 fikk familien den sjokkerende nyheten om at søsteren min var alvorlig syk. I denne surealistiske perioden kom jeg over en fortelling på bloggen til Joanna Bjerga som heter «Den hellige uken». (Her finner dere også originalversjonen på engelsk) Den berørte meg dypt på flere plan. Frem til da hadde jeg ikke reflektert så mye over påskens budskap bortsett fra det helt sentrale og «åpenbare». Men fortellingen satte i gang noen nye tankeprosesser og bilder:

Kan påskeuken også fortelle om, eller være et symbol på, sykluser/hendelser i vårt eget liv? Vi kjenner til bibelhistoriens hellige uke. Men hva med vår egen? Palmesøndag med vind i seilene, livet går som det suser. Skjærtorsdag og seilene rakner. Sorg og konflikter. Langfredag, byrdene som føles alt for tung til å bære. Korset kjennes utholdelig tungt. Vi faller. Steinen blir rullet for og livet slik vi kjente det på palmesøndag er begravet.  Vi famler i mørket. Arr etter sår som sitter dypt. Men påskemorgen kommer. Alltid. «Bær din byrde som best du kan. Tilgi. Stol på mørket. Husk for all del å tilgi. Hvis ikke kan det ta lang tid før morgenen kommer. Men samme hvor lang tid det tar, sa han. Samme hvor smertefull din langfredag er, samme hvor mørk din påskeaften er, vil jeg være der hvert øyeblikk, med et løfte om en strålende påskemorgen»

 

 

 

 

 

Siden 2015 har jeg flere ganger hatt min «langfredag». (Før 2015 også, selvfølgelig) Noe som er like vondt, er å se mine nærmeste venner og familie bære et kors jeg er redd skal knekke dem helt. En byrde så tung at det blir umulig å reise seg igjen. Denne fortellingen ga meg noen perspektiver som styrket meg. Jeg delte «Den hellige uken» med familien da søsteren min ble syk. Nå som vi går inn i påsken, har jeg lyst til dele den med dere. (Med tillatelse fra Joanna Bjerga) _______________________________________________________

Den hellige uken. 

Av Carol Lynn Pearson. Oversatt av Johannes Bjerga.

«I returadresse-feltet stod det ganske enkelt: «Din venn Jesus».

Jeg hadde aldri fått en så direkte henvendelse fra ham før, og hendene mine skalv da jeg åpnet konvolutten.

Du er herved invitert

til å være med på en reise til Det hellige land

for å oppleve den hellige uken.

Jeg vil banke på.

 Svar utbedes.

Jeg tok selvfølgelig i mot invitasjonen, overveldet av ærefrykt.

Da det banket på, gikk jeg bort og åpnet døren. Foran meg sto Herren i egen person.  Han rakte hendene sine mot meg.

-Jeg er klar, sa jeg smilende.

-Det er det ingen som er, sa han smilende tilbake.

Jeg så meg rundt etter bilen eller turbussen.

-Denne turen går til fots, sa han.

-Hvor er de andre, spurte jeg.

-Denne turen tar man alltid alene, svarte han. -Alle unntatt meg. Det er et enkelt opplegg. Jeg går først. Du følger etter.

-Skal vi til Det hellige land, spurte jeg, mens jeg så på de velkjente stiene jeg hadde gått på, hver dag, år etter år.

-Det er ikke noe land som er mer hellig enn dette, svarte han.

-Men det er den hellige uken vi skal oppleve? Jeg håpet jeg ikke hadde misforstått.

-Det er det, svarte han. Den hellige uken. Vi skal begynne her, med palmesøndag.

Jeg så dit han pekte, rede til å se bildet av en triumferende innmarsj til Jerusalem, Herren som ble ønsket velkommen med viftende palmegrener og blomster, en storslått markering.

-Men det er jo meg, sa jeg i det jeg så på det som skjedde foran meg. –Det var i forrige uke, da jeg fikk den utmerkelsen på jobben og ble forfremmet! Og så – der er det – den kvelden jeg ble forlovet til mitt livs kjærlighet! Hvilken dag det var!

-Ja, virkelig en minneverdig palmesøndag.

-Vent, sa jeg, med en merkelig følelse stigende opp i halsen. –Handler ikke dette om Den hellige uken? Dinhellige uke?

-Ikke min. Jeg merket at smilet hans kom fra hjertet.  –Din.

Jeg stivnet til og grep tak i armen hans. –Min? Jeg ble tynn i stemmen, for jeg hadde jo lest bibelhistorien. –Kommer jeg til å dø, snart, liksom…? Er det det dette handler om?

-Ikke den store døden, sa han. – Den kommer siden. Først kommer alle de små dødsfallene.

-Dødsfallene? Jeg hørte stemmen min sprekke. –Du sa dødsfallene – i flertall?

-En god del. Kanskje mange.

-Men, små håper jeg? De blir små?

-De vil ikke føles små der og da.

Jeg snudde meg og så meg tilbake, og lurte på om det det var for sent å takke nei til invitasjonen.

-Det går ikke an å snu nå, sa han mildt. –Jeg er ferdig med min Hellige uke, ikke bare for å sikre din oppstandelse fra den store døden, men for å gi deg et oppstandelses-mønster fra de små dødene også. Dine hellige uker vil komme. Ditt eneste valg er hvorvidt du vil gå gjennom dem alene, eller sammen med meg.

Armen min grep fatt i hans. – Ikke alene, hvisket jeg.

-Den neste dagen vi skal rette oppmerksomheten mot, er skjærtorsdag.

Jeg ville ikke åpne øynene. Jeg kunne min bibelhistorie. Jeg husket hva som skjedde denne dagen. Det siste måltid. Gethsemanes hage. Sviket. Smerten.

-Se! Herren åpnet forsiktig øynene  mine.

Bilder fra en hage. Ingen apostler. Ingen soldater. Ingen oliventrær. Meg. Og et svik.

Kreft. Med en usikker prognose…

Nedbemanning på jobben. «Ikke ta det personlig…»

Skilsmisse…

Barnet ditt sitter i fengsel…

Drept i kamp…

Skuffelse… Mismodighet…. Angst… Ensomhet… Nederlag….

Alene i hagen med et svik. Jeg så meg selv, alene, knelende, med et knust hjerte, gråtende.

Gråtende i hagen.

-Alt dette? Jeg så på Herren med vantro i blikket. –Vil alt dette skje?

-Du vil oppleve svik som dette, svarte han. –Du vil knele i din hage, og du vil gråte. Du vil ikke blø, men du vil gråte.

-Kommer du til å være der?

-Hvert eneste øyeblikk.

-Du kommer ikke til å sovne?

-Jeg kommer ikke til å sovne.

Han tok meg i hånden og vi gikk videre. –Langfredag, sa han og pekte.

Jeg så, og så meg selv med bøyd rygg, nedtynget.

-Uff, sa jeg. -Jeg skjemmes over å se meg selv med så bøyd rygg, på grunn av en så liten byrde.

-Jeg ble gitt mitt kors å bære, og du blir gitt ditt, sa han. –Hør nå. Overgi deg til den knusende vekten. Hendene dine er bundet og du blir ydmyket, befridd fra all stolthet. Når du faller, reis deg opp igjen. Du vil oppleve tretthet, du vil oppleve nederlag, men reis deg opp igjen. Dine kjære vil gråte for deg mens det pågår. La dem. Hender vil ønske å tørke bort dine tårer. La dem. Og la dine ord være tilgivende ord, for den som sviker deg vet ikke at han gjør det.

-Du er fremdeles sammen med meg?

-Hvert eneste skritt. Bærende på byrden sammen med deg.

-Og så – dør jeg?

-Livet slik du kjente det på palmesøndag – det er over.

-Begravet?

-En stor stein foran inngangen.

-Og nå er det mørke, sa han i det vi gikk videre. –Ikke kjemp mot mørket. En mørk lørdag er hellig den også.

Jeg så meg rundt. Jeg lå på sengen. Helt rolig, med øynene lukket, uten vilje til å stå opp.

-Hvil, sa han. -Reflekter. Vent. Stol på mørket.

Jeg ventet. Jeg så på mitt sorgfulle ansikt, fremdeles liggende i sengen. Ingen lampe. Intet stearinlys. Så mørkt. Så liten og alene. Jeg så mot himmelen etter en antydning av morgen.

-Påsken kommer, sa han. –Bare vent.

Vi gikk videre. Gjennom mørket. Skritt for skritt. Armene hans rundt meg.

Et lysskjær. Bittelite. Et til. Som om det var morgen – jo, det var blitt morgen – sakte men sikkert. Helt gradvis, umerkelig. Lyset som skinte på mitt sorgfulle ansikt – og nå skinte lyset fra ansiktet mitt! Kroppen min reiste seg opp fra denne lille døden. Sittende. Stående.  Anerkjente lyskilden. Ble selv en lyskilde.

-Jeg har aldri sett meg selv se slik ut før, mumlet jeg. –Jeg er mer enn jeg var før!

-Min venn – jeg kunne høre soloppgang i stemmen hans – dette er påskens hemmelighet. Livet etter døden er alltid større enn livet før døden.

-Oppstandelse. Jeg sa det med ærefrykt. Hvilken frihet. En stor sten, som er tatt bort.

-Legg merke til mønsteret, sa han. –Overgi deg. Bær din byrde som best du kan. Tilgi. Stol på mørket. Husk for all del å tilgi. Hvis du ikke gjør det, kan det ta lang tid før morgenen kommer.

-Men samme hvor lang tid det tar, sa han, samme hvor smertefull din langfredag er, samme hvor mørk din påskeaften-lørdag er, vil jeg være med deg hvert øyeblikk, med et løfte om en strålende påskemorgen. For jeg kom til verden i den hellige uken.

Vi gikk videre nedover stien.

Han gikk først.

Jeg fulgte etter.»

 

 

 

 

 

Carol Pearson er medlem av kirken og har har blant annet skrevet teksten til primærsangen: «Jeg går med deg». Hun er en ivrig feminist med friske meninger jeg digger. Jeg sendte henne en en melding og uttrykte hva teksten hennes hadde betydd for meg. Jeg fikk et veldig hyggelig svar tilbake med en oppfordring om å hilse til alle hennes venner i Norge.

-Eline

 

 

Så jeg holder munn. Til jeg ikke gjorde det lenger.

Det aller siste jeg hadde forestilt meg i hele verden, var at jeg skulle starte en blogg som satt meg selv i en religiøs bås! (oppdatert: Bloggen min «mormonkvinner» heter nå «et vindu»

Jeg har alltid ønsket å «være som alle andre,» blende inn og uten en spesiell merkelapp i panna. Jeg har aldri likt å diskutere eller være spesiell tydelig på egne meninger. Jeg oppleves nok som sosial og utadvendt, men kjenner på at jeg bærer en hemmelighet. Jeg vil nødig røpe hva dette er fordi jeg er usikker på mottagelsen. Vil jeg bli kritisert? Latterliggjort? Sett ned på? Må jeg forklare i det uendelige? Klarer jeg å forklare godt nok? Jeg orker ikke forholde meg til dette og unngår derfor visse samtaleemner og kan komme med unnvikende eller vage svar der jeg kunne vært klar og presis. Jeg kan unngå tilstelninger og invitasjoner. Nye vennskap kan bli overfladiske istedenfor nære. Jeg åpner meg ikke helt opp.

Jeg er personlig kristen med en universal tilnærming rammet inn av mormonismen. Hvorfor må jeg føle at dette er en hemmelighet? Fordi jeg er redd for møtet med avsløringen. Jeg er redd for å bli møtt med et stereotypisk bilde av meg selv og satt i bås. Jeg vil ikke bli ilagt meninger og holdninger på bakgrunn av andres forhold til mitt trossamfunn. Jeg vil ikke at noen skal overføre et eventuelt negativt tankegods fra andre medlemmer/ledere over på meg. Som om jeg ikke er et selvstendig, tenkende individ. Som om jeg er en nikkedukke og kun sier amen og ja takk.

Så jeg holder munn. Til jeg ikke gjorde det lenger.

Jeg har vært gjennom en periode der jeg ikke lenger ville være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, herunder klengenavnet Mormon kirken. Men så etter noen år, ville jeg det. Jeg fikk noen erfaringer disse årene som gjorde at jeg eide troen min på en annen måte. Jeg ble stolt. Jeg ble glad. Jeg ble trygg på egne opplevelser.

Samtidig ble jeg eldre. Mer livserfaring. Tryggere på meg selv. For hva betyr det egentlig å være som «alle andre»? Det går jo ikke! Vi har alle vår unike personlighet som er med å farge samfunnet vi er en del av. Jeg begynte å få en stemme. En stemme jeg ikke var så redd for å høre selv eller dele med andre.

Det ble en blogg. Mormonkvinner. Ved dette satte jeg meg selv i en religiøs bås, jeg tok tyren ved hornene. Jeg måtte stå for noe jeg delte med et mindretall. Jeg måtte skrive, jeg som hater å skrive. Det utenkelige var gjort!

Jeg husker fortsatt dagen jeg publiserte min første post. Det var «min» historie. Hjerte banket og hånden skalv der jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle trykke «enter». Jeg hadde en voldsom drivkraft i meg men var splittet i avgjørelsen. Så jeg diskuterte spørsmålet: «Eline, du har noe på hjertet. Hva er det verste som kan skje?» Det verste var som skissert ovenfor, mine grunner for å holde på «hemmeligheten». Mens diskusjonene pågikk oppdaget jeg til min forbauselse et naturfenomen på kveldshimmelen. Over fjorden var det den mest fantastiske solnedgangen jeg noen sinne hadde sett. Jeg ble fylt med fred og i det sekundet presset jeg «enter». Ingen vei tilbake. Nå var det bare å stålsette seg mot trollene.

Å utvikle denne bloggen og til stadighet være «offentlig mormonkvinne» har vært en stor selvutviklede prosess. Jeg så på et intervju med prinsesse Märtha Louise på Skavlan. Hun hadde fått råd fra kongen og siterte han: «Vær ærlig og sann, stå for den du er. Ellers blir du gjennomskuet.» Dette gikk til hjertet mitt og jeg vil tilføye, «ellers blir du ikke hel».

Så her jeg. Hele meg. DET er en deilig følelse det!

Og trollene har aldri dukket opp. Der fikk jeg en lærepenge. Jeg har faktisk ikke fått en eneste negativ eller stygg kommentar på noe vis. Hvordan møter vi personer som har andre synspunkter og tankesett enn seg selv? Jeg trodde det verste. Men har så langt erfart det beste. Som er respekt, åpenhet, nysgjerrighet, vennlighet og kjærlighet. Dette er idealer jeg strekker meg etter.

-Eline

Ser vi kun de mørke flekkene i livet vårt?

«Grasrota», dvs vanlige folk som meg, er menighetens talere under gudstjenesten/nadverdsmøte. Følgende er et utdrag:

«En professor delte ut en prøve til studentene sine. De fikk alle utlevert et ark med baksiden opp. Da professoren ba studentene snu arket, ble de svært overrasket over det de så. Det var nemlig kun en sort prikk i midten av det hvite arket og oppgaven lød: «Beskriv det dere ser».

Etter en stund samlet professoren inn besvarelsene og leste det høyt for klassen. Alle studentene hadde fokusert på den sorte prikken og prøvd å beskrive den på best mulig måte. Professoren la så bort prøvene og sa hun ikke kom til å gi karakter. Hun ville bare gi de noe å tenke på.

 «Dere alle fokuserte på den svarte prikken, ingen skrev noe om det hvite rundt. Sånn er det i livet også. Vi har et stort hvitt ark å se på og nyte, men vi fokuserer på de mørke flekkene. På å bli skuffet, krenket, ting skjer ikke etter planen osv.  De mørke flekken er uendelig mye mindre enn alt det gode i livene våre, men vi lar dem forurense sinn og sjel. Løft blikket bort fra den sorte prikken og vær takknemlig for alt du har. For naturen, jobben, livet og de små mirakler som skjer rundt oss. .»

Denne historien fortalte Eric Johnson på en gudstjeneste/natverdsmøte jeg var på for noen uker siden. Jeg liker å høre han tale fordi han formidler budskapene sine så godt.

Bildet med «den sorte prikken på det hvite arket» grep meg på en spesiell måte og har blitt værende i tankene. For det er så gjenkjennbart. Alt for ofte hisser jeg meg opp over bagateller. Ting som i den store helheten er uviktig kan fyre meg opp eller gjøre meg deppa. Hvordan kan vi klare å fokusere på alt det hvite når det topper seg? Det er jo da vi trenger det som mest, men etter min erfaring, da det er aller vanskeligst…

-Eline

Livet kan være tøft, men vi er ikke alene. Mikaelsfest i Steinerbarnehagen.

Det er høst og nok en gang St.Mikaelsfest i barnehagen.  Her kommer et innlegg publisert på denne tiden for to år siden. 

Jeg har barna mine i Steinerbarnehagen og er veldig fornøyd med dette valget. Først og fremst fordi barna trives og har det godt der. Leken blir tatt på alvor og pedagogene legger til rett for stemninger og aktiviteter som fremmer læring og utvikling av hele barnet. Det er også veldig godt å være mor i denne barnehagen. Noe som beriker meg personlig er årstidsfestene. På en hjemmeside leser jeg om dette:  «Årstidsfestene er selve ryggraden i vår årsplan. De feires i tråd med den kristne kulturarven som vi også er en del av. Men det må her presiseres at det ikke dreier seg om noen art forkynnelse av dogmer, men at hver fest feires på en så fri måte at et hvert menneske skal ha mulighet til å forbinde seg med dem, uansett trosretning. Bakgrunnen for hver fest blir verken forklart eller snakket om med barna. Det som blir gjort symbolsk i barnehagen, er en ren opplevelse for barna.»

Mikaelsfest i Steinerbarnehagen

I høst var jeg med på en Mikaelsfest. Her blir mot og styrke vekket gjennom fortellingen om ridder Georgs beseiring av dragen. Barnehagen beskriver festen slik i et skriv til foresatte: «St. Mikael står for oss som et symbol på mot og kraft og festen tar utgangspunkt i kampen mellom det gode og onde, som kommer til uttrykk i naturen på denne tiden. De mørke og kalde krefter trenger sommerens lys og kraft til side. Vi ønsker å gi næring til det indre lys og den indre varmen. Festen er på en måte vendepunktet, hvor sommerens lys skal hjelpes inn i menneskets indre, slik at hvert enkelt menneske selv er bærer av solens lys og varme gjennom vinteren.»

Jeg har vært med flere ganger tidligere på Mikaelsfest, men denne gangen gjorde den et spesielt inntrykk. Den store dagen kom og barna kunne kle seg ut som riddere. De skulle nemlig ha motsprøver hvor de fire elementene jord, luft, ild og vann skulle overvinnes. Sønnen min er ikke så glad i annerledes dager og gruet seg veldig. Han ville ikke være ridder eller gjøre motsprøver. Han gråt og gråt. Så jeg ble med han i barnehagen.

Det var et vakkert syn som møtte meg. To ulik årtidsbord var pyntet etter tema. Langbordet dekket til fest. Rundstykker på formet som små sverd.

Jeg var med på ringen hvor barna sang om mot, lys, drager og riddere. Så gikk alle ut i eplehagen for årets motsprøver. Dette var krevende og litt skumle oppgaver som krevde stort mot. For eksempel skulle de hoppe over brennende kull, krype gjennom en mørk tunnel langs bakken, balansere på stokk uten å falle i bøtter med iskaldt vann, klatre opp i et tre for så å hoppe ned på en madrass. Motet til sønnen min steg, han turte å utføre alle prøvene fordi jeg sto sammen med han. Det var nok at jeg vinket og heiet på han. Det var flere hjelpere bortsett fra meg der. Voksne som lånte ut sine hender, fang, støttet og oppmuntret. Slik at min sønn, og alle barna, opplevde mestring og klarte oppgavene.

Etter motsprøvene gikk barna inn. Der ble de slått til ridder og fikk utlevert sverdet de hadde spikket dagene før og en krone/stjernebånd. Gjett om dette var stas!

Ridder lekes hjemme også, helst med plastikk på hodet!

Uventet tankeprosess etter å ha deltatt på Mikaelsfesten

Jeg kom hjem fra barnehagen tankefull og rørt. Bildene fra  årstidsfesten satte i gang en uventet tankeprosess om mine egne personlige motsprøver. Jeg har hatt utfordringer i livet mitt de siste par årene som har krevd stort mot. Det har vært sykdom, og dødsfall i nær familie. Noen utfordriner i ekteskapet. Barna mine strever med enkelte ting. Fundamentet jeg har bygget livet mitt på fikk noen sprekker. Hvilken fugemasse skulle jeg bruke? Eksistensielle spørsmål i ny innpakning.

På samme måte som barna så måtte jeg selv, alene, gå gjennom det tøffe og vanskelige. Men jeg hadde hjelpere som heiet på meg, akkurat som i barnehagen. For meg har dette først og fremst vært familie, venner. Jeg har følt meg styrket gjennom min personlige tro på Gud og at Han har hatt en finger med livet mitt. Jeg tror også vi har andre usynlige hjelpere som står rundt oss når det stormer. Jeg synger noen ganger en vuggesang for barna mine. Den minner meg om mormor fordi hun sang den for meg da jeg var liten jente. Andre verset er slik:

Visst en engel du ser,

når i drømme du ler,

som i lysende prakt

ved din seng står på vakt,

og med kyss på din munn

vugger ømt deg i blund.

og med kyss på din munn

vugger ømt deg i blund.

I kirken min lærer vi at engler er våre forfedre, venner og familie som har gått bort, at de støtter oss og står rundt oss. Jeg har aldri sett en engel og vet jo ikke om de eksisterer. Men kanskje mormor og storebroren min holder vakt over meg. Det er en tanke som om ikke annet gjør meg godt.

Jeg er glad for å kunne være med på Mikaelsfesten denne dagen og for den nydelige ridder-sønnen min som klarte seg gjennom motsprøvene. Kanskje vi også en dag blir slått til ridder? Vi skal til topps i eget liv og hjelpe hverandre på veien. Livet kan være tøft, men vi er ikke alene.

-Eline

Skogbrann i Italia, vi måtte evakuere to ganger i løpet av 12 timer

Gjengen og jeg er på vår første reise sammen utenfor Skandinavia til Sør-Italia. Det er et eneste stort eventyr fra A til Å som dere skjønner fra noen av disse bildene:

Eventyret vårt fikk en uplanlagt tvist for to dager siden. Huset vi bor i nå går bare under navnet «brann huset». Datteren min har uttrykt hendelsen så godt i dagboken sin, og jeg har fått lov til å dele her: «Kjære Dagbok. I dag er det 30.juni. Vi er i Italia og det er 38 grader ute. Det har vært en ekstrem merkelig og uforutsigbar dag og en enda skumlere natt. Det startet med at vi var på vei hjem fra stranda da vi så en liten brann opp i åsene et godt stykke fra huset. Vi ble ikke noe særlig bekymret fordi den var ganske langt unna huset. Vi gikk og la oss, men så kastet A opp, og etter det våknet B fordi han hadde vondt. Han hørte noen skumle knitrelyder fra vinduet og sa fra til pappa. Klokken var ca 02.00. De gikk ut på terrassen og fikk se en vegg av flammer langs siden av åsen! Den så ut til å spre seg raskt mot huset vårt!

Jeg sov (selvfølgelig!) og ble vekket av at noen (tror det var pappa) røsket meg i foten og sa: «Du må stå opp, det brenner ute!» Jeg rasket på meg en vrengt singlet og en shorts som var feil vei. Vi løp ned til bilen (den står 2min ned i gata) og der ble vi værende ca 3 timer.

Jeg var redd. Pappa gikk frem og tilbake for å sjekke brannen. Etter en time eller mer kom endelig brannvesenet. Men de spylte ikke ned brannen. Det fikk store konsekvenser for neste formiddag.

Nå skal jeg fortelle hva som skjedde neste dag: Jeg våknet i sengen min (huset var nemlig ikke brent ned!) og gikk ut på terrassen der jeg fikk se en dal som var helt svart av sot.

Det blåste masse og var kok-varmt. Det regnet aske inn i huset og jeg fikk i oppgave å koste før lunsj. Mens vi spiste var det en busk som begynte å brenne. Kort tid etter hadde brannen spredt seg til togskinnene og nedover dalen. Vi hørte et dunk og svart røyk veltet frem. Vi pakket badetøy for å dra til stranda da mannen vi leier av sa at vi måtte evakuere raskt og komme oss vekk. En vegg av røyk gir oss ikke lenger utsikt over «sot-dalen». Solen speilet seg i røyken og et oransje lys dekket bakken. Alle løp til bilen da mamma i fullt stress snublet og skrapte opp begge knær og forstuet/vrikket ankelen. Hun måtte halte ned til bilen sammen med meg (hennes personlige krykke!) og vi kjørte ned til stranden. Motorveien inn til Tropea var stengt men vi så et svidd tog som kjørte gjennom røykhavet.

 

 

 

 

 

Vi var på stranda til solen gikk ned og vi så to brannfly som senket seg ned i havet og opp igjen over byen Tropea. Huset vårt hadde heller ikke nå brent ned med det var skummelt å sovne. Men jeg klarte det til slutt. SLUTT».

 

 

 

Dette er beskrevet med barneord, men jeg kunne ikke gjort det bedre selv. Det skal normalt mye til å «shake meg opp», men jeg løp to ganger til bilen med høyt adrenalin. Knitringen, sprakingen og røyken var alt annet enn koselige leirbål lyder for å si det sånn. «Har du husket passene» ropte jeg til Runar. Selvsagt hadde han det. Runar var passet på at vi hadde det vi trengte i bilen og beroliget oss. Blant annet med ispinner og koseklut. Han pakket kofferter og var beredt til å dra evakueringen hakket videre. Etter at vi hadde lagt oss kl 5 på morgenen, gikk han patruljer i nabolaget for å sjekke brannen. «Ble du redd, du er sikkert kjempe sliten?» spurte jeg etter noen timers søvn. «Neida». Jeg har en mistanke om at han heller syntes det hele var spennende! Uansett, ordene fra brodern`s sang til oss i brylluppet holder fortsatt stand: «Jeg vil ha en mann, en ekte kose machomann, jeg vil ha en mann, som setter hjertet mitt i brann»!!

Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg nå ser utover den svidde dalen. Nedbrent og ødelagt. Det utrolige er jo at det om ikke så alt for lang tid kommer til å vokse grønt igjen. Jeg synes dette bildet er overførbart til mitt eget liv.

I det vi løp mot bilen tenkte jeg på alt vi hadde glemt og som var viktig. For første gang har jeg fått øynene opp for «krisesekken», dvs en sekk med de nødvendigste ting for en 72 timers krise/evakuering. I kirken lærer vi om fremtidsrettet livsførsel, dvs sette livene våre i stand slik at vi er mest mulig selvhjulpne for så å kunne hjelpe andre. Det være seg utdannelse, arbeid, matvarelager, krisesekk osv. Frem til denne hendelsen har ikke de to sistnevnte tingene opptatt meg, nå skal jeg nok hjem og ordne litt…Det er mye man kan skrive om dette tema, så det får eventuelt bli en annen post!

Eventyret vårt i Italia forsetter noen dager til, CIAO!

-Eline