Hvorfor dugnader har blitt et av familiens samlingspunkter

For noen uker siden hadde min kjære mor bursdag. Så lenge jeg kan huske, har hun ønsket seg en ting i gave: At familien kommer på besøk for en liten rakedugnad med påfølgende ertesuppe og kake.

Dugnadskonseptet er ikke et nytt fenomen i familien Amundsen. Jeg vil si det rett og slett sitter i ryggmargen. Det er liksom vår «greie»! I januar får vi tilsendt en familiekalender der årets treff er plottet inn. Av dugnader har vi dato i hver årstid. Høst= rakedugnad for de på Ljan. Vinter= julekakedugnad for the sisters og mor. Vår= The big happening, hage/badehusdugnad for små og store i hele klanen. Sommer= hyttedugnad for de voksne.

VERDIFULL DUGNAD: «DET MAN TAR PÅ BLIR MAN GLAD I»

Familien kommer altså sammen flere ganger i året for å jobbe. Vi fyller opp hagen, kjøkkenet, badehuset og hytta med arbeidskraft. Med 6 søsken, svigerinner og tantebarn, har vi etterhvert blitt en stor gjeng!

Det er mye flott arbeid som blir gjort på et par timer når små og store hjelper til. Det er en god følelse å kunne bidra, man føler seg som et riktig bra menneske! 🙂 I tillegg får man selv opp pulsen og ubrukte muskler strammes. Ikke kims av å rake, vende kompost, kappe trær, grave opp røtter, lage steinmur, beise, sette løk, fylle på sand, beskjære busker og trær!

Men disse familiedugnadene er så mye mer enn praktisk arbeid, go`følelse og egen «trening». Vi får de gode samtalene. Samvær på tvers av generasjoner og alder. Samvær mellom fettere & kusiner. Tanter & onkler. Søsken & svigerinner/svogere. Foreldre & besteforeldre. Vi synger & skøyer & spiser sammen. Vi tuller & traller & trener (jobber) sammen.

«Det man tar på blir man glad i», er det noe som heter. Jeg tenker også at det man tar på og bruker tid på, vender man tilbake til.

For eksempel hytta. Mor og far er eiere, men de ønsker veldig at vi alle skal benytte oss av stedet. At hytta skal være et samlingspunkt for storfamilien, at felles minner og opplevelser kan bli skapt. Hytta har blitt satt opp med et sterkt bidrag fra familiedugnader. Med ulik kompetanse som «ligger i slekta» har bygget sakte men sikkert tatt form. En av mine første dater med Runar var å isolere veggene! Fordi vi alle har nedlagt tid og energi i hytta, først gjennom byggeprosessen og nå vedlikeholdsarbeidet, er det også et sted vi vender tilbake til med familiene våre flere ganger i året.

Jeg tror også det er av stor verdi å vende tilbake til egne røtter rent fysisk, nå og da. Dette gjør vi som nevnt på mors bursdag om høsten og hagedugnaden på våren. Da samles vi «i huset» som har vært i familiens eie siden 1935. Det er vår farfar som bygde huset og her er det historie i hver krik og krok. Ved å tilbringe litt tid her, enten gjennom selskaper, middagsbesøk eller i dette tilfellet dugnader, blir man automatisk knyttet til sine røtter. I alle fall minnet på sitt opphav.

Nå som vi har «overtatt» barndomshjemmet (det er bare på papiret, mor og far er fortsatt høvdingene i 2. egt! 😊 ) så meldte spørsmålet seg: Hva gjør vi med den årlige vårdugnaden?! Dette var dugnaden med stor D med arbeid for små og store, leker, mat, vafler etc. Jeg visste hvor mye den dagen betydde spesielt for mor. Men det føltes litt unaturlig at mine søsken skulle bruke en lørdag på å jobbe i hagen «min». Vi fant heldigvis en veldig god løsning. Det er et badehus fra «gamledager» som følger med eiendommen her. Vi ønsker at alle skal kunne benytte seg av dette stedet/brygga, og hva er vel da bedre enn å komme å «ta på det»?! 🙂 Nå heter det altså badehusdugnad!

TIPS TIL EFFEKTIV OG HYGGELIG DUGNAD 

Nøkkelen til effektive arbeidstimer er forberedelse. Jeg har observert mine foreldre i en årrekke organisere dugnader. Jeg vil si at de, men spesielt mor i spissen, er rimelig drevne organisatorer. Her er noen tips jeg har snappet opp og som funker bra for oss:

1. Sett dato tidlig.

2. Lag arbeidsliste med navn på oppgaver. Henges opp til alles beskuelse. Husk ekstra lister!

3. Finn frem alt av utstyr på forhånd. Vannbøtter, kluter, maling, filler, raker, krafser, ALT!

4. En person (far i vårt tilfelle) må være håndlanger og parat til å bistå når/hva det skulle/måtte være.

5. Sett barna og ungdommen i sving med konkrete og meningsfylte oppgaver. De er en stor ressurs!

6. Vafler. Alltid vafler! Dette er barnas gjeveste jobb 😊 Pass på uvedkommende og hunder som prøver å snike til seg et hjerte.

7. Avslutt med hagegøy der barn og voksne leker sammen. Et år hadde vi plutselig en sverdkamp gående! Ellers er det jo klassikerne som potetløp, diverse stafetter, tautrekking mm. Det er kanskje dette de yngste husker best?

 

Jeg avslutter dette innlegget med en liten filmsnutt over denne herlige dugnadsgalskapen!

 

Et rom ble åpnet opp for 13 år siden

Jeg lukker øynene og befinner meg 13 år tilbake i tid. Jeg er i forsvarshuset vårt på Elverum og hjertet hamrer mens jeg venter på resultatet. Jubler når strekene sakte men sikkert kommer til syne. Jeg er gravid!

Jeg syntes det var fantastisk å være svanger.  Jeg var student, sammen med min kjære og var i god form. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men babyen var ønsket og planlagt.

Kort tid før jeg skulle føde, så fikk jeg en cd av mor. «Blå krukke» av Kari Bremnes. Hun fortalte litt om hva den hadde betydd for henne. Jeg tok den med på sykehuset og spilte sangen «Så hadde du et rom» mens jeg travet rundt med rier og en akupunktur nål i pannen. Nydelige og beroligende melodi, teksten skjønte jeg mer av senere.

Fødselen gikk over all forventning. I dagboken min står det: » Jeg syntes ikke det gjorde såååå vondt og trodde det var dårlige rier. Så jeg tok i ekstra hardt og tenkte: «Nå skal jeg få valutta for alle situpsene mine!» (De tre neste fødslene mine fikk en noe annen karakter!! 😉

Det var en datter som kom til oss. Jeg lukker øynene igjen og spiller av den 13 år gamle filmen hennes. Tiden sklir mellom hendene mine og jeg vil fryse. Reise tilbake til det lille nøstet mitt. Til veslejenta med alle krøllene og det store smilet. Tid som aldri kommer igjen er vemodig. Det som ikke er vemodig er å holde rundt tenåringen min. Tiden har formet henne til en fantastisk ung kvinne. Hun har en personlighet som får alle rundt seg til å føle seg vel. Hun har et skarpt hode med en kreativitet som kommer til å åpne mange dører. Hun har et stort hjerte og fyller mitt eget til randen.

Sangen av Kari Bremnes jeg lyttet til da jeg var i fødsel, er rett og slett fantastisk. Jeg skjønner det nå fordi jeg har «levd» det. Hun har fanget og satt ord på noe jeg ikke visste fantes i meg før jeg fikk barn.  Amalie var den første som åpnet og kom inn i dette rommet. Siden kom det tre til. Mine største bragder og skatter.

20190606_182446

«Så hadde du et rom
Et rom du kanskje hadde hatt bestandig
Så hadde du et rom
Et som du kanskje ikkje vesste om
Så hadde du et ukjent rom et sted
Så skulle snart en fremmed finne det
Ditt eget rom
ditt rom
ditt eget uoppdaga rom av ømhet

Så hadde du et rom
et uoppdaga rom ifra bestandig
Så kom en unge dit
du gav han blidt av rommet, bit for bit
Et rom som vokste og blei katedral
og favna alt på jord I samme sal
Ditt eget rom
ditt rom
ditt eget kolossale rom
av ømhet

Så hadde du et rom
og veien dit er gått opp for bestandig
En unge tok sæ inn
du gav han av din kropp og sang og sinn
En smerte traff dæ søtt
og hjelpeløs e gleden du har født
Ditt eget rom
ditt eget grenseløse rom
av ømhet»

-Eline

Morgenskjerm vs bootcamp

Jeg registrerer lyden fra 4 ulike skjermer som durer, ingen krangling. Sjekker klokka og legger meg som et slakt til å sove videre. Stillheten og rolige morgener i ferien er nydelig for en firebarnsmor..

Jeg kommer meg opp av sengen litt senere enn planlagt. Felles frokost registrerer jeg med et halvt øye ikke er nødvendig, spor etter melk og gryn sier sitt…

-«Av med skjerm, ut og lek!» Tiden er overmoden for å skifte aktivitet og jeg har dårlig samvittighet for deres snart firkantede øyne..

Ingen reaksjon. Bare grynting, sure fjes og rykninger i stolen.

-«Av med skjerm NÅÅ hvis ikke…!!»

Hjertepumpa bruser, jeg må anstrenge meg for å ikke si noe jeg kommer til å angre på. Det er jo tross alt første dag i ferien! Så etter litt om og men blir Playstation, NRK super, YouTube og Netflix slått av. Stemningen er grei men barna er daffe. Vanskelig å komme i gang med god og kreativ lek. Noen vil dra seg i sengen. Jeg mugger, men prøver å skjule det så godt jeg kan.

Neste morgen.

Våkner tidlig for en gang skyld og funderer på feriens morgenrutiner. Hjemmeferie=morgenskjerm, nydelig for små og store. Men gårdsdagens scenario minner meg på hvorfor hyppigheten bør holdes nede. Jeg orker virkelig ikke tanken på å ha det slik i tre uker. Men jeg orker heller ikke alle protestene som vil komme ved en eventuel kansellering av morgenskjermen. What to do??!

Før jeg får tenkt meg om hører jeg stemmen min brøle som en kommandant så det rasler godt i barnas sovende kropper:

«OPPSTILLING OM 5 MINUTTER I BADETØYET OG JOGGESKO!!»

Haha hva har jeg satt i gang?! Uten å ane hva jeg begir meg ut på, jogger jeg ut porten med flokken min klokken 08.000. Etter ca 1km hopper vi i sjøen med svømmetrening ut til bøya før det hele avsluttes med styrketrening og appen «7. minutes.»

Tilbake i huset.

Mens barna dekker på bordet og skifter, lager jeg god-frokost. For oss er det f.eks. brød, eggerøre, rørte bær.. God mat og litt ekstra kos fører alltid til godt humør og store smil.

Feriefrokost hos bigsis, jeg lager det ikke så lekkert!

«-Da er det leketid, unger!»

Null stress. Full respons. Jeg elsker å observere barn i god lek!!

I skrivende stund pakker vi oss klare for hyttetur. Vi har hatt tre fantastiske uker her hjemme der dagene stort sett har gått med til morgentrening/bad (tidspunktet ble en time senere pr uke..!) etterhvert ble det morfars stupeskole, god mat, masse besøk (som også har vært med på «regimet»), mer bading og krabbefiske. Og skjerm på kvelden. Jeg er ikke i mot skjerm! Bare ikke hver morgen.. Der er bootcamp en soleklar ferievinner!!

Her kommer morgenopplegget i bilder og video!

Morfars stupeskole!

Vi har stort sett vært hjemme i sommer. For å få feriefølelsen, brøt vi opp den vanlige rutinen. F.eks bootcamp på morgenen som jeg har skrevet om tidligere. Eller det jeg skal skrive om nå, morfars stupeskole!

Løping og lek i vann er jo normale sommeraktiviteter. Men ved å ramme det inn med et «fremmedord» og utbrodere innholdet, har det blitt alt annet enn vanlig. Det har blitt verdifulle sommerminner for barna, helt gratis. Kanskje blant de som huskes best også?

Morfar, alias Moshda, er en eminent stuper! I en alder av 73 år, holder han fortsatt en særdeles god stil!

Vi flyttet til Ljan, mitt barndomshjem, for 5 år siden. Mor og far bor i 2.egt. Knyttet til huset fra 1935 er også et badehus. En liten sjarmerende «boks» med brygge. Det er her vi, store og små, herjer om sommeren! Det er rart og veldig koselig å tenke på at barnas oldeforeldre, med deres fetter og kusiner, også har fylt stedet med fryd og latter.

 

De eldste var 8 og 6 år den sommeren vi kom flyttende. Brygga var akkurat litt for høy til at de turte å kaste seg ut i. Men morfar fikset biffen! Med sine sterke og store armer tok han et barn i hver arm og hoppet de ut i vannet!

 

Barna vokste til og begynte å snuse på stuping slik som deres onkler, tanter og fettere gjør. Men hverken jeg eller Runar stuper, så…Kunne de få starte på Moshdas STUPESKOLE??!! Dette var et konsept mor og far (mest mor antar jeg, hun er hjernen bak det meste av familiens kreative krumspring!) utarbeidet for noen år siden da storefetter og nabo skulle lære seg å stupe.

Konseptet er enkelt, effektivt og går over noen dager:

  1. Avtale et klokkeslett på morgenen. De skal være ferdig skiftet med håndkle over nakken.
  2. Felles sykkeltur til brygga (Et sted for velforeningen der Far badet som ung gutt)
  3. Innføring i teknikk og stil.
  4. Starte på det nederste trappetrinnet for deretter å øke vanskegraden
  5. Pause. Moshda forteller historien om da han fanget fisk som ung gutt med bare HENDENE fra akkurat den  trappen! Et svært lydhørt og engasjert publikum!
  6. Øve, mens Moshda klapper, heier og tar bilder til spente foreldre
  7. Oppvisning for foreldre og øvrigheten
  8. Diplomutdeling!

Små ting er av stor verdi..Her er mine foreldre et utrolig godt eksempel. Ting kan synes «ubetydelig», f.eks innen aktiviteter og handlinger man arrangerer og utfører. Men med en baktanke så kan det få noen konsekvenser med en verdi som ikke kan måles…. Jeg tenker f.eks på bånd som knyttes mellom generasjoner, her barnebarn og besteforeldre. Selvtilliten man får ved å lære noe nytt og bryte personlig barrierer.

-Eline

Hyttetur på egen øy i strandkanten? Sjekk ut Kystled!

Har dere hørt om Kystled? Det hadde ikke jeg før lillesøster inviterte søstrene sisters med familie til hyttetur i Oslofjorden for noen uker siden.

Det var et fantastisk opphold og jeg ble så begeistret over Kystled konseptet at det måtte bli en liten reklame blogpost!
Kystled er et landsdekkende nettverk av overnattingssteder. F.eks hytter, fyr, naust og sjøbuer. Også andre offentlige bygninger som ikke lenger blir benyttet til sitt opprinnelige bruk.

Standarden er enkel. Men du kan innenfor rammen allikevel legge inn noen valg som f.eks strøm, utedo, innlagt vann eller brønn. Felles for alle overnattingsstedene er kravet om å vaske og rydde etter seg.

Vi overnattet i en laftet tømmerhytte på øya Kjeholmen.

Jeg ante ikke at et så idylliske sted bare lå «et steinkast» unna der jeg bor. 20min biltur +15min rotur. Dette er noe av konseptet til kystled, tilgjengelighet. At friområder langs Norges kyst skal kunne benyttes av allmennheten og være til glede for flest mulig. At man skal få oppleve skjærgården på en miljøvennlig måte.

Og, jeg mener. Hvor kult er det ikke å ro til hytta??!! 😁🌞

I tillegg til geografisk tilgjengelighet, så opererer kystled også med en økonomisk tilgjengelighet.

Vi har «spareferie,» så jeg så for meg at en hytte i Bærums skjærgård, ville bli i stiveste laget. Men den gang ei!

Vi var tre søstre med familie og benyttet oss av alle de 17 tilgjengelige sengeplassene. Hytta kostet 2320kr pr døgn. (Noen lapper dyrere for de som ikke er medlem av Kystled.) Men dividert på tre, ble prisen helt overkommelig. For min gjeng på 6 personer, ble det 773kr døgnet. Med minimale reiseutgifter synes jeg dette var en god deal.

Været var fantastisk hele helgen. Innen for kategorien «turer» ble det blant annet: ro, fiske, snorkle, krabbe, bade og svømmeturer. (Jenny og jeg planla å svømme øya rundt, men kom bare halvveis!😉)

Mormor på besøk💛

Vi var på øya i tre dager og etter den første, tenkte jeg: Nå har vi brukt opp «alle aktiviteter». Nå kommer vel barna (11stk fra 1-13 år) til å kjede seg? Neida. De holdt det gående med overnevnte aktiviteter fra morgen til kveld. Fordi alt gikk i «slow motion», senket roen seg på en spesiel måte. Flere ganger så jeg barna liggende på brygga og bare stirret ned i vannet. Koste seg i hengekøya. Eller fant seg et perfekt krabbested helt for deg selv.

På kvelden ble det Monopol for de eldste barna, Uno for de yngste mens vi voksne koste oss ute i solnedgangen.

Den siste natten drømte jeg om å overnattet ute i køya til bølgeskvulp og måkeskrik. Jeg gjennomførte, men til lyden av 90- talls hits fra en annen partyhytte på øya og en kar som fisket hele natta!!

Takk for et fantastisk opphold, sjekk ut Kystled du også!

-Eline

Et vindu å betrakte livet gjennom

Jeg har valgt å kalle denne bloggen «et vindu å betrakte livet gjennom«. Alle hus har vindu. I overført betydning så har jeg mitt eget vindu å betrakte livet gjennom. Mitt lille hjørne i verden som jeg prøver å gjøre det beste ut av. Når jeg titter INN i vinduet mitt, ser jeg min historie. Mine røtter. Mine følelser og tanker. Når jeg titter UT av vinduet ser jeg hverdagen. Nye historier som dannes. Nye impulser, bekjentskaper og betraktninger som påvirker meg.

Jeg har flyttet tilbake til mitt barndomshjem som har vært i familiens eie siden 1935. Mine barn er 5. generasjon som bor her! Jeg vil samle og formidle noen av historiene som hadde funnet sted mellom husets fire vegger. Jeg ville ta vare på nye minner og fortellinger som vi selv er med på å skape. Men dette er ingen»slektsforskerblogg.»            

Jeg vil skrive om betydningen av samhold på tvers av generasjoner og familielivet generelt. Det var en generasjonsbolig som vi flyttet inn i . Mine foreldre bor i 2.egt, storebror bor der i helgene. Storesøster, eldst av 7 søsken,  har bygget hus «i hagen». Selv har jeg mann,  4 barn og en stor utvidet familie. Men dette er ingen «familieblogg»

Jeg har lang fartstid innen menighetsarbeid i kirken min. Jeg vil skrive om trosspørsmål gjennom ulike innfallsvinkler, erfaringer og betraktninger som beriker meg. Jeg vil også skrive om kvinner i kirken min med en spesiell livshistorie. Men dette er ingen religionsblogg .

Jeg har også lang fartstid som elev og mor på steinerskolen/steinerbarnehagen. Jeg vil også her dele noen erfaringer og betraktninger.  Men dette er ingen antroposof-blogg

Jeg håper denne bloggen vil inspirere til å ta vare på slektshistorie og familielivet. Til å skape et rom for undring og aksept for ulikheter.

God lesning!

-Eline

En hyllest til de tre søstrene mine

En hyllest til de tre søstrene mine

Jeg har akkurat tilbragt en helg med søstrene mine. Vi har vært på et deilig spa-hotell, fått omvisning av guide i Vigelandsparken, spist eksepsjonell mat og nytt god drikke, vært på tur med lillesøsters seilbåt, sett på film og ikke minst det ALLER viktigste: PRATET, LEDD OG KOST OSS SAMMEN! Tenk at jeg har tre søstre, så utrolig heldig jeg er!! Jeg er ubeskrivelig glad i disse jentene og er så takknemlig for alt det vi deler sammen.

Den eldste søsteren min er 13 år eldre enn meg og flyttet hjemmefra etter videregående skole. Så hun var «voksen» og nokså perifer for meg i ungdomsårene. Lillesøster er tre å yngre enn meg. Det var ikke like gjevt for en 14 åring å henge med en 11 åring. Så det var hun på 16,5, den nest eldste søsteren min, som jeg hang mest sammen med i ungdomsårene. Jeg husker vi satt i den knirkete sengen hennes og hun innvidde meg i kjærlighetens hemmeligheter og mysterier. Jeg besøkte henne i Tyskland der hun var utvekslingsstudent og vi dro på interrail sammen i Europa. Å oppleve utlandet for første gang med søsteren sin, var stort. Å dele sine «første» (gutter, jobb, skole osv) med henne, likeså.  Vi knyttet bånd og delte minner som jeg aldri kommer til å glemme. Det sveiset oss sammen for alltid. Hun var min forlover og jeg hennes. Jeg så på henne som min nærmeste venninne.

 

 

 

 

 

 

Jeg husker mor sa: «Du må huske å ta deg av lillesøster. Dere er på mange måter så like hverandre og jeg vet at dere kommer til å få så mye glede av hverandre når dere blir eldre.»

Jeg ble eldre, og mor hadde så rett så rett. Jeg flyttet til Moss, lillesøster kom kort tid etter. Det var mye hun hadde opplevd i sin ungdomstid som jeg ikke hadde fått med meg. For da var jeg selv ute og reiste, opptatt av eventyr og gutter. Jeg hadde ikke så mange tanker på de der hjemme…Fikk stikk av dårlig samvittighet for denne egotrippen, fordi jeg hadde gått glipp av å bli ordentlig kjent med lillesøster.

Men nå skulle det bli annerledes. Det var fantastisk å ha en søster i denne fremmede byen. Nå ble vi kjent som «likeverdig partner», ikke som lillesøster og storesøster. Vi var sammen utrolig mye, hverdag og i helger. Vi var dagmamma for hverandres barn, vi hadde deler av mammapermisjonstiden sammen, vi var aktive i den samme kirken, vi fikk en felles omgangskrets, barna våre ble venner og vi jobbet med det samme yrke. Vi hjalp hverandre med «hverdagslige» ting og hadde det skikkelig gøy sammen. Hun inspirerte meg og jeg beundret henne. På denne måten utviklet vennskapet seg og i likhet med storesøster, så jeg på henne som min nærmeste venninne.

 

 

 

 

 

 

 

Etter 8 år så flyttet jeg til barndomshjemmet mitt og der var det 5 meter til nærmeste nabo, store-store søster! Med så står aldersforskjell så hadde vi ikke vært like aktivt deltakende i hverandres liv, det sier jo seg selv. Men nå som vi tilbragte hverdagen sammen på Ljan, ble de 13 årene borte på et blunk. Vi hadde gutter på samme alder som gikk i samme klasse. Med det fulgte samarbeid og felles opplevelser. I kirken underviste vi begge barna i søndagsskolen, og fikk felles bekjentskaper. Vi (alle på Ljan) fikk besøk av stor-familiens fettere og kusiner og samarbeidet om å lage morsomme aktiviteter for store og små. Som lærere begge to, hadde vi dreisen på det! Vi samarbeidet (sammen med mor og far som bor i 2.egt) om å arrangere familiefester, barna var hos meg, de voksne hos henne. Hun elsket å undervise i musikk, jeg det samme. På denne måten utviklet også dette vennskapet seg. Og i likhet med lillesøster og nest-eldste søster, så jeg på henne min nærmeste venninne.

 

 

 

 

 

Jeg er så ufattelig heldig som ser på mine tre søstre som mine aller nærmeste. Det er en gave. Det er en lykke. For meg har det vært stort å få dele «moderskapet» med disse jentene. Vi har vært gravide sammen og delt barseltiden. Vi har fulgt og følger hverandres barn. Dette har bundet oss alle 4 sterkt sammen.

Tanken på at vi kanskje ikke skal bli gamle bestemødre sammen, gråter jeg over.

For få år tilbake fikk den ene søsteren min kreftdiagnose. Det var et hinsides vanvittig sjokk. Hun har en type kreft som hun ikke kan bli helt kvitt. Da hun kom seg på beina etter behandling så bestemte vi oss for å dra på vår første søstertur. Vi ville utvikle vennskapet vårt og skape nye felles minner.

Året etter dro vi også på tur.

Så smalt det for den andre søsteren min. Et nytt hinsides og vanvittig sjokk. Det var en periode hvor vi trodde hun ikke ville klare seg. Men det gjorde hun og uten en eneste skavank.

Det eneste som er positivt med sjokk og sykdom, er at man som familie blir mer sammensveiset. Slik har det i alle fall vært for oss. Vi tar ikke tiden (eller hverandre) forgitt på samme måte som før.

Vi er bevisste på dette og fortsetter derfor blant annet søsterturene våre. Det er så herlig å tilbringe tid med disse jentene! Vi utfyller hverandre godt: Den ene er aktiv og energisk. Den andre er organisert og en «fikser». Den tredje er løsningsorientert og positiv. Sammen er vi dynamitt!

«To be sisters implies there is an unbreakable bond between us.» Bonnie Oscarson.

Sånn er det, rett og slett.

Takk for at jeg har dere i livet mitt, jenter.

-Eline

(Her har jeg skrevet en hyllest til mine forfedre )

Skogbrann i Italia, vi måtte evakuere to ganger i løpet av 12 timer

Gjengen og jeg er på vår første reise sammen utenfor Skandinavia til Sør-Italia. Det er et eneste stort eventyr fra A til Å som dere skjønner fra noen av disse bildene:

Eventyret vårt fikk en uplanlagt tvist for to dager siden. Huset vi bor i nå går bare under navnet «brann huset». Datteren min har uttrykt hendelsen så godt i dagboken sin, og jeg har fått lov til å dele her: «Kjære Dagbok. I dag er det 30.juni. Vi er i Italia og det er 38 grader ute. Det har vært en ekstrem merkelig og uforutsigbar dag og en enda skumlere natt. Det startet med at vi var på vei hjem fra stranda da vi så en liten brann opp i åsene et godt stykke fra huset. Vi ble ikke noe særlig bekymret fordi den var ganske langt unna huset. Vi gikk og la oss, men så kastet A opp, og etter det våknet B fordi han hadde vondt. Han hørte noen skumle knitrelyder fra vinduet og sa fra til pappa. Klokken var ca 02.00. De gikk ut på terrassen og fikk se en vegg av flammer langs siden av åsen! Den så ut til å spre seg raskt mot huset vårt!

Jeg sov (selvfølgelig!) og ble vekket av at noen (tror det var pappa) røsket meg i foten og sa: «Du må stå opp, det brenner ute!» Jeg rasket på meg en vrengt singlet og en shorts som var feil vei. Vi løp ned til bilen (den står 2min ned i gata) og der ble vi værende ca 3 timer.

Jeg var redd. Pappa gikk frem og tilbake for å sjekke brannen. Etter en time eller mer kom endelig brannvesenet. Men de spylte ikke ned brannen. Det fikk store konsekvenser for neste formiddag.

Nå skal jeg fortelle hva som skjedde neste dag: Jeg våknet i sengen min (huset var nemlig ikke brent ned!) og gikk ut på terrassen der jeg fikk se en dal som var helt svart av sot.

Det blåste masse og var kok-varmt. Det regnet aske inn i huset og jeg fikk i oppgave å koste før lunsj. Mens vi spiste var det en busk som begynte å brenne. Kort tid etter hadde brannen spredt seg til togskinnene og nedover dalen. Vi hørte et dunk og svart røyk veltet frem. Vi pakket badetøy for å dra til stranda da mannen vi leier av sa at vi måtte evakuere raskt og komme oss vekk. En vegg av røyk gir oss ikke lenger utsikt over «sot-dalen». Solen speilet seg i røyken og et oransje lys dekket bakken. Alle løp til bilen da mamma i fullt stress snublet og skrapte opp begge knær og forstuet/vrikket ankelen. Hun måtte halte ned til bilen sammen med meg (hennes personlige krykke!) og vi kjørte ned til stranden. Motorveien inn til Tropea var stengt men vi så et svidd tog som kjørte gjennom røykhavet.

 

 

 

 

 

Vi var på stranda til solen gikk ned og vi så to brannfly som senket seg ned i havet og opp igjen over byen Tropea. Huset vårt hadde heller ikke nå brent ned med det var skummelt å sovne. Men jeg klarte det til slutt. SLUTT».

 

 

 

Dette er beskrevet med barneord, men jeg kunne ikke gjort det bedre selv. Det skal normalt mye til å «shake meg opp», men jeg løp to ganger til bilen med høyt adrenalin. Knitringen, sprakingen og røyken var alt annet enn koselige leirbål lyder for å si det sånn. «Har du husket passene» ropte jeg til Runar. Selvsagt hadde han det. Runar var passet på at vi hadde det vi trengte i bilen og beroliget oss. Blant annet med ispinner og koseklut. Han pakket kofferter og var beredt til å dra evakueringen hakket videre. Etter at vi hadde lagt oss kl 5 på morgenen, gikk han patruljer i nabolaget for å sjekke brannen. «Ble du redd, du er sikkert kjempe sliten?» spurte jeg etter noen timers søvn. «Neida». Jeg har en mistanke om at han heller syntes det hele var spennende! Uansett, ordene fra brodern`s sang til oss i brylluppet holder fortsatt stand: «Jeg vil ha en mann, en ekte kose machomann, jeg vil ha en mann, som setter hjertet mitt i brann»!!

Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg nå ser utover den svidde dalen. Nedbrent og ødelagt. Det utrolige er jo at det om ikke så alt for lang tid kommer til å vokse grønt igjen. Jeg synes dette bildet er overførbart til mitt eget liv.

I det vi løp mot bilen tenkte jeg på alt vi hadde glemt og som var viktig. For første gang har jeg fått øynene opp for «krisesekken», dvs en sekk med de nødvendigste ting for en 72 timers krise/evakuering. I kirken lærer vi om fremtidsrettet livsførsel, dvs sette livene våre i stand slik at vi er mest mulig selvhjulpne for så å kunne hjelpe andre. Det være seg utdannelse, arbeid, matvarelager, krisesekk osv. Frem til denne hendelsen har ikke de to sistnevnte tingene opptatt meg, nå skal jeg nok hjem og ordne litt…Det er mye man kan skrive om dette tema, så det får eventuelt bli en annen post!

Eventyret vårt i Italia forsetter noen dager til, CIAO!

-Eline

 

 

 

 

 

 

 

 

En artikkel i magasinet «Familien» om oss! Slektshistorie og gamle klenodier

For 4 år siden, juni 2013, flyttet jeg og gjengen min tilbake til barndomshjemmet mitt på Ljan. Jeg er nå fjerde generasjon som bor her, foreldrene mine bor i 2.egt og søsteren min har bygget hus i hagen. Ukebladet Familien (nr. 11) syntes dette var en spennende historie og trykte en artikkel om oss på hele 5 sider som Heidi Morell Andersen forfattet. Jeg holdt på å dåne av flauhet da jeg så familiebildet av oss på en hel A4-side!!
Jeg får ikke lov til å «klippe og lime inn» artikkelen her pga opphavsretten, så jeg tenkte å skrive noen ord selv og legge ved masse bilder. En hyllest til mine forfedre, historikken til stedet og følelsene mine knyttet til barndomshjemmet mitt, er noe jeg har hatt lyst til å sette på papiret lenge. Så dette er oppfølgeren til Familien:)

 MITT BARNDOMSHJEM

Heidi beskrev det så fint slik: «Noen meter fra Oslofjorden, opp en bratt bakke med det positive navnet Gladvollveien, ligger en gammel villa med utsikt mot Nesoddtangen, Kolsåstoppen, og øyene i indre Oslofjord. Ute på sjøen seiler båter av sted, og lyset og skyene på himmelen veksler stadig. Elines følelser for stedet ligger mye dypere enn sjøutsikt og fargerike solnedganger. Dette er hennes barndomshjem.»

HISTORIKK

Ljan ligger på Nordstrand i Oslo. Frem til 1880 årene var det bare utmark her. Det var Ljansbruket, et kjempestort bruk gjennom flere hundre år, som eide dette stedet. De eide også Oppegård, Enebakk og Svartskog. Under krigen var det vanlig at de som eide en villa hadde potetåker og gris eller høns. Oldemor hadde også dette. Huset til søsteren min er bygget over åkeren, men det autentiske grisehuset står i hagen den dag i dag. Far husker at det var veldig viktig at ikke noe mat ble kastet. Hvis de ikke kunne spise det selv, så gikk det til grisen. Jeg hadde lyst til å male eller pusse opp grisehuset, til Mors store skrekk. Hun elsker det og nå skjønner jeg hvorfor. Det har noe å gjøre med det historiske suset og miljøet det skaper. Steinmuren bak i hagen er også eldgammel. Den sies å skal være bygd av svenske krigsfanger, trolig for å holde beitedyr på plass.

Barna mine er nå femte generasjon som bor i huset. Første generasjon var min oldemor Tilla Amundsen. Hun var gift med sjømannen Anton Martin. Han overlevde to skipsforlis men døde ironisk nok av lungebetennelse kort tid etter at han kom hjem fra en av turene. Da Tilla ble enke så bygde hun og sønnen Asbjørn huset her på Ljan i 1935. Den ugifte datteren Thordis bodde sammen med dem. Det samme gjorde også etterhvert en dansk «Pige» som passet på far da han var liten.

En vinterdag skulle farfar Asbjørn måke snø utenfor porten, gjett hvem som måkte på den andre siden av veien? Vakre Ingrid Lynne i nabohuset. Det ble romantikk etter kort tid, de giftet seg, og farmor hadde ikke mange meterne å flytte!

Asbjørn og Ingrid fikk etterhvert 3 barn. Bror, søster og lillebror- som er min pappa. Det var behov for større plass så i 1940 ble det bygget en full andre etasje, en generasjonsbolig. Da farmor ble enke, flyttet hun opp i andre etasje. Mine foreldre med 6 barn flyttet så etterhvert inn i første etasje. Jeg var ett år da, yngstemann kom to år senere.

OPPVEKST PÅ LJAN

Her på Ljan vokste jeg altså opp sammen med mine 6 søsken. Jeg har bare gode minner fra barndommen min. Det var virkelig et herlig sted å vokse opp! Vi kunne bolter oss i den deilige hagen og huset. Brødrene mine hadde karate «dojo» i kjellern og smie i hagen. En noe sær men utrolig kul hobby som broren min Espen (de nærmeste bruker kallenavnet Jojo) hadde.

Jeg får ofte «backflash» nå som jeg bor her med egne barn. Jeg gjennopplever barndommen på så mange måter gjennom dem. Når de leker butikk i sandkassen, husker på tarzan-slyngen, spruter med vannslangen, spiller badmington, aker, leker gjemsel osv. Aktivitetene, gjemmestedene, og «ta bilde-posere» stedene er de samme. Det gjør ofte veldig sterkt inntrykk på meg og jeg kan bli rørt. Jeg kan sitte å filosofere over begrepet tid ved slike øyeblikk. Mor elsker musikk. Hun spiller ikke et instrument selv, men var opptatt av at vi skulle det. Jeg husker at vi måtte øve hver morgen, etter frokost og morgenjobb, før vi gikk på skolen.

Morgenjobb!

Jeg har prøvd samme morgenrutiner med mine egne barn, men…! Så er det noen som trenger en som kan fyre opp cello, fiolin, trekspill, munnspill, piano, orgel, blokkfløyte, gitar, saxofon, kontrabass eller munnharpe, så er det bare å ringe til Amundsen! (Kan dog ikke love den høyeste kvalitet på alt!)

EN DRØM GÅR I OPPFYLLELSE

Helt siden jeg var ungdom har jeg drømt om å bo i barndomshjemmet mitt. Jeg hadde en kjæreste fra USA og da han kom på besøk sa jeg: «I think I want to live here som day.» Han bare gryntet på nesen og hjertet mitt sank…Så kom Runar inn i bildet og danket ut USA-duden! Jeg luftet etterhvert, halveis på spøk, mine drømmer for bosted og han svarte: «Jeg kan bo hvor som helst bare det er med deg!» Så da ble det ekteskap, haha!

Vi bodde først noen år på Elverum før vi flyttet til Moss-Jeløya. Vi likte så godt i leiligheten vår på Framnes som lå helt inntil skogkanten ved vannet. Vi elsket naturen på Reier og Alby, at det var gå/sykkel til ALT. Vi trivdes rett og slett på alle mulige måter. Alle vi søsken var etablert på hvert vårt sted og spørsmålet fra mor og far kom opp: Hva gjør vi med huset på Ljan. De har oppgjennom årene hatt flere familieråd med oss barna med dette som tema. De er fremtidsrettet og ønsker at alt skal være i orden før de blir gamle. Deres ønske på sikt, var at en av oss ville overta huset. Konkrete forslag ble lagt frem. Jeg gikk mange runder med meg selv, skrev lapper for og imot. Jeg ville jo på en måte miste barndomshjemmet, jeg likte å dra hjem på husmorferie og snuse på det gamle rommet mitt. Men vi ønsket å overta huset og vi var de eneste. Flere familieråd ble da holdt, både med og uten meg. Mine søsken har vært rause når det kom til å finne gode løsninger for overtagelse. Først var det en prøveordning på to år for å se om det ville fungere. Det er jo ikke bare bare å ha svigerfamilie så tett på. Stedet krever også mye vedlikehold inne og ute med dertil utgifter. Men nå har vi bodd her i 4 år og vi har kommet for å bli!

Damene som jobber sammen! Min første bursdagsgave på Ljan var denne arbeidsdressen fra Mor! Hun er min samtalepartner i tykt og tynt, så at det bare er en trapp opp, er en bonus!

 

 

 

 

 

 

 

 

RYDDE I GARASJEN: FUNN AV GAMLE NORSKE SKATTER

Da vi flyttet inn sa mor at vi skulle få den ene garasjen. Far var meget skeptisk til det, for hvor skulle han gjøre av alle skattene sine? Vel, jeg var ivrig etter å rydde stæsjet og dro alt ut på gårdsplassen, det var bare å sette i gang!

Treski med tilhørende staver: Far samler på treski med tilhørende staver, de fleste er varp fra loppis. Han har godbiter fra 30-40-50-60-70 årene. Vi snakker selvsagt Bonna, Splitkein og Madshus. Norske fabrikker som var enerådende på skimarkedet fram til glassfiberskiene kom.

Stæsj til bikuberøkting: I «innerste kjeller» fant vi også et 2l Norgesglass med honning fra gamle-Tilla, ANNO 1949!! Glasset ble spist opp og smak og konsistens var fortsatt av ypperste kvalitet! Honning var veldig eksklusivt, 2l glass var ikke til salgs. Tilla fikk det av all sannsynlighet fra sin slektning i Asker som var birøkter og formann i Norges birøkterlag. Far snakket med birøkterens kone (etter at han hadde gått bort) i forbindelse med slektsopplysninger. Hun fortalte om mannens arbeid med bier og far ble hekta! Han startet opp med bier på midten av 70 tallet og holdt på til midten av 90 tallet. Jeg husker godt at han holdt på. Sverming i garasjen og epletreet med tilhørende høye skrik. Den hvite kjeledressen + den merkelige hatten med «slør», tavlene, gleden over å få «voks-tyggis» og fersk lys honning rett fra spannet. Før jul hadde vi alltid «smalhans», dvs blant annet meget sparsommelig påleggsutvalg. Men honning kunne vi få så mye vi ville av, jeg ble skikkelig lei! De eldste barna husker Far som satt på forhøyningen som biskop med et gjenklistret øye og elefantfot etter biestikk!

Far fant frem denne håndslyngen (se bildet) som ble frukt for å få ut honningen fra vokstavlene. Honning restene smakte helt tipptopp!! Honning inneholder naturlig antibiotika flora som gjør at den ikke mugner. Far fant et gammelt medisinskrin med en liten flaske honning. Det ble brukt til blant annet sårbehandling og forhindrer verk i sår. Jeg nevnte minner om «vokstyggis». Far forteller at dette var propolis, et eget stoff som biene skiller ut. Det er et tetningsstoff og ligner på kvae. Pollen av propolis var hett innen helsekost en periode. Far lagde kunstige sprekker i kuben ved å legge tre glassplater på toppen med noen millimeter mellom hver plate. Så kom biene og skulle tette dette og skilte ut propolis. Hver 3-4 uke skavet far av dette og puttet det på et glass og ga det til familien ved forkjølelse.

Ola Nordmann sekker: Jeg fant ca 20 (!) sekker under opprydning i garasjen. Dette er den klassiske Bergans sekken med meis fra før krigen og frem til de moderne anatomiske sekkene.To av sekkene henger nå ved inngangsdøren og rommer barnas uteleker.

Sykler: To førkrigsmodeller, en varesykkel (som far brukte da han bygde den tidligere hytta vår på Hvaler, den har broren min nå fått), to kombisykler fra 70 tallet, og to tradisjonelle DBS slitere fra 60 tallet, selvsagt uten gir! Med origianalt barnesete og sykkelveske!

Scootere: Goggo fra 1955 (den er visstnok broren min sin), klassisk Tempo lett moped med pedal fra 58, Lambretta scooter fra 56. Far har også en delmoped fra 60-tallet. Vi la ut en sykkel på finn.no, men etter å ha blitt nedringt skjønte han at verdien var etterspurt og beholdt den!

Alle disse klenodiene tar selvsagt plass og som sagt var det hardt for far å skulle tømme den ene garasjen. Jeg skjønte verdien i sakene for Far og syntes det var gøy selv. Så jeg kom opp med denne ideen! På terrassen foret jeg taket med ski og staver. Den åpne veggen fikk sykler som luftige vinduer.

Jeg syntes det var vanskelig å finne min stil da vi flyttet inn. Usikker på om jeg hadde en egentlig.. Jeg ønsket ikke å kopiere foreldrene mines hjem, samtidig som jeg ville ta vare på identiteten og egenarten ved stedet. Jeg visste ikke at jeg likte gamle ting, men jeg har tydeligvis arvet fars interesse! Og skatter har det vært nok av i fars garasjer og loft, noen har fått ny funksjon:

TILHØRIGHET GJENNOM GENERASJONER

Mor som ung småbarnsmor på Ljan begeistres over vårens gull i hagen

Jeg nevnte tidligere at jeg kan fiolsofere over begrepet tid. Far gjør det helt sikkert i større grad enn jeg. Han sitter ofte i stolen her i stua og ser ut av vinduet. Han tenker på alle i slekten som har sittet akkurat der og sett på utsikten. Vi har snakket om at det kan føles ut som en «tidskapsel» å bo her i huset. Jeg kjenner på det når jeg lager mat på kjøkkenet. Det er original innredning og jeg føler et bånd til spesielt kvinnene i familien som har lagd mat på den samme benken som jeg gjør. Jeg kjenner på det når jeg er ute i hagen for å «forskjønne» den med blomsterløk og stauder eller hjelper Runar å sette poteter i den nye kjøkkenhagen. Jeg tenker på de andre i slekten som har jobbet med hendene sine i den samme jorden. Jeg tenker på de når vi har familiesamenkomster. Med søsteren min i hagen er Ljan treffpunktet for begivenheter. Enten det er ved høytider, bursdager, dugnader eller mimrekvelder der mor og far forteller om en fra slekten. På Ljan har slekten levd, elsket og lært livets mange veier. Jeg fant et gammelt bilde av Oldemor Tilla sammen med datteren Thordis og farmor Ingrid. Akkurat der har vi også en benk nå. Jeg pleier å sitte der og skravle med mor eller søstrene mine. Og der satt de også…

Da vi annla ny kjøkkenhage sammen med søsteren min, sa far at vi MÅTTE ha en stikkelsbærbusk. Du kan tro han hegner om den. Den minner ham om barndommen og det deilige syltetøyet de lagde. Det som er supersprøtt er at det er to glass igjen!! Far kom opp fra «innerste kjeller» med et norgesglass og på etiketten sto det: «Stikkelsbær 1948. DET ER VILT KULT!! Det luktet ikke vondt og var muggfritt, bare litt tørt. Jeg skulle gjerne fått noen husmortips av oldemor Tilla!

JEG FØLER EN DYP TAKKNEMLIGHET

Heidi klarte å samle tankene mine så fint i artikkelen for Familien. Jeg vil avslutte dette innlegget med de ordene: «Jeg føler en stor takknemlighet overfor Gamle-Tilla og Asbjørn som bygde dette stedet. Huset har vært fylt av gode mennesker, latter og glede. Far forteller om en god barndom her. Jeg har hatt en god barndom her. Nå fyller våre barn huset med musikk og latter. Balasten jeg har fått, ønsker jeg å bringe videre. Det beste jeg vet er når barn og voksne leker sammen. Hjemmet kan være en slik arena. Her kan søskenbarn komme sammen og leke til tross for aldersforskjell. Min uskyldige ungdomsdrøm ble virkelighet. En dag i fremtiden vil Runar og jeg flytte opp i andre etasje og bli gamle der. Det er stor verdi i det at generasjoner holder sammen. Det gjelder både besteforeldre og barnebarn. Det binder leddene sammen. Man hjelper hverandre og er der for hverandre. Jeg elsker å bo her!»

Jeg avslutter med sangteksten fra skuespillet Fedrenes Hjerte: «Våre fedre lever i oss. Vi er fortid, nåtid, fremtid på en gang. Våre barn lever i oss. Lik som en kirsebærtre, røtter grener blomster og frø.»

-Eline