Et ekko fra Aurlandsdalen: «Se deg tilbake»

Innhyllet av dalens lune vegger fulgte vi elven som snodde seg gjennom landskapet. Høstfargene gnistret i solen og enkelte steder tok vannet fargen og speilte åskammen.

Lårene dirret og skuldrene begynte å merke byrden av ryggsekken. Venninnen min og jeg tok en pause. Jeg snudde meg. Jeg så bakover. Betraktet det som hele tiden hadde ligget i ryggen på meg mens jeg gikk.  Jeg mistet nesten pusten over den slående vakre naturen. Øynene knep jeg igjen for solen blendet så sterkt i ansiktet. Jommen var vi ikke alene heller, flere turfolk var å skimte i det fjerne.

Så kom en tanke til meg som lyn fra klar himmel: «Du må se deg tilbake»  

Sekken min var tung og jeg var sliten. En god metafor for perioder i livet mitt, fant jeg ut mens jeg gikk. Ting har vært håpløst, jeg har grått mine tårer. Mørkt. Hvor er lyset når jeg trenger det?! Borte.

«Se deg tilbake».

Ja, der er det. Lyset har vært i ryggen min hele tiden. Noen ganger bak en tung sky. Andre ganger svakt gjennom disen. Men jeg har også erfart solens kraft rett i ansiktet så sterkt at jeg måtte knipe øynene igjen. Jeg husker det nå. Så godt å gjøre det.

Vi fortsatte å gå, venninnen min og jeg. Sekken min var fortsatt tung og jeg var sliten.

«Se deg tilbake».

 Ja, der er det. Det vakre landskapet har vært i ryggen min hele tiden. Så mye vakkert jeg hadde i bagasjen min. Så mye å være takknemlig for. Så mange velsignelser. Så mange gleder. Så mange minner. Så mange gode erfaringer. Aktiviteter jeg har iverksatt. Jeg husker det nå. Så godt å gjøre det.

Vi fortsatte å gå, venninnen min og jeg. Sekken min var fortsatt tung og jeg var sliten.

«Se deg tilbake».

Ja, der er de. Mennesker har vært i ryggen min hele tiden. Jeg er ikke alene. Jeg har så mange nære og kjære i livet mitt som vil meg vel. Som vil løfte sekken og dele på byrden. Som gjør livet fantastisk å leve. Som gjør meg glad hver dag.  Slektninger har lagt et fundament for meg. Så takknemlig jeg er til de som har gått foran. Som har brøytet vei og tatt valg som har vært med å forme mitt utgangspunkt for livet. Som har gitt meg en arv å forvalte. Jeg husker dette nå. Så godt å gjøre det.

Vi fortsatte å gå, venninnen min og jeg. Jeg kunne se målet og sekken min var lettere.

«Se deg tilbake.»

Og bruk kraften i det du finner som hjelp til å se det gode i morgendagen. Til å spre deg utover med energi og pågangsmot.

-Eline

Hvorfor dugnader har blitt et av familiens samlingspunkter

For noen uker siden hadde min kjære mor bursdag. Så lenge jeg kan huske, har hun ønsket seg en ting i gave: At familien kommer på besøk for en liten rakedugnad med påfølgende ertesuppe og kake.

Dugnadskonseptet er ikke et nytt fenomen i familien Amundsen. Jeg vil si det rett og slett sitter i ryggmargen. Det er liksom vår «greie»! I januar får vi tilsendt en familiekalender der årets treff er plottet inn. Av dugnader har vi dato i hver årstid. Høst= rakedugnad for de på Ljan. Vinter= julekakedugnad for the sisters og mor. Vår= The big happening, hage/badehusdugnad for små og store i hele klanen. Sommer= hyttedugnad for de voksne.

VERDIFULL DUGNAD: «DET MAN TAR PÅ BLIR MAN GLAD I»

Familien kommer altså sammen flere ganger i året for å jobbe. Vi fyller opp hagen, kjøkkenet, badehuset og hytta med arbeidskraft. Med 6 søsken, svigerinner og tantebarn, har vi etterhvert blitt en stor gjeng!

Det er mye flott arbeid som blir gjort på et par timer når små og store hjelper til. Det er en god følelse å kunne bidra, man føler seg som et riktig bra menneske! 🙂 I tillegg får man selv opp pulsen og ubrukte muskler strammes. Ikke kims av å rake, vende kompost, kappe trær, grave opp røtter, lage steinmur, beise, sette løk, fylle på sand, beskjære busker og trær!

Men disse familiedugnadene er så mye mer enn praktisk arbeid, go`følelse og egen «trening». Vi får de gode samtalene. Samvær på tvers av generasjoner og alder. Samvær mellom fettere & kusiner. Tanter & onkler. Søsken & svigerinner/svogere. Foreldre & besteforeldre. Vi synger & skøyer & spiser sammen. Vi tuller & traller & trener (jobber) sammen.

«Det man tar på blir man glad i», er det noe som heter. Jeg tenker også at det man tar på og bruker tid på, vender man tilbake til.

For eksempel hytta. Mor og far er eiere, men de ønsker veldig at vi alle skal benytte oss av stedet. At hytta skal være et samlingspunkt for storfamilien, at felles minner og opplevelser kan bli skapt. Hytta har blitt satt opp med et sterkt bidrag fra familiedugnader. Med ulik kompetanse som «ligger i slekta» har bygget sakte men sikkert tatt form. En av mine første dater med Runar var å isolere veggene! Fordi vi alle har nedlagt tid og energi i hytta, først gjennom byggeprosessen og nå vedlikeholdsarbeidet, er det også et sted vi vender tilbake til med familiene våre flere ganger i året.

Jeg tror også det er av stor verdi å vende tilbake til egne røtter rent fysisk, nå og da. Dette gjør vi som nevnt på mors bursdag om høsten og hagedugnaden på våren. Da samles vi «i huset» som har vært i familiens eie siden 1935. Det er vår farfar som bygde huset og her er det historie i hver krik og krok. Ved å tilbringe litt tid her, enten gjennom selskaper, middagsbesøk eller i dette tilfellet dugnader, blir man automatisk knyttet til sine røtter. I alle fall minnet på sitt opphav.

Nå som vi har «overtatt» barndomshjemmet (det er bare på papiret, mor og far er fortsatt høvdingene i 2. egt! 😊 ) så meldte spørsmålet seg: Hva gjør vi med den årlige vårdugnaden?! Dette var dugnaden med stor D med arbeid for små og store, leker, mat, vafler etc. Jeg visste hvor mye den dagen betydde spesielt for mor. Men det føltes litt unaturlig at mine søsken skulle bruke en lørdag på å jobbe i hagen «min». Vi fant heldigvis en veldig god løsning. Det er et badehus fra «gamledager» som følger med eiendommen her. Vi ønsker at alle skal kunne benytte seg av dette stedet/brygga, og hva er vel da bedre enn å komme å «ta på det»?! 🙂 Nå heter det altså badehusdugnad!

TIPS TIL EFFEKTIV OG HYGGELIG DUGNAD 

Nøkkelen til effektive arbeidstimer er forberedelse. Jeg har observert mine foreldre i en årrekke organisere dugnader. Jeg vil si at de, men spesielt mor i spissen, er rimelig drevne organisatorer. Her er noen tips jeg har snappet opp og som funker bra for oss:

1. Sett dato tidlig.

2. Lag arbeidsliste med navn på oppgaver. Henges opp til alles beskuelse. Husk ekstra lister!

3. Finn frem alt av utstyr på forhånd. Vannbøtter, kluter, maling, filler, raker, krafser, ALT!

4. En person (far i vårt tilfelle) må være håndlanger og parat til å bistå når/hva det skulle/måtte være.

5. Sett barna og ungdommen i sving med konkrete og meningsfylte oppgaver. De er en stor ressurs!

6. Vafler. Alltid vafler! Dette er barnas gjeveste jobb 😊 Pass på uvedkommende og hunder som prøver å snike til seg et hjerte.

7. Avslutt med hagegøy der barn og voksne leker sammen. Et år hadde vi plutselig en sverdkamp gående! Ellers er det jo klassikerne som potetløp, diverse stafetter, tautrekking mm. Det er kanskje dette de yngste husker best?

 

Jeg avslutter dette innlegget med en liten filmsnutt over denne herlige dugnadsgalskapen!

 

Et rom ble åpnet opp for 13 år siden

Jeg lukker øynene og befinner meg 13 år tilbake i tid. Jeg er i forsvarshuset vårt på Elverum og hjertet hamrer mens jeg venter på resultatet. Jubler når strekene sakte men sikkert kommer til syne. Jeg er gravid!

Jeg syntes det var fantastisk å være svanger.  Jeg var student, sammen med min kjære og var i god form. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men babyen var ønsket og planlagt.

Kort tid før jeg skulle føde, så fikk jeg en cd av mor. «Blå krukke» av Kari Bremnes. Hun fortalte litt om hva den hadde betydd for henne. Jeg tok den med på sykehuset og spilte sangen «Så hadde du et rom» mens jeg travet rundt med rier og en akupunktur nål i pannen. Nydelige og beroligende melodi, teksten skjønte jeg mer av senere.

Fødselen gikk over all forventning. I dagboken min står det: » Jeg syntes ikke det gjorde såååå vondt og trodde det var dårlige rier. Så jeg tok i ekstra hardt og tenkte: «Nå skal jeg få valutta for alle situpsene mine!» (De tre neste fødslene mine fikk en noe annen karakter!! 😉

Det var en datter som kom til oss. Jeg lukker øynene igjen og spiller av den 13 år gamle filmen hennes. Tiden sklir mellom hendene mine og jeg vil fryse. Reise tilbake til det lille nøstet mitt. Til veslejenta med alle krøllene og det store smilet. Tid som aldri kommer igjen er vemodig. Det som ikke er vemodig er å holde rundt tenåringen min. Tiden har formet henne til en fantastisk ung kvinne. Hun har en personlighet som får alle rundt seg til å føle seg vel. Hun har et skarpt hode med en kreativitet som kommer til å åpne mange dører. Hun har et stort hjerte og fyller mitt eget til randen.

Sangen av Kari Bremnes jeg lyttet til da jeg var i fødsel, er rett og slett fantastisk. Jeg skjønner det nå fordi jeg har «levd» det. Hun har fanget og satt ord på noe jeg ikke visste fantes i meg før jeg fikk barn.  Amalie var den første som åpnet og kom inn i dette rommet. Siden kom det tre til. Mine største bragder og skatter.

20190606_182446

«Så hadde du et rom
Et rom du kanskje hadde hatt bestandig
Så hadde du et rom
Et som du kanskje ikkje vesste om
Så hadde du et ukjent rom et sted
Så skulle snart en fremmed finne det
Ditt eget rom
ditt rom
ditt eget uoppdaga rom av ømhet

Så hadde du et rom
et uoppdaga rom ifra bestandig
Så kom en unge dit
du gav han blidt av rommet, bit for bit
Et rom som vokste og blei katedral
og favna alt på jord I samme sal
Ditt eget rom
ditt rom
ditt eget kolossale rom
av ømhet

Så hadde du et rom
og veien dit er gått opp for bestandig
En unge tok sæ inn
du gav han av din kropp og sang og sinn
En smerte traff dæ søtt
og hjelpeløs e gleden du har født
Ditt eget rom
ditt eget grenseløse rom
av ømhet»

-Eline

Morgenskjerm vs bootcamp

Jeg registrerer lyden fra 4 ulike skjermer som durer, ingen krangling. Sjekker klokka og legger meg som et slakt til å sove videre. Stillheten og rolige morgener i ferien er nydelig for en firebarnsmor..

Jeg kommer meg opp av sengen litt senere enn planlagt. Felles frokost registrerer jeg med et halvt øye ikke er nødvendig, spor etter melk og gryn sier sitt…

-«Av med skjerm, ut og lek!» Tiden er overmoden for å skifte aktivitet og jeg har dårlig samvittighet for deres snart firkantede øyne..

Ingen reaksjon. Bare grynting, sure fjes og rykninger i stolen.

-«Av med skjerm NÅÅ hvis ikke…!!»

Hjertepumpa bruser, jeg må anstrenge meg for å ikke si noe jeg kommer til å angre på. Det er jo tross alt første dag i ferien! Så etter litt om og men blir Playstation, NRK super, YouTube og Netflix slått av. Stemningen er grei men barna er daffe. Vanskelig å komme i gang med god og kreativ lek. Noen vil dra seg i sengen. Jeg mugger, men prøver å skjule det så godt jeg kan.

Neste morgen.

Våkner tidlig for en gang skyld og funderer på feriens morgenrutiner. Hjemmeferie=morgenskjerm, nydelig for små og store. Men gårdsdagens scenario minner meg på hvorfor hyppigheten bør holdes nede. Jeg orker virkelig ikke tanken på å ha det slik i tre uker. Men jeg orker heller ikke alle protestene som vil komme ved en eventuel kansellering av morgenskjermen. What to do??!

Før jeg får tenkt meg om hører jeg stemmen min brøle som en kommandant så det rasler godt i barnas sovende kropper:

«OPPSTILLING OM 5 MINUTTER I BADETØYET OG JOGGESKO!!»

Haha hva har jeg satt i gang?! Uten å ane hva jeg begir meg ut på, jogger jeg ut porten med flokken min klokken 08.000. Etter ca 1km hopper vi i sjøen med svømmetrening ut til bøya før det hele avsluttes med styrketrening og appen «7. minutes.»

Tilbake i huset.

Mens barna dekker på bordet og skifter, lager jeg god-frokost. For oss er det f.eks. brød, eggerøre, rørte bær.. God mat og litt ekstra kos fører alltid til godt humør og store smil.

Feriefrokost hos bigsis, jeg lager det ikke så lekkert!

«-Da er det leketid, unger!»

Null stress. Full respons. Jeg elsker å observere barn i god lek!!

I skrivende stund pakker vi oss klare for hyttetur. Vi har hatt tre fantastiske uker her hjemme der dagene stort sett har gått med til morgentrening/bad (tidspunktet ble en time senere pr uke..!) etterhvert ble det morfars stupeskole, god mat, masse besøk (som også har vært med på «regimet»), mer bading og krabbefiske. Og skjerm på kvelden. Jeg er ikke i mot skjerm! Bare ikke hver morgen.. Der er bootcamp en soleklar ferievinner!!

Her kommer morgenopplegget i bilder og video!

Morfars stupeskole!

Vi har stort sett vært hjemme i sommer. For å få feriefølelsen, brøt vi opp den vanlige rutinen. F.eks bootcamp på morgenen som jeg har skrevet om tidligere. Eller det jeg skal skrive om nå, morfars stupeskole!

Løping og lek i vann er jo normale sommeraktiviteter. Men ved å ramme det inn med et «fremmedord» og utbrodere innholdet, har det blitt alt annet enn vanlig. Det har blitt verdifulle sommerminner for barna, helt gratis. Kanskje blant de som huskes best også?

Morfar, alias Moshda, er en eminent stuper! I en alder av 73 år, holder han fortsatt en særdeles god stil!

Vi flyttet til Ljan, mitt barndomshjem, for 5 år siden. Mor og far bor i 2.egt. Knyttet til huset fra 1935 er også et badehus. En liten sjarmerende «boks» med brygge. Det er her vi, store og små, herjer om sommeren! Det er rart og veldig koselig å tenke på at barnas oldeforeldre, med deres fetter og kusiner, også har fylt stedet med fryd og latter.

 

De eldste var 8 og 6 år den sommeren vi kom flyttende. Brygga var akkurat litt for høy til at de turte å kaste seg ut i. Men morfar fikset biffen! Med sine sterke og store armer tok han et barn i hver arm og hoppet de ut i vannet!

 

Barna vokste til og begynte å snuse på stuping slik som deres onkler, tanter og fettere gjør. Men hverken jeg eller Runar stuper, så…Kunne de få starte på Moshdas STUPESKOLE??!! Dette var et konsept mor og far (mest mor antar jeg, hun er hjernen bak det meste av familiens kreative krumspring!) utarbeidet for noen år siden da storefetter og nabo skulle lære seg å stupe.

Konseptet er enkelt, effektivt og går over noen dager:

  1. Avtale et klokkeslett på morgenen. De skal være ferdig skiftet med håndkle over nakken.
  2. Felles sykkeltur til brygga (Et sted for velforeningen der Far badet som ung gutt)
  3. Innføring i teknikk og stil.
  4. Starte på det nederste trappetrinnet for deretter å øke vanskegraden
  5. Pause. Moshda forteller historien om da han fanget fisk som ung gutt med bare HENDENE fra akkurat den  trappen! Et svært lydhørt og engasjert publikum!
  6. Øve, mens Moshda klapper, heier og tar bilder til spente foreldre
  7. Oppvisning for foreldre og øvrigheten
  8. Diplomutdeling!

Små ting er av stor verdi..Her er mine foreldre et utrolig godt eksempel. Ting kan synes «ubetydelig», f.eks innen aktiviteter og handlinger man arrangerer og utfører. Men med en baktanke så kan det få noen konsekvenser med en verdi som ikke kan måles…. Jeg tenker f.eks på bånd som knyttes mellom generasjoner, her barnebarn og besteforeldre. Selvtilliten man får ved å lære noe nytt og bryte personlig barrierer.

-Eline

Hyttetur på egen øy i strandkanten? Sjekk ut Kystled!

Har dere hørt om Kystled? Det hadde ikke jeg før lillesøster inviterte søstrene sisters med familie til hyttetur i Oslofjorden for noen uker siden.

Det var et fantastisk opphold og jeg ble så begeistret over Kystled konseptet at det måtte bli en liten reklame blogpost!
Kystled er et landsdekkende nettverk av overnattingssteder. F.eks hytter, fyr, naust og sjøbuer. Også andre offentlige bygninger som ikke lenger blir benyttet til sitt opprinnelige bruk.

Standarden er enkel. Men du kan innenfor rammen allikevel legge inn noen valg som f.eks strøm, utedo, innlagt vann eller brønn. Felles for alle overnattingsstedene er kravet om å vaske og rydde etter seg.

Vi overnattet i en laftet tømmerhytte på øya Kjeholmen.

Jeg ante ikke at et så idylliske sted bare lå «et steinkast» unna der jeg bor. 20min biltur +15min rotur. Dette er noe av konseptet til kystled, tilgjengelighet. At friområder langs Norges kyst skal kunne benyttes av allmennheten og være til glede for flest mulig. At man skal få oppleve skjærgården på en miljøvennlig måte.

Og, jeg mener. Hvor kult er det ikke å ro til hytta??!! 😁🌞

I tillegg til geografisk tilgjengelighet, så opererer kystled også med en økonomisk tilgjengelighet.

Vi har «spareferie,» så jeg så for meg at en hytte i Bærums skjærgård, ville bli i stiveste laget. Men den gang ei!

Vi var tre søstre med familie og benyttet oss av alle de 17 tilgjengelige sengeplassene. Hytta kostet 2320kr pr døgn. (Noen lapper dyrere for de som ikke er medlem av Kystled.) Men dividert på tre, ble prisen helt overkommelig. For min gjeng på 6 personer, ble det 773kr døgnet. Med minimale reiseutgifter synes jeg dette var en god deal.

Været var fantastisk hele helgen. Innen for kategorien «turer» ble det blant annet: ro, fiske, snorkle, krabbe, bade og svømmeturer. (Jenny og jeg planla å svømme øya rundt, men kom bare halvveis!😉)

Mormor på besøk💛

Vi var på øya i tre dager og etter den første, tenkte jeg: Nå har vi brukt opp «alle aktiviteter». Nå kommer vel barna (11stk fra 1-13 år) til å kjede seg? Neida. De holdt det gående med overnevnte aktiviteter fra morgen til kveld. Fordi alt gikk i «slow motion», senket roen seg på en spesiel måte. Flere ganger så jeg barna liggende på brygga og bare stirret ned i vannet. Koste seg i hengekøya. Eller fant seg et perfekt krabbested helt for deg selv.

På kvelden ble det Monopol for de eldste barna, Uno for de yngste mens vi voksne koste oss ute i solnedgangen.

Den siste natten drømte jeg om å overnattet ute i køya til bølgeskvulp og måkeskrik. Jeg gjennomførte, men til lyden av 90- talls hits fra en annen partyhytte på øya og en kar som fisket hele natta!!

Takk for et fantastisk opphold, sjekk ut Kystled du også!

-Eline

Brune mosaikkfliser finner endelig dagens lys etter 57 år i garasjen! 

 

Før:

«-Dette er en perfekt krok å oppbevare rester av badegulvflisene» tenkte farfar Asbjørn. «Det kan jo tenkes at barnebarnet mitt får bruk for det en dag!»

Nå:

«-Disse flisene kan jeg jo ikke kaste» tenkte far da han skulle rydde ut av den ene garasjen slik at jeg kunne bruke den. «Det er jo fars originale brun-beige mosaikkfliser fra 1960 og kan komme til nytte en dag! Jeg bare flytter litt på det ute at Eline oppdager det!»

Kjære farfar og far, takk for at dere ikke kastet! For hvem setter pris på det nå? Jeg! 🙂

Det ene badet vårt trengte et nytt toalett. Det gikk dukken etter å ha stått der så trofast siden «tidenes morgen». Toalettet vi satte inn var litt smalere, så vi måtte lappe igjen med fliser som da helst skulle matche. Det kunne vært en gylden anledning til å pusse opp hele badet, men det har vi hverken tid eller penger til nå. Så hvor får man tak i originale brun-beige mosaikkfliser? Rope på fader`n selvfølgelig! «Det du må lære Eline, er at når du skal ta vare på et gammelt hus, så må du ta vare på saker og ting!» Dette tror jeg må være fars mantra. Vi ler ofte av det, men den som ler sist ler best, lærte jeg i helgen!

Jeg viste Asbjørn flisene og fortalte han at disse hadde Oldefar holdt i hendene og jobbet med på badet han bruker hver dag. Det synes han var skikkelig gøy! Jeg får «tidskapsel» følelse ved slike øyeblikk. På samme måte som da jeg smakte på min oldemors syltetøy som vi fant i «innerste» kjeller.

Mens jeg står på badet og tar video av far (se nederst) så legger jeg merke til noen fliser under de brune. Det er sorte og hvite i et sjakkmønster. Hva var det? Hadde baderommet blitt brukt til noe annet før? Her kommer historien.

Fra herskapelig entrè med vindeltrapp til baderom

1935- huset blir bygget som en enmannsbolig. «Bungalow» ble det også kalt den gangen. Farfar Asbjørn, Tilla og Thordis bor sammen, dvs mor, sønn og datter.

1940- Asbjørn Amundsen og Ingrid Lynne gifter seg og en full 2. egt blir bygget. Her blir ekteparet boende, mens Tilla og Thordis flytter ned til 1.egt. Her er det nå et svært staselig inngangsparti med stor entrè og vindeltrapp mellom etasjene. Det er et langt og smalt vindu oppover hele veggen som også binder etasjene sammen, i ekte funkis-stil.

1955- 3 barn blir satt til verden og det er nødvendig med mer plass. (Spør meg ikke hvorfor, jeg synes det virker giga allerede! 😉 ) Etasjene lukkes ved at vindeltrappen fjernes og entreèn blir gjort om til bad og tilhørende foreldre-soverom. Asbjørn, Ingrid og de tre barna flytter ned til 1.egt og Thordis flytter opp. Tilla er nå død. Badet flislegges med moderne «sjakkruter».

1965-Badet moderniseres med varmekabler og nye mosaikkfliser. De populære fargene på den tiden er brunt og grønt, så det ble brun-beige fliser, ja!

Det hemmelige skapet

Etter at etasjene ble lukket i 1955 fikk farmor og farfar som nevnt sitt foreldre soverom tilhørende badet. Siden har mor og far sovet der, jeg og søstrene mine, og nå deler mine tre yngste rommet. Jeg husker fortsatt den store oppdagelsen jeg gjorde i klesskapet. Bak hyllene åpenbarte det seg HVITE FLISER, WHAAAT! Dette var farfars «badehjørne» med vask og hyller. Farmor brukte det ordentlige badet mens farfar kunne barbere seg og pusse tenner i fred og ro på soverommet. Badehjørnet ble så skjult bak skapdører. Smart! 🙂

Her kommer en morsom videosnutt fra min kuleste far som fikser og øser av sin visdom! 🙂

 

Skolestart på Steiner`n, med kjepphesten

I disse dager er det mange spente skolestartere! For de yngste er det nok ekstra mange sommerfugler i magen. En helt ny hverdag med ukjente barn og voksne. Nye rutiner, regler og aktiviteter. Jeg har 3 barn i skolen og spørsmål de har stilt er: «Når blir jeg hentet? Må jeg på skolen i dag også? Hva har jeg i matpakken?» Som lærer har jeg fått spørsmål som: «Når er det friminutt, hvor er do, når kan jeg gå hjem.» Det er små skjebner der ute med ekstra tunge tanker som:» Vil noen hente meg. Vil noen leke med meg. Vil de løpe fra meg i dag også.»

Skolestart kan virkelig være tøff og noe vi voksne må ta på største alvor. Noen glir inn i det nye med entusiasme og glede. Med latter og forventninger. Med tårer og triste tanker. Med nervøsitet og angst. Noen glir inn i det nye med en kombinasjon av et følelsesvirrvarr.

Men felles for de alle, er at barna våre slippes ut «i det fri» og mot en ny begynnelse. Vi voksne, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, lærere, rektor og kontaktlærer, står som en ring rundt barna. Som støtte og veiledere. Hjelpere og ressurser.

Jeg vil dele et nydelig «rituale» som på en vakker og visuell måte beskriver dette.

På Steinerskolen er 1.klasse lagt opp som en førskole. Det er først og fremst leken som er barnas arbeid. Det siste halve året jobbet de med sitt mesterstykke, kjepphesten. Emnet fant de i skogen de besøkte hver uke. Her ble stokken spikket etter alle kunstens regler.

Deretter ble en ullsokk forvandlet til et hode. Sammen med garn, ull og en god porsjon tålmodighet, vilje og glede, blir det til slutt en hest!

Siste skoledag i 1.klasse-«førskolen», ble vi foreldre invitert til den store rideturen. Vi sto ovenfor hverandre i to rekker og dannet en portal som barna red gjennom. I enden sto alle lærerne i en sirkel, for å ta i mot rytterne.

Foreldrene sluttet seg også til gruppen og sammen sto lærere og foreldre i en sirkel rundt barna. Etter en felles sang, tok klasselærer med seg rytterne og red av gårde inn i sitt nye klasserom. En ny begynnelse.

Jeg synes den visuelle symbolikken var så nydelig. De voksnes rolle er å danne en ring rundt barnet, hjelpe de på veien, veilede barnet til å nå sitt potensiale. Så slippes barnet på et punkt fri..De rir sakte men sikkert gjennom barndommen og de blir eldre. På sin egen hest og skal de manøvrere seg frem. Det kan være tøft, men de står ikke alene.

Det er vanskelig å gi slipp og jeg vil helst ha barna under vingene for alltid..men..💛

Lykke til med skolestart store og små!

-Eline

Et vindu å betrakte livet gjennom

Jeg har valgt å kalle denne bloggen «et vindu å betrakte livet gjennom«. Alle hus har vindu. I overført betydning så har jeg mitt eget vindu å betrakte livet gjennom. Mitt lille hjørne i verden som jeg prøver å gjøre det beste ut av. Når jeg titter INN i vinduet mitt, ser jeg min historie. Mine røtter. Mine følelser og tanker. Når jeg titter UT av vinduet ser jeg hverdagen. Nye historier som dannes. Nye impulser, bekjentskaper og betraktninger som påvirker meg.

Jeg har flyttet tilbake til mitt barndomshjem som har vært i familiens eie siden 1935. Mine barn er 5. generasjon som bor her! Jeg vil samle og formidle noen av historiene som hadde funnet sted mellom husets fire vegger. Jeg ville ta vare på nye minner og fortellinger som vi selv er med på å skape. Men dette er ingen»slektsforskerblogg.»            

Jeg vil skrive om betydningen av samhold på tvers av generasjoner og familielivet generelt. Det var en generasjonsbolig som vi flyttet inn i . Mine foreldre bor i 2.egt, storebror bor der i helgene. Storesøster, eldst av 7 søsken,  har bygget hus «i hagen». Selv har jeg mann,  4 barn og en stor utvidet familie. Men dette er ingen «familieblogg»

Jeg har lang fartstid innen menighetsarbeid i kirken min. Jeg vil skrive om trosspørsmål gjennom ulike innfallsvinkler, erfaringer og betraktninger som beriker meg. Jeg vil også skrive om kvinner i kirken min med en spesiell livshistorie. Men dette er ingen religionsblogg .

Jeg har også lang fartstid som elev og mor på steinerskolen/steinerbarnehagen. Jeg vil også her dele noen erfaringer og betraktninger.  Men dette er ingen antroposof-blogg

Jeg håper denne bloggen vil inspirere til å ta vare på slektshistorie og familielivet. Til å skape et rom for undring og aksept for ulikheter.

God lesning!

-Eline

Å finne ro

På brygga vår, der jeg har vært hver sommer siden barndommen, kan jeg sitte å bare stirre ut i luften. Lytte til bølgeskvulp og kjenne vinden dra i ansiktet. Jeg kan observere skyene som farer forbi eller krabbene langt der nede. Solnedgangen over Kolsåstoppen får meg til å smile og fyller meg med takkemlighet og ettertenksomhet. Årets nyinnkjøpte hengekøye drar meg inn i drømmeland.

På brygga finner jeg roen meg, selv om det ikke er ro rundt meg. For stedet ligger rett under motorveien. Der durer biler, busser og lastebiler. Syklister suser forbi og «myke trafikanter» skravler i vei. Lyden går rett ned til meg, der jeg nyter «stillheten».

Mens jeg satt på brygga forleden dag, funderte jeg på dette bildet som kom til meg. At jeg kan føle en ro i meg selv, selv om det er bråkete rundt meg. At det er viktig å søke etter ro, i en travel tid.

Jeg har akkurat startet i nye jobb. Barna er tilbake på skolen og aktiviteter. At det er hektiske uker, er ikke å underdrive! Selv når det koker, tror jeg det er viktig å ha noen stunder hvor man finner stillheten. Kjenne etter om man er på rett kurs, trengs det å gjøre noen justeringer? Lukke øynene. Puste.

Gunhild Stordalen, en kvinne som virkelig imponerer meg, nevnte i et intervju med VG at hun blant annet hadde blitt mer bevisst betydningen av yoga, meditasjon og mindfulness. Jeg er ikke ekspert på noen av delene, min «greie» er bønn. Jeg tenker at alt egentlig overlapper hverandre. Felles nevneren er at man tar et skritt tilbake og innover. Er stille.

Jeg har hatt noen perioder i livet mitt som har vært veldig intense. Der jeg har vært svært usikker på valg og retning. Omstendigheter har tynget meg dypt inne i hjerterota. Jeg har oppsøkt stillheten/bønn/meditasjon/mindfulness i slike urolige stunder. Både fysisk som å være ute i naturen, men også innover i meg selv.

Jeg har opplevd at ved å gjøre dette, har jeg fått tanker som har hjulpet meg. Styrket meg. Jeg har fått noen nye perspektiver og tåken har letnet. Omstendighetene er kanskje de sammen, men jeg har endret måten å forholde meg til det på. Jeg har funnet en ro i meg selv, selv om det har vært urolig rundt meg.

-Eline