«Ingen av oss er støpt i stein. Du er under endring hele tiden»

«Grasrota,» dvs folk som meg, er menighetens talere under gudstjenesten/nadverdsmøte. Følgende er et utdrag fra en tale av Emma Amundsen

Emma Amundsen

__________________________________________________________________

Lignelsen om larver fra boken ”Hope for the Flowers” av Trina Paulus. (Eline har oversatt hele historien til norsk her. Følgende er et uttdrag)

Det var en gang en stripete larve som sluttet seg til en klynge larver. De prøvde alle å komme seg på toppen av haugen. Det var først da han snakket med en klok gul larve at han innså at det å nå toppen ikke var det han virkelig ønsket seg. Så de klatret ned og bort fra alle de andre.

De to larvene likte å være sammen. De spiste og vokste seg feite inntil en dag da de ble lei og ønsket å finne ut om det var mer livet hadde å tilby. Den stripete larven bestemte seg for å finne det ut ved å klatre igjen i larvehaugen. Den gule larven bestemte seg for at det var bedre å vente til hun kunne ta handling i noe hun trodde på. Så han klatret og hun vandret formålsløst rundt til hun så en larve som hang opp ned på en gren fanget i noe hårete.

Hun sa: ”Du ser ut til å være i trøbbel. Kan jeg hjelpe deg?” ”Nei,” sa den hengende larven, ”Jeg må gjøre dette for å bli en sommerfugl”. ”Sommerfugl? Hva er en sommerfugl?” ”Det er det du er ment å være. Sommerfugler flyr med vakre vinger og knytter jord og himmel sammen. Det drikker bare nektar fra blomster og bærer frø av kjærlighet fra en blomst til en annen. Uten sommerfugler ville verden kun ha få blomster”.

Den gule larven utbrøt: ”Det kan ikke være sant! Hvordan kan jeg tro at det finnes en sommerfugl i deg, eller meg, når alt jeg ser er en hårete larve? Hvordan blir man en sommerfugl?” Den hengende larven sa:”Du må ønske å fly så mye at du er villig til å gi opp livet som en larve.» Den gule larven begynte skremt, men fortsatte prosessen til hun omsider ble en sommerfugl. Så hjalp hun den stripete larven å forstå hvem han var og forlate klyngen for å bli hva han egentlig var ment til å være.

Jeg tror at alt i livet starter med et ønske. Gud vil ikke gi oss noe vi ikke ønsker. Da jeg tjente som en misjonær i England møtte jeg mange mennesker som ønsket å tro, men som ikke ønsket å handle. Akkurat som larven.

Ditt livs største arbeid er deg. Hvilket menneske vil du bli? Hvem vil du være?

Vil du være sterk eller svak?

Selvsikker eller usikker?

Vil du være fylt med lyset eller mørket?

Vil du ha fred eller en indre konflikt?

Sjenerøs eller egoistisk?

Glad eller ulykkelig?

Ærlig eller uærlig?

Tilgivende eller utilgivende?

Troverdig eller upålitelig?

En person fylt med tro eller tvil?

Hardtarbeidende eller lat?

Da jeg tjente som en misjonær leste jeg en tale fra Lawrence E. Corbridge som heter ”Den fjerde misjonær.” Den forandret meg. Corbridge sier at vi må forstå at vi ikke bare kan endres, men at vi er i en konstant endring. ”Å tro at våre svakheter og mangler er uforanderlig, er å avvise den sentrale sannheten om frelsesplanen”. Ingen av oss er støpt i stein. Du er under endring hele tiden. Du er aldri det samme, du kan ikke stå stille.

Jeg synes at livet kan sammenlignes med en rulletrapp. Du må ganske fort ta avgjørelsen om du vil gå oppover eller nedover. Står du forlenge uten å ta et valg vil du automatisk gå nedover.

Vi er selv ansvarlig for hvem vi er, og du er ansvarlig for hvem du vil bli. Som Kristus sier til sine disipler i 3 Nephi 27:27: … Hva slags menn burde dere være? Sannerlig sier jeg dere, likesom jeg er”.

Han spør også dette spørsmålet til deg, hva slags menn eller kvinner burde dere være?

Hvem vi er nå, hvem vi var i går, eller for et år siden spiller ingen rolle i Guds øyne. Vi kan velge i dag å bli forandret. Jeg tror at våre største ønsker er på andre siden av vår komfortsone. Akkurat som når barn vokser og får voksesmerter, så er det også naturlig for oss å ha lignende smerter når vi forandrer oss.

Mitt håp og ønske er som eldste Scott en gang sa ”Vi velger å bli den vi ønsker å være, ved å konstant være den vi ønsker å bli”.

Det er opp til oss å velge i dag, i morgen og alle andre dager hvis vi vil fortsette å være en larve. Eller å gå utenfor vår komfortsone å bli den sommerfuglen som vi er ment til å være.

Våre liv er i våre hender, og jeg er så takknemlig for en tro som hjelper meg å forstå viktigheten av å se livet i et større perspektiv. At jeg kan velge hver dag å være et litt bedre menneske. At det aldri er for sent å bli den man ønsker å være.

-Emma

«Hva handler jordkloden om? Kjærlighet?»

Navn: Toril Breivik toril brevik2
Bosted: Toten
Interesse: Skriving og minnebøker
Utdannelse: Adjunkt, spesialpedagogikk
Jobb: Pensjonist, fortsatt fostermor, et halvt års tid til

”Hva handler Jordkloden om? Om kjærlighet?”
Nylig var dagene travle og strevsomme. Nå er de stille og langsomme.
Skolestua forlot jeg for halvannet år siden. Selv om man som tidligere lærer på ungdomstrinnet kan tenke at man kanskje fortsatt kunne hatt litt å gi, vet man med seg selv at de store endringene og det høye tempoet i skolen passer bedre for yngre og kvikkere pedagoger. Det er på andre områder jeg fortsatt føler jeg duger.

Vi har fem barn sammen, min mann og jeg. Ingen av dem har vi laget selv, men ingen foreldre er mer sammen om barna sine enn det vi har vært og er. Vi måtte reise både til Sør-Amerika og Det fjerne Østen for å finne fire av dem, femtemann fant vi i nabofylket. ”Papirarbeid blandet med lengsel, tålmodighet og kjærlighet”, kaller jeg veien fram til å bli en familie. Når utgangspunktet var null, er fem et bra tall.

Sistemann er i ferd med å flytte ut. Han skal få lov til å bruke lang tid på den prosessen, og vi må nok følge godt med ham lenge enda, så helt arbeidsledig blir jeg ikke.
Dagen før han fylte åtte, kom han. Papirene sa at han på mange måter var mer som en tre-åring. Nå har han nettopp fylt 20 og har fått leilighet. Han kom da våre egne barn var i ferd med å bli selvstendige, og jeg tenkte: Nei! Denne gutten skal da vel ikke komme inn i mitt hus og liv og hjerte og liksom erstatte de fire som snart skal flytte ut? La meg heller bli sittende igjen i mine tomme, triste rom…jeg har ikke mot til å begynne på nytt nå. Men det var vår eldste datter som satte det hele i gang. Hun må nesten ha kjent oss bedre enn vi kjente oss selv og visst at å være mor og far er det aller beste vi vet om. ”Per” trenger et hjem der han kan vokse opp, sto det i avisen . ”Æ`kke detta no for deg, a, mamma?” sa hun, vokst opp i Drammen som hun er. Litt av en tillitserklæring, må jeg si.

Og litt av en tillitserklæring fra min Himmelske Fader, som har gitt meg alle mine fem barn og lykken i mitt liv. Jeg har trodd på ham så lenge jeg kan huske. Min elskede mormor presenterte meg for ham da jeg var barn, men først da jeg var 27 år, møtte jeg Kirken som bærer hans navn. Jeg var lærer og bekymret for om jeg kunne fortsette å undervise i religion i sjetteklassen min, men det var det selvsagt ikke noe forbud mot, så lenge jeg holdt meg til læreboka. En av elevene spurte en dag:” Jeg lurer på hvorfor vi ikke har profeter på jorden nå, slik vi leser om her i Bibelen. Vet du det? Det hadde liksom vært så greit med profeter som fortalte hvordan ting skulle være.” Da våget jeg meg til å si: ”Men kanskje vi faktisk har profeter?”

Vårt minste barn har en dyp visdom. Han vet at det finnes en Gud. Han snakker ofte om Herren med ærbødighet, han stiller oss spørsmål som tvinger oss til å tenke.
”Hva handler jordkloden om, Toril?” spurte han en dag da han var en ung tenåring. Svaret ga han raskt, i sin neste kommentar, før jeg fant noe fint å si: ”Handler om kjærlighet?” Ja visst. Slik er det. En kunnskap formidlet fra en som aldri kommer til å lese, skrive, stifte egen familie, kjøre bil eller se på annet enn ”Boomerang” og ”Disney Channel” på TV. En som elsker vaskemaskiner ”live” på You Tube, som helst vil kjøpe seg ny lommebok hver dag, som sover med en ”Birkeland” på hodeputen. Om morgenen vil han veksle den inn i fire grønne ”Asbjørnsen”. Han sier at han kommer fra Det Andre Verdensrommet, men vi er takknemlige for at han også ofte er i vårt. ”Jeg er veldig glad i deg,” sier han fra dypet av sin sjel. For ham handler alt om kjærlighet, for ham er det så enkelt. Han vil selv bestemme når kjærtegnene skal deles ut, men han er raus med dem. Han deler min glede over Alf Prøysens viser, han kan ligge lenge og bare lytte til dem og smile. Han kjenner igjen en melodi straks han hører de første tonene. ”Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”

Det aller største denne moren her vet om, er kjærligheten og kunnskapen som alle barna hennes, elevene og livet selv har gitt henne. Jeg kunne ha skrevet bøker om det. Det har jeg da også gjort, bøker som blir tykkere for hver dag. På den måten vil også fremtiden bli fylt av fortidens ømhet. Hvis mine barn vil åpne bøkene.

-Toril